Gustav Hertz var en tysk fysiker kjent for sitt arbeid innen kollisjoner mellom atomer og elektroner. For dette ble han i 1925 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med James Franck.

Gustav Hertz var nevø av Heinrich Hertz. I 1917 virket han som privatdosent i Berlin, fra 1920 som forsker ved Philips glødelampefabrikker i Eindhoven og fra 1925 som professor i Halle. I 1928 ble han professor ved den tekniske høyskolen i Berlin, i 1935–1945 var han direktør for Siemens' forskningslaboratorium i Berlin, og i perioden 1945–1954 var han beskjeftiget med vitenskapelig arbeid i SSSR. I perioden 1955–1960 var han professor i fysikk ved universitetet i Leipzig.

Hertz arbeidet med spektroskopi. Mest kjent er hans undersøkelse av resonanser ved støt mellom elektroner og atomer, som han utførte sammen med James Franck i Göttingen 1913. De lot elektroner med forskjellig energi gå gjennom fortynnet kvikksølvdamp og fant at først når energien var over 4,5 elektronvolt, begynte kvikksølvdampen å lyse, og da til å begynne med bare med grunnlinjen i kvikksølvspekteret, den såkalte resonanslinjen, med bølgelengde 253,6 nanometer. Ved høyere elektronenergier kom etter hvert også de andre linjene i spekteret med.

Hertz og Franck påviste på denne måten, for første gang, at hver spektrallinje krever sin bestemte energimengde. Forsøket var en bekreftelse på Bohrs atomteori og på Einsteins ligning for energien av lyskvanta.

For sitt arbeid innen kollisjoner mellom atomer og elektroner fikk Franck og Hertz i 1925 Nobelprisen i fysikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.