Gustav Hertz, tysk fysiker, nevø av Heinrich Hertz. Fra 1917 privatdosent i Berlin, 1920 forsker ved Philips glødelampefabrikker i Eindhoven, fra 1925 professor i Halle, 1928 professor ved den tekniske høyskole i Berlin, 1935–45 direktør for Siemens' forskningslaboratorium i Berlin, 1945–54 beskjeftiget med vitenskapelig arbeid i SSSR. Deretter, 1955–60, professor i fysikk ved universitetet i Leipzig. Hertz arbeidet med spektroskopi. Mest kjent er hans undersøkelse av resonanser ved støt mellom elektroner og atomer, som han utførte sammen med James Franck i Göttingen 1913. De lot elektroner med forskjellig energi gå gjennom fortynnet kvikksølvdamp og fant at først når energien var over 4,5 elektronvolt, begynte kvikksølvdampen å lyse, og da til å begynne med bare med grunnlinjen i kvikksølvspekteret, den såkalte resonanslinjen, med bølgelengde 253,6 nanometer. Ved høyere elektronenergier kom etter hvert også de andre linjene i spekteret med. De påviste her for første gang at hver spektrallinje krever sin bestemte energimengde. Forsøket var en bekreftelse på Bohrs atomteori og på Einsteins ligning for energien av lyskvanta. For disse arbeidene fikk Franck og Hertz Nobelprisen for 1925.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.