Håkon 4 Håkonsson – den gamle

Håkon 4 Håkonsson, konge 1217–63. Han var angivelig uekte sønn av kong Håkon Sverresson og Inga fra Varteig. Etter farens død i 1204 ble han ifølge den såkalte Baglersaga anerkjent av kong Inge Bårdsson som kongssønn og oppfostret ved hans hoff. Ved Inges død ble Håkon tatt til konge på Øreting i 1217. Jarlen Skule Bårdsson, halvbror til kong Inge, som også hadde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene.

Samme år døde baglerkongen Filippus, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker (se ribbunger) og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg i 1227. Håkons lange kongstid er skildret i en omfattende egen saga, Håkonssagaen, ført i pennen av islendingen Sturla Tordsson, nevø av den store sagaforfatteren Snorre Sturlusson

Innenrikspolitikken

I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde hans mor Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel i 1237.

I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpnet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster i 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 100 års tronstrid eller "borgerkrig" i Norge.

Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arveretten. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongsnavn i 1240.

I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge. Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina i 1247 kom til Bergen og kronet ham.

Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styre og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, blant annet forbud mot «ættedrap», slik at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte. Flere nye borger ble til i Håkons tid, blant annet Ragnhildarholm ved Konghelle. Håkon bygde hus i kongsgården i Oslo, og startet kanskje også byggingen av et borganlegg med ringmur av tegl der. Tunsberghus og Sverresborg ved Bergen ble også forsterket i denne perioden. Håkon grunnla Marstrand, bygde kirker og kongsgårder, blant dem Håkonshallen i Bergen og Trondenes kirke.

Utenrikspolitikken

I hans tid var allerede tyskernes handelssjøfart på Norge betydelig, han sluttet den første handelstraktat med Lübeck, og en traktat med Novgorod som skulle trygge freden nordpå. Etter mange års arbeid, først av Skule og senere av Håkon, ble Island og Grønland lagt under det norske kongedømmet like før Håkons død.

I 1262 gikk den skotske konge til angrep på Suderøyene (se Hebridene) etter at flere tilbud om å kjøpe dem var avslått; Håkon seilte da (1263) til Skottland med den største leidangsflåte som noen gang var samlet. Hovedkampen med skottene stod ved Largs. Håkon var overlegen på sjøen, men oppnådde ingen avgjørende seier og måtte oppgi felttoget. Senere samme år ble han syk og døde i Kirkwall på Orknøyene 17. des. 1263. Flere ting vitner om at det stod en viss glans av Håkon utenlands. Hans datter Kristina ble gift med en prins av Castilla, en engelsk krønikeskriver forteller at Ludvig 9. av Frankrike tilbød ham kommandoen over den franske korstogflåte, og at paven ville ha ham til tysk-romersk keiser.

Tilnavnet den gamle gav samtiden ham for å skille ham fra hans eldste ektefødte sønn, Håkon den unge (født i 1234), som fikk kongenavn i 1240, men døde allerede i 1257. Kongens nest eldste sønn, Magnus Lagabøte, fikk deretter kongeverdigheten.

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 01.07.2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Norges historie fra 1050 til 1300

Per Norseng

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.