H, h, åttende bokstav i det latinske alfabetet, sjuende i det greske alfabetet (H, η), hvor den ble overtatt fra fønikisk skrift. Etruskerne og romerne overtok bokstaven med navnet ha. I de nordiske språkene utviklet navnet seg lydrett til på 1200-tallet. I den eldre runeskriften er bokstaven den 9., i den yngre runeskriften det 7. tegnet.

H er en såkalt pustelyd. I visse språk uttales h sterkere, som en x-lyd. Enkelte språk, f.eks. fransk, italiensk, spansk, portugisisk og maltesisk, har ikke h som språklyd, men bruker den som skrifttegn. I engelsk er h stum i fremlyd av noen ord av fransk opprinnelse, f.eks. honour, hour, i tysk inne i og i slutten av ord etter vokal, der den tjener til å forlenge vokalen, f.eks. Hahn, Reh. Herfra stammer bruken i personnavn, f.eks. Dahl. I dansk, norsk og svensk er h foran j og v stum. På islandsk uttales hn, hr, og hl som en ustemt n, r og l, mens hv uttales xw eller kv.

Irsk bruker h for å vise endret uttale av konsonanten foran: ph = f, th = h, ch = x, bh = v, dh = ɣ, gh = ɣ, fh uttales ikke, mh = v, sh = h.

Maltesisk har bokstaven ħ for å skrive den kraftige h-lyden [ħ]

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.