Gog og Magog

Gog. Laget av David Evans 1953. Great Hall, Guildhall, London
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Statuen Magog i Guildhall, London.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Gog og Magog kopier i Gaunt's clock i Royal Arcade, Melbourne, Australia.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Artikkelstart

Gog og Magog er to malte trestatuer, 2,7 meter høye, som står i den store salen i Guildhall, London. De forestiller monsterlignende giganter som ifølge flere legender har sin opprinnelse langt tilbake i britisk historie. Gog og Magog er nevnt i religiøse tekster, både innen kristendom, jødedom og islam. Det er uklart om historiene om dem er myter eller om de kan stamme fra historiske personer. De nåværende statuene er fra 1953.

Faktaboks

Også kjent som

Gogmagog

Statuenes historie

Statuer av Gog og Magog har voktet inngangen til Guildhall helt fra kong Henrik 5s regjeringstid. Ved kroningen til Dronning Elisabeth 1 i 1558 er det dokumentert at det ble vist to figurer under navnene «Gogmagot fra Albion» og «Corineus fra Britannia». I 1554 var de, sammen med lignende figurer laget av pappmasjé, første gang med i Lord Mayor’s Show og har siden den gang vært en del av opptoget. Etter hvert fikk de to gigantene navnene Gog og Magog. De første treskulpturene fra Guildhall ble ødelagt under den store brannen i London i 1666. To nye figurer, laget av kurvfletning og pappmasje, erstattet de tapte originalene, men ble sannsynligvis ødelagt av mus og rotter. I 1708 laget kaptein Richard Saunders to nye statuer av Gog og Magog, skåret av eik, som sto i Guildhall til de ble ødelagt under Blitzen i London i 1940.

I 1953 laget David Evans de nåværende statuene i Guildhall. De er utskåret av lindetre og basert på Saunders verk. Gog og Magog kan i dag ses som et symbol på sammenhengen mellom moderne forretningsinstitusjoner i London City og byens eldste historie. I Royal Arcade, Melbourne, Australia, ble det i 1892 satt opp kopier av Gog og Magog, basert på statuene i Guildhall.

Legender

Det er flere legender om opprinnelsen til de to gigantene i Guildhall. En av dem er beskrevet i Historia Regum Brittaniae av Geoffrey av Monmouth på 1100-tallet. Den romerske keiser Diocletian hadde 33 svært uskikkelige døtre som han giftet bort til 33 menn i et forsøk på å dempe villskapen deres. Det likte døtrene dårlig og skar over strupen på ektemennene mens de sov. Som straff ble søstrene satt om bord i en båt. Etter en lang og farefull reise drev de i land på en stor øy. Den fikk navnet Albion, oppkalt etter den eldste søsteren Alba. De slo seg ned på stedet, som var våre dagers England, og ved hjelp av demoner vokste det fram en befolkning med giganter. Så forteller legenden at Brutus, oldebarnet til Aeneas, flyktet etter Trojas fall og havnet til slutt på samme øy. Han oppkalte også stedet etter seg selv, nemlig Britannia. Brutus hadde med seg en tapper kriger, Corineus, som klarte å styrte lederen for gigantene, Gogmagog, utfor et stup slik at kjempen omkom. Som belønning for sin heltedåd overtok Corineus den vestlige delen av øya. Området fikk navnet Cornwall, oppkalt etter Corineus. Brutus reiste så østover og grunnla «det Nye Troja», dagens London. Historiene er på ingen måte historisk korrekte, men ble i flere hundre år ansett for å være sannferdige.

Det er også en annen versjon av historien om de to gigantene. Den forteller at Gog og Magog var de siste overlevende sønnene til Diocletians 33 døtre. De to ble tatt til fange og skulle så, ifølge legenden, blitt lenket fast til porten foran et palass, som lå samme sted som Guildhall ligger nå. Det var trefigurer av disse to gigantene som høyst sannsynlig voktet inngangen til Guildhall helt fra 1400-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg