Håkon 4 Håkonsson – den gamle

Håkon 4 Håkonsson var konge i 46 år, fra 1217 til 1263, og er den norske konge som har regjert over det største landområdet. Han var angivelig uekte sønn av kong Håkon Sverresson og hans frille Inga fra Varteig, født rundt et halvt år etter kongens død i 1204. Ifølge den såkalte Baglersaga ble Håkon bragt til birkebeinerne i Trondheim, anerkjent av kong Inge Bårdsson som kongssønn og oppfostret ved hans hoff. Ved Inges død ble Håkon tatt til konge av birkebeinerne og hyllet på Øreting i 1217. Jarlen Skule Bårdsson, halvbror til kong Inge, som også krevde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene. Samme år døde baglerkongen Filippus, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker (se ribbunger) og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227.

Håkon lå helt frem til 1239 i strid med sin formynder, riksstyrer og senere svigerfar Skule Bårdsson. Da kom det til et åpent oppgjør som endte med at Skule ble felt og at Håkon gjorde slutt på mer enn hundre års strid om tronen. Håkon fikk gjennomført en ny tronfølgelov som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge. Håkons regjering var preget av stor aktivitet både i det indre styre og i forholdet til utlandet. Han bygde og forsterket flere borger, kirker og kongsgårder, blant annet Håkonshallen i Bergen. I 1263 år ble han syk og døde i Kirkwall på Orknøyene 17. desember. 

Håkons lange kongstid er skildret i en omfattende egen saga, Håkons saga  (Hákonar saga gamla), ført i pennen av islendingen Sturla Tordsson, nevø av den store sagaforfatteren Snorre Sturlason. Håkons saga er den mest detaljrike og pålitelige av kongesagaene; den er skrevet i årene rett etter hans død. Men samtidig er sagaen offisiell historieskriving initiert av hans sønn og etterfølger Magnus Lagabøte.

Innenrikspolitikken

I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde hans mor Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel i 1237.

I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpnet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster i 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 100 års tronstrid eller "borgerkrig" i Norge.

Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arveretten. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongsnavn i 1240.

I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge. Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina i 1247 kom til Bergen og kronet ham.

Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styre og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, blant annet forbud mot «ættedrap», slik at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte. Flere nye borger ble til i Håkons tid, blant annet Ragnhildarholm ved Konghelle. Håkon bygde hus i kongsgården i Oslo, og startet kanskje også byggingen av et borganlegg med ringmur av tegl der. Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble også forsterket i denne perioden. Håkon grunnla Marstrand, bygde kirker og kongsgårder, blant dem Håkonshallen i Bergen og Trondenes kirke.

Utenrikspolitikken

I hans tid var allerede tyskernes handelssjøfart på Norge betydelig, han sluttet den første handelstraktat med Lübeck, og en traktat med Novgorod som skulle trygge freden nordpå. Etter mange års arbeid, først av Skule og senere av Håkon, ble Island og Grønland lagt under det norske kongedømmet like før Håkons død.

I 1262 gikk den skotske konge til angrep på Suderøyene (se Hebridene) etter at flere tilbud om å kjøpe dem var avslått; Håkon seilte da (1263) til Skottland med den største leidangsflåte som noen gang var samlet. Hovedkampen med skottene stod ved Largs. Håkon var overlegen på sjøen, men kunne ikke hevde seg mot skottene i strid på land. Han oppnådde derfor ingen avgjørende seier og måtte trekke seg tilbake til Orkenøyene hvor han ble syk og døde. 

Flere ting vitner om at det stod en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9. av Frankrike tilbød ham kommandoen over den franske korstogflåte, og at paven ville ha ham til tysk-romersk keiser. Særlig det siste var sikkert opplagt helt uaktuelt, men Håkon regjerte over et vidstrakt rike, gjennom sendeferder stod han i kontakt med samtidens fremste europeiske fyrster, også med fyrster utenfor den katolske kristenheten, og han stod på god fot med pave Innocens IV (1243-54) som lå i årelang strid med keiser Fredrik II.

Tilnavnet den gamle gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (født i 1234), som fikk kongenavn i 1240, men døde allerede i 1257. Kongens nest eldste sønn, Magnus Lagabøte, fikk deretter kongeverdigheten.

Les mer i Store norske leksikon

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.