Håkon Mjelva

Mjelva ble utdannet ved SAK i Oslo 1947. Han arbeidet først hos Byarkitekten i Oslo frem til 1950, og arbeidet deretter som Fulbrightstipendiat ved University of Oregon i USA i 1951–1952. Han vendte så tilbake til Byarkitektens kontor, etterfulgt av ansettelse hos F. S. Platou og deretter hos Knut Knutsen fra 1954. Mjelva etablerte egen arkitektpraksis i Oslo fra 1956.

Mjelva var en av stifterne av den norske CIAM-avdelingen PAGON (sammen med Sverre Fehn, Geir Grung, Odd Østbye og Christian Norberg-Schulz). Han deltok på den 8. CIAM-kongress i 1951 og var også medlem av Gruppe 5. Han presenterte i 1950- og 1960-årene en rekke byutviklingsprosjekter for Oslo i samarbeid med andre av gruppens medlemmer. Han var sterkt opptatt av sosial boligbygging og forfektet radikale idéer om byplanlegging.

Gjennom sin egen praksis markerte han seg med store anlegg som Ammerudblokkene for OBOS (1968) og Økernsenteret (1969). Han tegnet også Romsås T-banestasjon (1974, tildelt Betongtavlen 1976) og Sentrum T-banestasjon (1977, senere ombygd).

Flere av hans prosjekter vakte debatt i samtiden, det gjaldt i særlig grad hans mest kontroversielle prosjekt, planen for ombyggingen av Karl Johan-kvartalet. Han fikk delt annen premie i arkitektkonkurransen om denne utbyggingen i 1963, med et prosjekt som inneholdt en del fire etasjes hus og en 25 etasjes høyblokk. Mjelvas plan ble foretrukket med endringer. Den ble så omarbeidet til en versjon med riving av Karl Johan-fasaden og oppføring av to høyblokker, én på 16 og én på 20 etasjer. Etter en heftig debatt ble planen vedtatt av Oslo bystyre i 1972, men anket inn for Kongen, og til slutt forkastet av Miljøverndepartementet i 1973.

I tillegg til de store prosjektene tegnet han en rekke villaer. Stilmessig stod Mjelva for en tidstypisk modernisme, etterkrigstidens såkalte internasjonale stil, som var en forlengelse av funksjonalismen. Noen av hans prosjekter var imidlertid preget av en mer brutalistisk karakter, der konstruktiv og materialmessig ærlighet var førende. I andre prosjekter, særlig Mjelgaron-byggene, var han tydelig påvirket av japansk arkitektur og tankegang.

Mjelva var redaktør av NALs tidsskrift «Byggekunst» nr. 5/1963 og redaktør av «Arkitektnytt» nr. 10-13/1963. Han var også aktiv som samfunnsdebattant og fagforfatter.

• Et tidlig eksempel på hans arkitektur er en tomannsbolig av tre i Gørvelalléen 1 i Molde (1952) kledd med Eternit-plater, med flatt tak, plan med 60 cm modulnett.
• Romsås T-banestasjon (1974, Betongtavlen 1976), sammen med Knut P. Bugge.
• Demonterbart sommerhus, «Mjelgaron» (1964), og en helårsvariant, «Mjelgaron 3» (1973).
• Interiør i Thunes vei 8 A (1954)
• Villa O. K. Karlsen i Skoger ved Drammen (1959) av rødt tegl og tre;
• Enebolig på Reistad i Lier (1962) av tre og rødt tegl;
• Bebyggelsesplan for Grünerløkka, Oslo (1964) med store, terrasserte blokker;
• Bilverksted og kontorbygg som skjulte et gammelt steinbrudd i Drammensvn. 213 (1964) med vertikal modulfasade (senere ombygget);
• Sentrum T-banestasjon (1977, senere ombygget).
• Enebolig i Holmenkollen (ca. 1966) av tre med flatt tak, typisk for tidens funkis-inspirerte arkitektur, sammen med John R. Lloyd
• Molde bibliotek kino, teater- og konsertsal i Gotfred Lies plass 1 (1962), sammen med Knut P. Bugge
• sentrums- og generalplan for Brumunddal (1966) og for Moelv (1968)
• Økern sentrum (1969) med påhengsfasader av farget glass, sammen med Per Norseng.
• 234 atriumhus i Ammerudgrenda 2–164, 11–309 (1965–67) med yttervegger av pusset lettbetong, senere panelt.
• To lange boligbygg i Ammerudvn. 51 -97, Ammerudhellinga 26 -50 (1968): den ene 270 m lang med grunnplan som del av en sirkel, den andre ca. 160 m lang med grunnplan som en slak S.

• arkitektur i Norge

• Håkon Mjelva: Fra en København-visitt, «Byggekunst» 1959, tillegget ss. 19–20;
• Håkon Mjelva: Er grunnlinjen nok? «Byggekunst» 1960 ss. 17–21;
• Håkon Mjelva: Den danske treprisen 1959, «Byggekunst» 1960, tillegget ss. 7–8;
• Håkon Mjelva: Billedbok, «Byggekunst» 1961, tillegget s. 1;
• Håkon Mjelva: Tanker ved årsskiftet, «Byggekunst» 1963 ss. 2–8;
• Håkon Mjelva: Et nytt teaterhus, «Byggekunst» 1967 ss. 58–64;
• Håkon Mjelva: Ammerudenga – Ammerudfaret, «Byggekunst» 1970 ss. 225–29.
• Elisabeth Seip i Norsk kunstnerleksikon, 2, Oslo 1983 ss. 935–36;
• Camilla Gjendem: Håkon Mjelva. Ungdommens forsøk på å fornye modernismen, «Arkitektur i Norge», Norsk Arkitekturmuseums årbok 1998 ss. 102–13.