Gyula Illyés

Gyula Illyés var en ungarsk forfatter og en sentral skikkelse i 1900-tallets ungarske diktning.

Illyés vokste opp i et av Budapests forslummede arbeiderstrøk. I 1920 forlot han landet av politiske grunner og slo seg ned i Paris, hvor møtet med fransk kultur fikk stor betydning for hans utvikling. Han debuterte og fikk sitt gjennombrudd med diktsamlingen Tung jord (1928). Som lyriker fornyet han den tradisjonsrike ungarske lyriske realismen ved å smelte den sammen med surrealismen. Pusztaenes folk (1936), en slags litterær og sosiologisk rapport der vesentlige deler er selvbiografiske, regnes blant de betydeligste verker innen ungarsk prosa.

Fra 1930-årene var Illyés blant forgrunnsfigurene innen den litterære og sosiale bevegelsen népiek («populistene»), som blant annet krevde nasjonalisering av storgodsene. Etter krigen vendte han seg i en rekke skuespill mot viktige hendelser i ungarsk historie. Samlingen Nye dikt (1961) ble innledningen til en rik lyrikkskapende periode.

Illyés ble gjendiktet på norsk flere ganger, særlig på 1970-tallet.