Grønland (folkedrakt)

Grønlendere kledd i sine folkedrakter med geometriske mønstre. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Grønlands nyere historie omfatter tiden etter middelalderen (cirka 500-1500). I middelalderen bestod Grønlands befolkning av både inuiter og en nordisk bosetning som stammet fra Island og Norge. Denne bosetningen døde ut rundt 1450. Ut på 1500-tallet og senere fikk Grønland besøk av oppdagelsesreisende, handelsmenn og misjonærer. Ved Kieltraktaten i 1814 mellom den svenske og den danske kongen ble Norge forent som selvstendig rike under den svenske kongen, men de norske skattelandene Grønland, Færøyene og Island forble underlagt Danmark.

Det området på Grønland som Danmark oppnådde overhøyhet over i 1814, var bare de strøkene som ble utnyttet næringsmessig, altså vestkysten. Resten var juridisk sett herreløst land. I 1921 proklamerte imidlertid den danske regjering sin suverenitet over hele Grønland. I 1953 ble Grønlands status som koloni opphevet og øya ble integrert i Danmark som en egen landsdel med to faste representanter i Folketinget. Etter en folkeavstemning i 1979 fikk Grønland hjemmestyre.

Grønland på 1500- og 1600-tallet

Grønland hadde siden 1200-tallet vært under norsk herredømme, sammen med blant annet Island og Færøyene. I realiteten var det befolkningene i de norrøne bygdene på Grønland som gikk med på å bli innlemmet i «Norgesveldet» og langt fra hele Grønland og dets inuitbefolkning. I 1536 ble Norge underlagt Danmark, og dermed fulgte også Grønland og de andre norske øyene i vest med i unionen.

På 1500-tallet kom flere ekspedisjoner under leting etter Nordvestpassasjen til Grønland. En engelsk ekspedisjon under John Davis utforsket vestkysten i 1580-årene. På 1600- og 1700-tallet drev særlig engelskmenn og nederlendere omfattende hvalfangst omkring Grønland.

Grønlands inuitbefolkning

inuiter
Inuit i umiak og kajakker ved Ammassalik (Tasiilaq). Bildet er tatt rundt 1900.
Av .

Fra omkring 1200-tallet kom Thule-eskimoer vestfra til nordvest-Grønland og spredte seg gradvis rundt hele det kystnære Grønland. De var de direkte forfedrene til dagens inuit på Grønland. Arkeologien og skriftlige kilder viser at det var en viss kontakt mellom Thule-eskimoene og de norrøne grønlenderne og at kontakten kan ha artet seg både til dels som handelssamkvem og også enkelte ganger voldelig.

Etter at de norrøne forsvant fra Grønland omkring 1450 fortsatte Thule-eskimoene å befolke landet. Kulturen utviklet seg til det en i dag ville forstå som tradisjonell inuitkultur, med bruk av skinnklær, kajakk og umiak, hundesleder, og med redskaper og andre gjenstander laget av bein, hvalrosstenner, kleberstein og gevirer. I tillegg ble bruks- og pyntegjenstander av for eksempel jern og glassperler introdusert etter som kontakt utviklet seg med europeiske hvalfangere og andre besøkende.

Kristningen av Grønland

Inuitenes tradisjonelle forestillingsverden var relatert til naturen – solen, månen, havet, dyrene – og med sjamanen (angakkoq) som et bindeledd til menneskene. Omvendelsen til kristendom foregikk i tre stadier som begynte i 1721 med Hans Egedes (1686-1758) misjonering på Vest-Grønland, etterfulgt av Øst-Grønlands-misjon hovedsakelig fra 1894, og til slutt misjonen til Thule-området i nordvest fra 1909.

Underveis økte den grønlandske deltakelsen i misjoneringen med Johannes Hansen (grønlandsk: Hanseeraq—lille Hans) på Øst-Grønland og den grønlandske vekkelsesbevegelsen Peqatigiinniats støtte til misjonen i Thule. Det er derfor fortrinnsvis misjonen til Vest-Grønland som menes når det refereres til «Den danske misjonen på Grønland».

Hans Egede

Hans Egede
Hans Egede er kjent for sin innsats som misjonær på Grønland på 1700-tallet. I 2020 ble statuen av Egede i Nuuk tilgriset med rød maling i forbindelse med demonstrasjoner og uro knyttet til koloniseringshistorien omkring i verden
Av .

I 1721 var den norske presten Hans Egede utrustet med kongelig støtte til en ekspedisjon med tre skip til Grønland. Det ene skipet het Haabet. Ekspedisjonen ble finansiert av en privat handelssammenslutning, Det bergenske Handelskompani (Bergenskompaniet), som fikk handelsmonopol i 25 år samt frihet for toll og avgifter mot å støtte misjonens arbeide. Egedes hensikt var i utgangspunktet å drive misjon blant de norrøne etterkommerne som han ventet å finne i tillegg til å åpne en handelsforbindelse, særlig med grunnlag i hvalfangsten.

Ekspedisjonen slo seg ned på vestkysten, først på Haabets Ø, og i 1728 ble den faste kolonien flyttet til Godthaab (Nuuk). Kristningsarbeidet blant de lokale inuit-folkene ble inntil 1735 ledet av Egede selv og deretter av hans to sønner og en lang rekke andre norske og danske misjonærer. Til å begynne med ble arbeidet hemmet av språkproblemer, men Egedes to sønner, Niels (1710–1782) og Poul (1708–1789) som begge vokste opp på Grønland, lærte språket. Poul Egede produserte sammen med en del grønlandske hjelpere i 1766 den første grønlandske oversettelsen av Det nye testamentet, samt en ordbok over det grønlandske språket.

Herrnhuternes ankomst til Grønland i 1733

I 1733 ankom tre misjonærer fra Brødremenigheten Herrnhuterne Godthåb for å hjelpe Hans Egede. Gjennom de påfølgende årene ble det en del strid mellom de to forskjellige menighetsretningene og Herrnhuterne forlot Grønland i 1900. Deres menigheter ble opptatt i den nyetablerte grønlandske kirken. Deres arbeid hadde imidlertid spilt en stor rolle i omvendelsen av den grønlandske befolkningen.

Øst-Grønland og Thule

På Øst-Grønland ble misjonsstasjonen ved Ammassalik (Tasiilaq) først opprettet i 1894 og de siste østgrønlenderne ble døpt i 1921 på 200-årsdagen for Hans Egedes ankomst til Vest-Grønland. Misjonen til Thule kom i gang i 1909 og var finansiert av «Udvalget for Den Grønlandske Kirkesag» som ble opprettet i 1906. I 1937 ble den siste voksne døpt i Thule.

Opprettelsen av den grønlandske kirken

Kirke på Grønland
Kirken i Qassiarsuk, Sørøst-Grønland
Kirke på Grønland

Med «Lov om Grønlands Kirke og Skole» den 1. april 1905 gikk Vest-Grønland fra å være misjonsmark til kirke, og perioden betegnet som «Den danske misjonen på Grønland» (1721–1905) tok slutt. Etter at Hjemmestyret ble innført i 1979 ble den grønlandske kirken til et prosti under Københavns stift. I 1993 gikk Grønlands kirke over til å være en selvstendig stift i den danske kirken med «Loven om Kirken i Grønland» av 6. mai 1993.

Misjonsarbeidet og kateketene

Kirke i Nuuk
Vår Frelsers Kirke i Nuuk, bygd i 1849
Kirke i Nuuk

De to største vanskelighetene misjonsarbeidet til Egede og hans hjelpere møtte var Herrnhuterne som hadde en lettere tilgjengelig måte å misjonere på (for eksempel ikke eviglange prekener som de lutherske), og den tradisjonelle grønlandske forestillingsverden representert ved de grønlandske åndemanerne (angakkoq’er).

Som del av misjonsarbeidet var det derfor av uvurderlig hjelp å få grønlandske «nasjonal-kateketer» som hadde mer umiddelbar kontakt med andre grønlendere. Mange nasjonalkateketer er navngitt og beskrevet i misjonshistorien. Opprinnelig ble flere rekruttert fra et hjem for foreldreløst barn i København, men etter hvert ble de med større fordel rekruttert fra Vest-Grønland. I tillegg til ferdigheter i det lokale språket hadde disse også større mobilitet for eksempel til å delta på sommerens fangsttokter der hvor misjonærene var fastboende. Bruken av nasjonalkateketer ble vanlig fra 1796 og institusjonalisert i 1847-48, da kateketseminarier ble opprettet i Godhåb og Jakobshavn (Ilulissat). Kateketenes rolle sies å være et av de viktigste særtrekkene ved den grønlandske misjonen og i henhold til historien om misjonen var deres arbeid uten tvil et vesentlig bidrag til misjonens suksess.

Grønlandshandelen

Sel- og hvalfangst på Grønland
Sel- og hvalfangst på Grønland. Del av kobberstikk i Hans Egedes bok Det gamle Grønlands nye Perlustration (1741).

Handelen derimot gikk det dårlig med. Alt i 1727 måtte kjøpmennene i Bergen gi tapt på grunn av store underskudd. Hverken den dansk-norske regjering som drev handelen videre i 1727–1733, københavneren Jakob Sewerin, som hadde den i 1734–1749, eller Det Almindelige Handelskompagnie, som var ansvarlig for Grønlandshandelen i 1750–1774, fikk den til å balansere. Dette skyldtes ikke minst den jevne tilbakegangen i hvalfangsten.

I 1776 ble Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) opprettet. Selskapet skulle både administrere Grønland og drive handel og misjon der. Samtidig ble handelsmonopolet og lukkingen av øya innskjerpet. Omkring 1800 begynte endelig handelen å gå med overskudd, men på grunn av fiendtlighetene mellom Danmark-Norge og Storbritannia under Napoleonskrigene ble forbindelsen med Grønland blokkert, med nødsår og samfunnsoppløsning som resultat.

Den lokale administrasjonen på Grønland ble fra 1782 ledet av to såkalte inspektører, én for de nordlige og én for de sørlige områdene.

Grønland 1814–1940

Grønlender med kajakk, 1854.

Den britiske marineoffiseren Edward Inglefield ledet en av ekspedisjonene til Grønland på 1850-tallet, og fotograferte befolkningen.

Av /Royal Museums Greenwich.
Haagdomstolen (domsavsigelse i Grønlandssaken)

Domsavsigelsen i Haagdomstolen i Grønlandssaken mellom Danmark og Norge i 1933.

Eirik Raudes Land (norskokkupert Grønland)

Ved Kiel-traktaten i 1814 fikk Danmark formelt overhøyheten over Grønland. Den norske regjeringen anerkjente dette ved en avtale av 1819, som ble godkjent av Stortinget i 1821. KGHs handelsmonopol og avstengningen av Grønland kunne dermed opprettholdes. Da krisen etter napoleonskrigene var overstått, begynte handelen fra 1825 igjen å bli lønnsom. Fra 1834 kom overskuddet av handelen i høyere grad enn før grønlenderne selv til gode, og i begynnelsen av 1840-årene ble det gjennomført en rekke sosiale reformer.

I 1856 ble de første lokale organer, kommunalrådene, opprettet. De hadde en meget begrenset myndighet og var dominert av de danske embetsmennene. Men i 1905 reiste det seg i Danmark en voldsom kritikk mot KGHs politikk overfor Grønland, og dette førte til nye reformer. Blant annet fikk kommunalrådene ved en lov av 1908 større myndighet, samtidig som embetsmennene mistet sin enerådende innflytelse. Det ble også opprettet to landsråd, ett for Nord-Grønland og ett for Sør-Grønland.

I 1911 hadde en vitenskapelig ekspedisjon konstatert store fiskemengder utenfor vestkysten av Grønland. Denne oppdagelsen og et skifte i klimaet førte med seg en radikal omlegning av grønlendernes næringsgrunnlag. Torsken, som inntil da hadde spilt en underordnet rolle i Grønlands økonomi, begynte å gå nordover og nådde omkring 1930 opp til området ved Disko-øya på vestkysten og til Tasiilaq på østkysten. Samtidig ble selbestanden sterkt redusert i Sør-Grønland. Torskefisket kom dermed mer og mer til å fortrenge selfangsten som grønlendernes hovednæringsvei. En fullstendig omlegging av bosetnings- og samfunnsforholdene måtte etter hvert bli følgen. I 1925 ble Grønland delt i tre landsdeler og styrelsen lagt under statsministeriet. Prinsippet om at Grønland skulle være åpent og ha normale forbindelser med omverdenen ble knesatt.

Det området som Danmark etter folkeretten oppnådde overhøyhet over 1814, var bare de strøkene som ble utnyttet næringsmessig, altså vestkysten. Resten var juridisk sett herreløst land. I 1921 proklamerte imidlertid den danske regjering sin suverenitet over hele Grønland etter å ha innhentet de interesserte makters, også den norske regjerings, samtykke. Dette førte til at også Øst-Grønland ble lagt inn under KGH og lukket. Norge, som på dette tidspunkt hadde viktige næringsinteresser der, protesterte, men en norsk-dansk avtale av 1924 sikret den norske næringsdriften.

Andre verdenskrig

Sør-grønlandsk landskap
Landskap innover dalen ved Narsarsuaq, Sørvest-Grønland
Sør-grønlandsk landskap

Ved den tyske okkupasjon av Danmark 9. april 1940 ble forbindelsen mellom Grønland og moderlandet brutt. De danske embetsmennene på øya overtok forvaltningen på eget ansvar. Kort etter okkupasjonen av Danmark begynte tyske patruljer å vise seg på Grønlands øde kyster. I denne situasjonen sluttet den danske sendemannen i Washington, Henrik Kauffmann, en avtale med USA om at landet skulle overta forsvaret av øya. Avtalen ble undertegnet 9. april 1941.

Den amerikanske regjeringen bekreftet Danmarks suverenitet over Grønland, men påtok seg tross sin formelle nøytralitet i verdenskrigen å beskytte Grønland militært så lenge fiendtlighetene varte. For dette formålet fikk amerikanerne rett til å bygge militære støttepunkter på øya. På grunnlag av Kauffmann-avtalen satte amerikanerne i gang betydelige forsvarsarbeider på Grønland. Blant annet ble det bygd sterke flybaser ved Narsarsuaq innenfor Qaqortoq på sørvestspissen og i Kangerlussuaq lenger nord. På denne måten ble tyskerne holdt borte, samtidig som de allierte kunne sikre konvoitrafikken på det nordlige Atlanterhav.

Utenrikspolitikk i etterkrigstiden

Etter andre verdenskrig kom øya til å innta en sentral posisjon i den nye polarstrategien. To flyplasser, to radiopeilestasjoner og én depotstasjon ble opprettholdt, mens amerikanerne forlot sine baser på østkysten. Etter at Danmark var gått inn i Nato i april 1949, ble Kauffmann-avtalen avløst av en dansk-amerikansk traktat 27. april 1951. Den bekreftet Danmarks suverenitet over Grønland på nytt, men gjorde øya til et felles dansk-amerikansk forsvarsområde innenfor NATO, noe som i praksis innebar at USA fortsatt fikk rett til å ha militære baser der.

I pakt med polarstrategiens krav ble det imidlertid foretatt en fullstendig omlegning av Grønlands forsvar. Alle de mindre viktige militæranleggene fra krigens dager ble straks overlatt til danskene, mens flyplassen ved Narsarsuaq ble nedlagt i 1958 og flyplassen i Kangerlussuaq etter hvert frigitt for sivil trafikk. Til gjengjeld opprettet amerikanerne i 1952 flybasen Thule (Pituffik) på Grønlands nordvestspiss, både som et ledd i forsvaret av det nordamerikanske kontinent og som et hovedsentrum for den elektroniske varslingskjeden mot rakettangrep fra nord og øst.

Politiske og sosiale reformer

Etter 1945 hersket det både i Danmark og på Grønland et sterkt ønske om politiske og sosiale reformer. Det avgjørende initiativet ble tatt av statsminister Hans Hedtoft i 1948. I 1950 ble KGH skilt fra staten og mistet en betydelig del av sine privilegier. Det ble også satt i verk et omfattende økonomisk og sosialt utbyggingsprogram. Målet var å legge fisket om fra kystfiske til havfiske, reise fabrikker og fryserier til foredling av fisken, bygge havner for atlanterhavstrafikken, skoler, sykehus og moderne boligfelt. Samtidig søkte man å konsentrere befolkningen i distriktssentrene.

Store underskudd på Grønlands handelsbalanse ved slutten av 1950-årene viste at tempoet i reformarbeidet var for svakt. I 1960-årene ble det foretatt en ytterligere utbygging av fisket og fiskeindustrien og en sterkere befolkningskonsentrasjon med den nødvendige reisning av boliger og skoler og videre utvikling av de sosiale institusjoner. Siden 1964 har den sentrale planlegging og koordinering av den offentlige virksomhet på Grønland hørt under et eget organ, Grønlandsrådet.

Resultatet av denne gigantiske danske satsingen på Grønland ble en fullstendig omveltning av det grønlandske samfunnet. Fangstkulturen ble i løpet av forholdsvis kort tid erstattet av en tilnærmet industri- og velferdskultur. Dette gav grønlenderne en høyere materiell levestandard på alle felter, men det skapte også en rotløshet som medførte sosiale og helsemessige problemer.

Veien mot hjemmestyre

I 1950 ble ansvaret for lokalforvaltningen over hele Grønland samlet hos en øverste embetsmann, landshøvdingen. Samtidig trådte et folkevalgt landsråd i virksomhet. Det fikk bare rent konsultative funksjoner, men alt fra starten av var tanken at det skulle bygges ut til et frittstående styringsorgan for et autonomt Grønland.

I sammenheng med den danske grunnlovsrevisjon i 1953 ble Grønland integrert i kongeriket Danmark som en egen landsdel med to representanter i Folketinget i København, etter at landsrådet hadde gitt sitt samtykke. Grønlands gamle status som koloni opphørte med dette, noe som la en sikrere grunn under det voksende indre selvstyret. Et eget Grønlandsministerium ble opprettet i 1955.

I 1975 nedsatte regjeringen i København en kommisjon hvor halvparten av medlemmene var grønlendere, med det mandat å utarbeide forslag til en autonom styreordning for landsdelen. Målet var å innføre et hjemmestyre av samme type som det Færøyene fikk i 1948. Dette skjedde ved den såkalte hjemmestyreloven som Folketinget vedtok i 1978. Ordningen ble bekreftet med solid flertall ved en folkeavstemning på Grønland januar 1979.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Sverre Olav Lundal

Artikkelen Grønland under hjemmestyret eksisterer visst ikkje lenger

svarte Gunn Hild Lem

Hei, så fint at du la inn forslag om å slette lenka! Mvh Gunn Hild

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg