Gudrun Dorothea Ræder, født Martius, norsk diplomat. Gudrun Dorothea Martius ble ansatt som midlertidig sekretær II i Utenriksdepartementet i 1938 og var sekretær ved generalkonsulatet i London 1938–39. Som den første norske kvinne avla hun aspiranteksamen i Utenriksdepartementet i april 1939. Hun ble med dette Norges første kvinnelige diplomat og ansatt som assistent i utenrikstjenesten. Som sekretær II i Utenriksdepartementets handelspolitiske avdeling deltok hun i forhandlingene om Norges handelsavtaler med Tyskland og Storbritannia som begynte i november 1939 og som ble undertegnet henholdsvis 23. februar og 11. mars 1940. Søndag 7. april 1940 var Gudrun Martius vakthavende sekretær i Utenriksdepartementets chifferkontor . I boken De uunnværlige flinke (1975) skrev Gudrun Ræder at minister Arne Scheel ved legasjonen i Berlin da dikterte et kodet telegram som hun løste og muntlig meddelte utenriksminister Halvdan Koht . Telegrammet hadde følgende ordlyd: "Det opplyses fra pålitelig hold om troppetransport, nevnt i min rapport 611, at 18 à 20 skip på en samlet tonnasje av 150 000 tonn har gått ut fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det opplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, stedet ukjent."

Etter okkupasjonen kom Gudrun Martius seg til Stockholm 22. april 1940 og derfra via Helsingfors, Petsamo (i dag Petsjenga) og Reykjavik til London 8. august 1940. I London arbeidet hun først som sekretær II i Utenriksdepartementet og fra 1941 til 1943 som privatsekretær for utenriksminister Trygve Lie i eksilregjeringen.

Gudrun Martius giftet seg i 1940 i London med handelsråd Johan Georg Alexius Ræder. Gudrun og Johan Ræder fikk i 1943 sønnen Peter Nicolay Ræder, som også ble diplomat. Familien Ræder returnerte til Oslo 31. mai 1945 med det britiske passasjerskipet «Andes» sammen med blant andre stortingspresident Carl Joachim Hambro, statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie. I 1946 ble datteren Ingrid Elisabeth Ræder født.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. desember 2016 skrev Axel Scheel

Gudrun Ræder forteller i "De uunnværlige flinke" av 1975 s. 15 om en skjebnesvanger telefonsamtale med Koht: "Vi hadde vært nøytrale før, og regnet det visst som en slags guddommelig rett å kunne fortsette med det. / Jeg arbeidet dengang i den handelspolitiske avdeling under [Scheels svoger] ekspedisjonssjef C. F. Smith, og var av dem som burde ha visst bedre... / Hele søndag 7. april var jeg vakthavende sekretær i chifferkontoret. Om ettermiddagen kom det en telefon fra legasjonen i Berlin, og minister Scheel personlig dikterte meg et telegram i den enkle 'A-koden' som jeg løste. Det hadde følgende for meg sensasjonelle innhold: "Det opplyses fra pålitelig hold..." osv. S. 16: "Jeg traff imidlertid byråsjef Aass, viste ham telegrammet og sa at jeg ville telefonere til utenriksminister Koht. Jeg ringte til ham på Lysaker og refererte telegrammet for ham. Jeg var selv svært oppskaket over meldingen, men Koht tok det så rolig at jeg fikk inntrykk av at dette ikke var nytt for ham. Jeg tilbød å sende telegrammet med bud til Lysaker, men Koht sa at det ikke var nødvendig. Han spurte meg hvor jeg trodde de tyske skipene skulle hen, og da jeg svarte 'til Norge', sa han at han mente de skulle ut i Atlanteren. Jeg understreket at det var 'transportskip' som var nevnt, og sa at det ikke var sannsynlig at den slags skip skulle ut til havs. Jeg spurte deretter hva jeg skulle gjøre med meldingen, og han svarte at det i grunnen ikke var noe å gjøre, for enten var meldingen uriktig, og da var det best ikke å bringe den videre, eller den var sann, og da kunne ikke vi stanse den tyske flåte allikevel. Jeg foreslo at jeg i hvert fall kunne sende meldingen til Admiralstaben..." osv. - Dette Stettin-telegrammet skriver også Odd-Bjørn Fure om, nemlig i den statlig støttede "Norsk utenrikspolitikks historie", bind 3: "Mellomkrigstid. 1920-1940", men uten å nevne Gudrun Martius med et ord! (Han nevner henne kun én gang i boka, men da bare i forbindelse med, at hun var den første kvinne, som "med Kohts aktive støtte" (s. 71) ble opptatt som aspirant til en stilling i UD.) I en note (77) påpeker han: "Framstillingen av varslene fra Berlin er inspirert av Riste 1990", altså av Olav Ristes studie "Weserübung. Det perfekte strategiske overfall? FORSVARSSTUDIER 4". Det er vel derfor han hevder på s. 373: "Den første [!] meldingen fra den norske legasjonen i Berlin til UD om et forestående angrep mot Norge var datert 5. april. [Jfr. her de TIDLIGERE telegrammer fra Scheel (og Stang), som jeg har utlagt på axelscheel.net!] ... Den neste meldingen om tysk oversjøisk militær aktivitet [presisert SLIK kan man jo late som om det her bare dreier seg om det annet varsel], fra 7. april, hadde ingen opplysninger om bestemmelsessted. Men for første gang ble det referert til konkrete observasjoner og en pålitelig kilde. 15-20 troppetransportskip var gått ut fra Stettin 5. april og skulle være framme ved sitt bestemmelsessted 11. april. Meldingen ble telefonert hjem til Koht [av frøken Martius!] om ettermiddagen søndag 7. april. I sin tolkning [!] la Koht hovedvekten på tidspunktet da skipene skulle nå sitt bestemmelsessted. Når de ikke hadde nådd Norge etter to døgn, måtte de ha fjernere mål. Koht tenkte seg at de skulle delta i et kombinert angrep fra sjø og over land mot Vest-Europa [note 79]. Kommanderende admiral [Diesen] og admiralstabssjefen kom dagen etter til samme konklusjon, etter å ha mottatt meldinger om ytterligere observasjoner av tyske skip, som hadde nådd danske farvann 7. og 8. april [note 80]." Disse notene viser til Kohts "Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940" av 1947 og Ristes "Weserübung"! - Så er det jeg spør: Er disse referanser tilstrekkelige og pålitelige? Koht selv og Riste! Dette kan jeg ta opp nærmere et annet sted, - men burde det ikke hér være riktig først og fremst å referere til nettopp Gudrun Ræders bok? Også fordi Fure skriver i "Mellomkrigstid" s. 367: "Raeders primære begrunnelse for å erobre Norge var at den tyske marinen måtte utvide sine geostrategiske utgangsbetingelser for å kunne angripe de britiske oversjøiske forbindelsene. Med okkupasjonen av Norge ville den tyske krigsmakten ha realisert første ledd i Wegeners og Raeders offensive marinestrategi. Men den tyske marinen manglet allerede før kampen om Norge krefter til å realisere den andre: å trenge ut i Atlanterhavet [!] for å true de britiske sjøforbindelsene. Under kampene mot britiske flåteenheter i april 1940 ble store deler av den tyske marinen senket. En offensiv strategi for den oversjøiske flåten var derfor utelukket." - Med vennlig hilsen, Axel Scheel

27. desember 2016 svarte Sten Lundbo

Axel Scheel. Takk for kommentaren. I arbeidet med biografien har jeg lest Gudrun Ræders bok tre ganger, hatt nær kontakt med hennes sønn Peter Nicolay Ræder og fått informasjon fra Utenriksdepartementets arkiv. Mvh Sten Lundbo

27. desember 2016 svarte Axel Scheel

Kjære Sten Lundbo, Selv takk for din artikkel, som jeg ble svært glad for at du har skrevet! (For sikkerhets skyld: det er Ristes referanser jeg stiller meg kritisk til, Skodvin-skolens ustanselige forsøk på å vinkle inn alt, slik at Koht og Diesen & co. skal synes mere forstandige enn de vitterlig var.) Ja, faktisk synes jeg fru Ræders bok er en av de mest skinnende perler i hele krigslitteraturen. Og det var sannelig på tide, at SNL ga plass til din utmerkede artikkel. (Hverken Gudrun Ræder eller Christopher Fürst Smith er blitt biografert i NBL, merkelig nok.) Mvh. Axel S.

27. desember 2016 svarte Axel Scheel

Jeg mener: Fures (ikke Ristes) referanser.- A.S.

27. desember 2016 svarte Sten Lundbo

Axel Scheel. Mange takk for din omtale av artikkelen om Gudrun Ræder. Mvh Sten Lundbo

11. februar skrev Axel Scheel

Her burde også presiseres - i forbindelse med selve Odd-Bjørn Fures noe abstrakte sprog når han gjengir Koht - at hán ikke er presis. Fure hevder altså (om de 15-20 troppetransport-skipene): "Koht tenkte seg at de skulle delta i et kombinert angrep fra sjø og over land mot Vest-Europa." Her viser Fure til Kohts "Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940" av 1947, s. 68f. Men det Koht selv skriver at han "tenkte", er: "For det fyrste tenkte eg at når troppeskipa hadde gått ifrå Stettin og vest-etter natta til 5. april, men vi enda to jamdøger etterpå ikkje hadde hørt noko om dem frå danske farvatn, så måtte dei venteleg ha gått til Kiel-kanalen. Og da var det det naturlege for meg å setta denne transporten i samband med den store tyske framstøyten vestpå." Og Koht selv utdyper i 1957, i "For fred og fridom i krigstid 1939-1940" s. 212, sitt tankeliv om telegrammet slik: "Telegrammet vart telefonert heim til meg om kvelden, og det vart dessutan med det same sendt til dei militære stabane. Eg sat framleis fast i tankane om det tyske vågestykket med framstøyt beint imot England [!], og eg tykte det som sto i telegrammet høvde godt med det. Eg rekna med at sia vi enda den 7. april ikkje hadde sétt noko til denne flåten oppunder den norske kysten, så måtte han ha gått ut til Nordsjøen gjennom Kiel-kanalen og skulle lenger enn til Noreg. Admiral Diesen sa til meg at han rekna seg til at målet venteleg var Island. I alle tilfelle vart eg narra av telegrammet [!] til å ta meldinga med ro." - Mvh. Axel S.

11. februar svarte Sten Lundbo

Takk for din kommentar. Mvh Sten L.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.