Guido Gezelle, belgisk, nederlandskspråklig forfatter. Han var prest i Brugge og Kortrijk. Da han begynte å skrive mot slutten av 1840-årene, var han ennå påvirket av den nederlandske dikter Willem Bilderdijks retorikk, men befridde seg senere fra denne. I hans lyrikk møter man ofte naturen, skildret i en realistisk, men samtidig impresjonistisk stil, formet i en frigjort versekunst som kan sies å danne utgangspunktet for den moderne nederlandskspråklige lyrikken. Han kalles også den første eksperimentelle lyriker i nederlandsk litteratur. Hans religiøse tro setter sitt sterke preg på hans diktning, også på naturlyrikken, som i den første perioden artet seg som skapningens lovprisning av Gud gjennom dikterens ord. Senere blir hans naturlyrikk en tydeligere symbolsk gjenspeiling av hans eget indre liv. Mot slutten av sitt liv fremstod han som en kristen mystiker.

Mellom sin første og siste periode var han mange år taus som lyriker. Han arbeidet da med språklig og folkloristisk samlerarbeid, for det meste publisert i hans eget tidsskrift Loquela. Gezelle var ikke med i den språklige og kulturelle nederlandske enhetsstreben som preget samtidens flamske litterære liv. Han ble derfor ikke anerkjent av sin samtid. Da det lyriske gjennombruddet kom i Nederland (beweging van tachtig), varte det lenge før man oppdaget at deres idealer med en sjelden originalitet allerede var realisert av Gezelle. Av diktsamlingene hans nevnes Kerkhofblommen (1858), Vlaemsche dichtoefeningen (1858), Kleengedichtjes (1860), Gedichten, gezangen en gebeden (1862), Tijdkrans (1893), Rijmsnoer (1897), Laatste verzen (1901).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.