Grønlands politiske system

Selvstyreordningen innebærer at ansvaret for de fleste samfunnsoppgaver er overført fra danske myndigheter til grønlandske myndigheter. De grønlandske myndighetene forvalter disse oppgaver innenfor grunnlovens rammer, og har et selvstendig økonomisk ansvar for hvordan oppgavene løses. De fastsetter også selv lovgivning for ansvarsområdene. Oppgaver som Grønland har overtatt ansvaret for, er blant annet skole, samferdsel, skatter og avgifter, regulering av fiskeri og fangst, kulturinstitusjoner og en rekke helseoppgaver.

I prinsippet har Grønland mulighet til å overta ansvaret for de fleste typer oppgaver. Noen av oppgavene er av hensyn til riksfelleskapet med Danmark og særlige bestemmelser i grunnloven likevel underlagt Danmark. Dette gjelder statsforfatningen, høyesterett, utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, statsborgerskap og valuta- og pengepolitikk.

Grønland mottar hvert år et økonomisk tilskudd fra den danske stat. Landet har to representanter i Folketinget i København.

De viktigste politiske institusjonene i Grønland er Landsstyret og Landstinget. Kim Kielsen fra partiet Siumut har vært landsstyreformann i Grønland siden 2014.

Hjemmestyret ivaretas av den lovgivende forsamling, landstinget, valgt i allmenne valg for fire år, og det utøvende organ, det parlamentarisk ansvarlige landsstyret. Landstinget har 31 medlemmer. Alle som er bosatt på Grønland, som er over 18 år og har dansk statsborgerskap, har stemmerett til landstinget.

Politikken domineres av tre partier, det sosialdemokratiske Siumut (fremskrittspartiet), det sentrum-høyreorienterte Atássut (solidaritetspartiet) og det nasjonalistisk-sosialistiske Inuit Ataqatigiit (det inuitiske brorskap). Siumut har i hele hjemmestyretiden vært det største partiet, men har til dels måttet styre i koalisjon med ett av de andre partiene.

Økonomisk får Grønland tilskudd fra Danmark. Tilbakegangen for det tradisjonelle naturalhusholdet og tilflyttingen til tettstedene har skapt store utfordringer for landets økonomiske og sosiale politikk, og Grønland har blitt mer avhengig av Danmark (og EU). Den ambisiøse velferdspolitikken hadde ikke vært mulig uten dansk støtte. Grønland velger to mandater til det danske Folketinget.

I motsetning til Danmark er Grønland ikke medlemmer av EU. Grønland hadde et flertall av nei-stemmer ved folkeavstemningen om EF i 1972, men måtte følge med Danmark inn. Etter en ny folkeavstemning i 1982 meldte Grønland seg ut av EF i 1986. Grønland er likevel tilknyttet EU ved å være definert som et «oversjøisk territorium» noe som gir delvis adgang til det indre marked, men samtidig mange unntak fra EUs politikkområder. I 1984 ble Grønland medlem av Nordisk Råd. Landet ser imidlertid også i stigende grad vestover og styrker samarbeidet med inuitene i det nordlige Canada og i Alaska.

Administrativt er Grønland inndelt i 18 kommuner og tre landsdeler. Vestgrønland (Kitaa) har 15 kommuner, Nordgrønland (Avannaarsua) har en kommune og Østgrønland (Tunu) har to kommuner. Kommunene ledes av valgte kommunestyrer.

Danske lover vedtatt etter grunnlovsreformen i 1953 gjelder, hvis ikke annet er bestemt, også for Grønland. Men det er i tillegg en omfattende egen lovgivning for Grønland. Domsmyndigheten utøves i første instans av legdommere i 18 distriktsretter, en i hver kommune. Appeller behandles av landsretten i Nuuk. Alvorlige saker behandles i første instans av landsretten. Da fungerer Østre landsret i København, eventuelt høyesterett, som appellrett. Den øverste påtalemyndighet ligger hos politimesteren i København.

• Danmarks politiske system
• Grønland
• Grønlands befolkning
• Grønlands samtidshistorie
• økonomi og næringsliv på Grønland