Gustav Ludvig Indrebø, født i Samnanger, norsk historiker og språkforsker, bror av R. A. Indrebø. Dr.philos. 1925. Dosent i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo 1921–30, professor i vestnorsk målføregransking ved Bergens Museum fra 1930 til sin død. For Kjeldeskriftfondet stod han for en utgave av Sverris saga 1920. I 1931 gav han ut Gamal norsk homiliebok på grunnlag av det eldste fullstendige håndskrift som er bevart av den. Indrebø var leder av Norsk Stadnamnarkiv fra opprettelsen i 1921. Blant hans større arbeider om norske stedsnavn er Norske innsjønamn. I. Upplands fylke (1924, dr.avh.), Stadnamn fraa Oslofjorden (1929), Fylke og fylkesnamn (1931). Som Statens navnekonsulent fra 1923 var Indrebø med og fastla regler for skrivemåten av stedsnavn.

Særlig i 1930-årene fremstod han i norsk språkdebatt som en av de fremste talsmenn for den tradisjonelle Aasen-linjen og en forbitret motstander av behandlingen av nynorsken i 1938-rettskrivningen. En del av hans artikler og mindre skrifter er samlet i Nynorsk og bokmål (1932), God norsk (1937) og Kva er målreising? (1976). Etter Indrebøs død utkom hans store Norsk målsoga (1951). Manglende deler av verket ble gjenfunnet og utgitt av O. Nes under tittelen Maalbrigdingar (1525–til notidi) (1990). Bibliografi over Indrebøs skrifter finnes i På norsk grunn (1989).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.