Gregg Toland

Gregg Toland var en amerikansk filmfotograf, en av den tidlige lydfilmens mest nyskapende og innflytelsesrike fotografer.

Toland begynte i filmbransjen som ung og gjorde kameraarbeid fra midten av 1920-årene. Da lydfilmen ble etablert konstruerte han et lydtett kamerahus, og da Eastman Kodak og Agfa i 1938 lanserte råfilm på 64 til 120 ASA, tre til åtte ganger hurtigere enn film som til da var vanlig, var Toland den første til å se mulighetene dette ga til å bruke mindre blenderåpning og dermed oppnå større dypfokus. Han tok også i bruk objektiver med kortere brennvidde enn det vanlige 50mm-objektivet, og oppnådde bildeutsnitt og effekter som inntil da ikke hadde vært sett i film.

Toland fikk i 1930-årene ry som en av Hollywoods beste fotografer og ble tildelt oppgaver som William Wylers Wuthering Heights (Stormfulle høyder, 1939), Intermezzo: A Love Story (1939), som introduserte Hollywood for Ingrid Bergman, og John Fords The Grapes of Wrath (Vredens druer, 1940). For førstnevnte mottok han en Oscar-pris og han ble nominert ytterligere fem ganger i perioden 1936–1942.

Toland huskes ikke minst som fotografen på Citizen Kane (1941), hvor han av regissør Orson Welles fikk frie hender. Her trakk han bruken av vidvinkel og dypfokus meget langt, og det er blitt hevdet at Toland i like stor grad som Welles har bidratt til filmens status som «verdens beste film». I ettertid har det vist seg at han i noen scener brukte en projiseringsteknikk som skaper illusjon av ekstrem dypfokus, uten at dette kan sies å redusere hans innsats. Toland skapte også et slående dypfokusfoto i The Best Years of Our Lives (De beste år av vårt liv, 1946), igjen med William Wyler som regissør.