Ved Kiel-traktaten i 1814 fikk Danmark formelt overhøyheten over Grønland. Den norske regjeringen anerkjente dette ved en avtale av 1819, som ble godkjent av Stortinget i 1821. KGHs handelsmonopol og avstengningen av Grønland kunne dermed opprettholdes. Da krisen etter napoleonskrigene var overstått, begynte handelen fra 1825 igjen å bli lønnsom. Fra 1834 kom overskuddet av handelen i høyere grad enn før grønlenderne selv til gode, og i begynnelsen av 1840-årene ble det gjennomført en rekke sosiale reformer.
I 1856 ble de første lokale organer, kommunalrådene, opprettet. De hadde en meget begrenset myndighet og var dominert av de danske embetsmennene. Men i 1905 reiste det seg i Danmark en voldsom kritikk mot KGHs politikk overfor Grønland, og dette førte til nye reformer. Blant annet fikk kommunalrådene ved en lov av 1908 større myndighet, samtidig som embetsmennene mistet sin enerådende innflytelse. Det ble også opprettet to landsråd, ett for Nord-Grønland og ett for Sør-Grønland.
I 1911 hadde en vitenskapelig ekspedisjon konstatert store fiskemengder utenfor vestkysten av Grønland. Denne oppdagelsen og et skifte i klimaet førte med seg en radikal omlegning av grønlendernes næringsgrunnlag. Torsken, som inntil da hadde spilt en underordnet rolle i Grønlands økonomi, begynte å gå nordover og nådde omkring 1930 opp til området ved Disko-øya på vestkysten og til Tasiilaq på østkysten. Samtidig ble selbestanden sterkt redusert i Sør-Grønland. Torskefisket kom dermed mer og mer til å fortrenge selfangsten som grønlendernes hovednæringsvei. En fullstendig omlegging av bosetnings- og samfunnsforholdene måtte etter hvert bli følgen. I 1925 ble Grønland delt i tre landsdeler og styrelsen lagt under statsministeriet. Prinsippet om at Grønland skulle være åpent og ha normale forbindelser med omverdenen ble knesatt.
Det området som Danmark etter folkeretten oppnådde overhøyhet over 1814, var bare de strøkene som ble utnyttet næringsmessig, altså vestkysten. Resten var juridisk sett herreløst land. I 1921 proklamerte imidlertid den danske regjering sin suverenitet over hele Grønland etter å ha innhentet de interesserte makters, også den norske regjerings, samtykke. Dette førte til at også Øst-Grønland ble lagt inn under KGH og lukket. Norge, som på dette tidspunkt hadde viktige næringsinteresser der, protesterte, men en norsk-dansk avtale av 1924 sikret den norske næringsdriften.
Kommentarer (2)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Gunn Hild Lem
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.