Grenada var opprinnelig bebodd av arawak-indianere, men de ble drept eller fordrevet av krigerske karib-indianere. Engelske kjøpmenn prøvde å grunnlegge en koloni i 1609, men indianerne tvang dem bort fra øya.

I 1650 grunnla den franske guvernør på Martinique, som hadde kjøpt Grenada, en nybyggergrend i Saint George's. Øyriket kom under den franske krone i 1674 og var fransk koloni til 1762. Britisk koloni 1762–79 og 1783–1958. Medlem av Den vestindiske føderasjon 1958–62. Fra 1967 assosiert stat innenfor Det britiske samvelde.

Grenada fikk full selvstendighet 1974, og Eric Gairy fra Grenada United Labour Party (GULP) ble statsminister. Gairy hadde allerede i 30 år vært beryktet for korrupsjon og voldelig politikk, og samarbeidet med blant andre Pinochet i Chile. Opposisjonen utgjorde den Black Power-inspirerte New Jewel Movement (NJM) under ledelse av den unge advokaten Maurice Bishop, samt New National Party (NNP), ledet av Herbert Blaize. NJM utviklet seg til å bli svært innflytelsesrik ettersom misnøyen med Gairy vokste og NNP viste seg å være et svakt parti.

New Jewel Movement ble organisert som en fortropp hvor kontakten med befolkningen gikk via masseorganisasjoner. I 1978 opprettet NJM en sentralkomité etter leninistisk partistruktur. Lignende bevegelser fantes på mange av de karibiske øyene, men ingen steder oppnådde de tilsvarende popularitet som på Grenada.

I mars 1979, mens Gairy besøkte USA, grep NJM makten og proklamerte revolusjon. Bishop innførte som ny statsminister en rekke reformer i jordbruket, fiskeriet, lønningssystemet og fagforeningene. Samtidig ble det lagt vekt på å bekjempe korrupsjon og analfabetisme. Revolusjonen vakte engstelse på flere av de andre småøyene i Karibia som var redde for at Bishop skulle styrke den radikale opposisjonen der.

I USA økte bekymringen da Grenada opprettet samarbeid med Cuba, Sovjetunionen og DDR og ble medlem av gruppen Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Valgene lot vente på seg, og Cuba rustet opp Grenada for å være forberedt på invasjon. Kubansk assistanse til den delvis EF-finansierte byggingen av en ny flyplass ved Point Salines vakte ytterligere bekymringer i USA, som brøt de diplomatiske forbindelsene, gjorde sitt for å sabotere økonomien og la press på Vest-Europa for å avvikle utviklingshjelp til øya.

Problemene var merkbare og misnøyen økende i 1983, og Bishop selv befant seg i konflikt med den radikale fraksjonen i NJM. I september 1983 overtok visestatsministeren Bernard Coard som leder for partiet. Coard satte Bishop i husarrest ved hjelp av hæren, som han kontrollerte sammen med general Hudson Austin. 19. oktober ble Bishop satt fri av flere tusen tilhengere og brakt til hærens hovedkvarter, Fort Rupert. Hæren angrep fortet og mange sivile omkom. Bishop og enkelte andre ministrer ble henrettet i borggården.

General Austin proklamerte et revolusjonært militærråd, men hærens opptreden de følgende dagene spredte frykt over øyriket, og verken Cuba eller Sovjetunionen ville støtte kuppmakerne. I denne situasjonen besluttet president Reagan å sende 6000 amerikanske soldater til Grenada, offisielt for å evakuere amerikanske medisinstudenter. Invasjonen ble legitimert med støtten fra de seks medlemslandene i

Organisasjonen for østkaribiske stater (OECS), og det ble straks opprettet en midlertidig regjering ledet av guvernøren Paul Scoon, som på etterskudd offentliggjorde en anmodning om amerikansk militær aksjon. Invasjonsstyrkene møtte knapt noen motstand, men led likevel forholdsvis store tap. Internasjonalt ble aksjonen sterkt fordømt. Grenadas befolkning var for en stor del lettet over å bli kvitt Coard og Austin. De ble 1987 dømt for drapet på Bishop.

En provisorisk regjering ble innsatt under ledelse av Nicholas Braithwaite og valg ble lovet året etter. Herbert Blaize (NNP) vant valget i 1984 hvor også restene av New Jewel Movement deltok. Grenada ble midtpunktet for amerikanske interesser i Karibia, og det som var oppnådd med fire års revolusjon var raskt forvandlet til det gamle igjen. USA finansierte fullføringen av den omstridte flyplassen i forsøk på å gjøre Grenada til turistmål for amerikanere. Amerikanske bedrifter ble oppmuntret til investeringer, og det ble ellers gitt betydelig økonomisk støtte fra USA.

Til tross for den økonomiske støtten økte arbeidsløsheten; den var ved inngangen til 1990-årene på over 30 %. Et tiår senere var ledigheten kommet ned i 10 %, men nær en tredel av befolkningen levde fortsatt under fattigdomsgrensen. Grenada var på dette tidspunktet blant de karibiske landene som hadde raskest vekst i økonomien, med turistnæringen og oljeutvinning som viktige bidragsyter; bananproduksjon er et annet satsingsområde.

Men også sårbarheten viste seg da orkanen «Ivan» i 2004 forårsaket den verste naturkatastrofen i manns minne; ni av ti bygninger på hovedøya Grenada ble ødelagt. Turismeutbyggingen var på forhånd ansett å nærme seg tålegrensen for naturmiljøet. Den økonomiske støtten fra USA og Storbritannia er etter hvert kraftig redusert. Grenada har figurert på en internasjonal svarteliste for manglende innsats mot hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet, men ble etter målrettet arbeid strøket av listen i 2002.

Etter valget i 1990 overtok koalisjonen National Democratic Congress med Nicholas Braithwaite som statsminister. NNP gjenvant imidlertid makten ved valget i 1995, og ved valget i 1999 fikk partiet 62,4 % av stemmene og alle 15 setene i nasjonalforsamlingen. Partiet vant en mer knepen seier i 2003-valget, med åtte mandater. Keith Claudius Mitchell fra NNP var statsminister 1995-2008, gjenvalgt i 2013. Med stabilitet og nasjonalt fellesskap som fremste målsetning, er Claudius den lengstsittende statsministeren i Grenadas historie.

Ved inngangen til det nye årtusen ble det nedsatt en sannhetskommisjon etter sørafrikansk modell, med hensikt å lege sårene etter revolusjonsperioden i 1970- og 1980-årene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.