Glenn Gould

Faktaboks

Glenn Gould
Glenn Herbert Gould; opprinnelig familienavn: Gold
uttale:
gu:ld
født:
25. september 1932, Toronto, Canada
død:
4. oktober 1982, Toronto, Canada

Glenn Gould var en kanadisk pianist, komponist, organist og skribent. Han er mest kjent for sine innspillinger av Johann Sebastian Bachs Goldbergvariasjoner som han gjorde med 26 års mellomrom i 1955 og 1981.

Gould har vært gjenstand for en kultpreget interesse og har også flere årtier etter sin død tilhengere som lar seg fascinere og inspirere av hans ukonvensjonelle liv og verk. Han var ekstremt selektiv med tanke på musikken han likte og spilte: For eksempel mislikte han mye av den romantiske musikken og av impresjonismen, men elsket verk fra barokken, klassisismen, senromantikken og fra 1900-tallet, særlig fra den tysk-østerrikske musikktradisjonen – i denne forbindelse må særlig Johann Sebastian Bach og Arnold Schönberg nevnes som lå hans hjerte nær. Men Gould spilte også virginalmusikk fra renessansen, transkripsjoner eller musikk av kanadiske komponister.

Spillestil

Glenn Gould hadde en særegen spillestil. For det første satt han veldig lavt ved pianoet. Han reiste til og med alltid med den samme pianostolen som faren hans hadde laget for å oppnå den ønskede setehøyden. Tanken bak dette var at han ikke ville trykke ned tangentene, men dra dem ned. Enda mer spesielt var det at han kunne synge eller nynne under spillingen, noe som fortsatt kan høres på noen av opptakene.

Gould var glad i en adskilt artikulasjon som opplevdes som ukonvensjonell av mange av hans samtidige. Hans spillestil var preget av presisjon, klarhet og en veldig tydelig forståelse av verkets musikalske struktur, samtidig som han rådde over en stor virtuositet. Han tolket utøverens rolle kreativt og tok seg massive friheter i tolkningene. Så gjorde han ekstreme tempovalg eller uventede dynamiske valg og fraseringer. Tidvis bød dette på utfordringer for samarbeidet med dirigentene.

Tidlig karriere

Gould som barn omkring 1945.

Glenn Gould ble født som enebarn i en kanadisk middelklassefamilie der begge foreldre var amatørmusikere. Hans morfar var et søskenbarn av Edvard Grieg. Da Gould var tre år gammel, ble hans usedvanlige talent tydelig – blant annet viste det seg at han hadde absolutt gehør. Til å begynne med fikk han undervisning fra moren. Senere studerte han musikkteori, orgel og piano ved Royal Conservatory of Music (1940–1952). Hans pianolærer ved konservatoriet var Alberto Guerrero. Som 12-åring avla Gould diplomeksamen med høyest karakter.

Glenn Gould debuterte både med et eget soloprogram og med orkester i 1947 og ble i løpet av noen år kjent i hele Canada – ikke bare på grunn av konsertvirksomheten, men også takket være opptredener på radio og fjernsyn og kommersielle innspillinger. I denne tiden faller dessuten Goulds eneste større komposisjon, strykekvartetten i en sats (1953–1955).

I januar 1955 debuterte Gould i USA med soloopptredener i Washington D.C. og New York. Hans utradisjonelle programvalg (verk av Orlando Gibbons, Jan Pieterszoon Sweelinck, Johann Sebastian Bach, Ludwig van Beethoven, Alban Berg og Anton Webern), spesielle spillestil og generelt eksentriske livsstil – Gould var hypokonder, kledde seg for eksempel i sommervarmen som om det var vinter og svelget store mengder piller mot alle mulige lidelser – sørget for at han ble oppfattet som billedstormer. Dagen etter konserten i New York signerte han en eksklusiv kontrakt med Columbia Records. Den første innspillingen for Columbia, Johann Sebastian Bachs Goldbergvariasjoner, ble feiret av både kritikerne og publikumet. De følgende ni årene levde Gould et internasjonalt klavervirtuosliv og gav konserter i både Nord-Amerika, Vest-Europa, Sovjetunionen og Israel.

Retrett fra konsertvirksomheten

I 1964 sluttet Gould å spille offentlig. Han hadde sett på konserter som en ren inntektskilde og opplevde konserten som medium svært begrensende, blant annet med hensyn til å oppnå kunstneriske visjoner og på grunn av hans aversjon mot publikumet. I stedet foretrakk han å jobbe i studio, noe som han selv sammenliknet med en trygg tilværelse i en livmor. Han kunne for eksempel ta opp musikk, eksperimentere med både musikkmaterialet og mikrofonplassering og klippe forskjellige opptak sammen. Han lagde også radio- og TV-programmer der han blandet musikken med filosofiske og musikkteoretiske betraktninger.

I løpet av 1960- og 1970-tallet lagde han dessuten flere innovative «kontrapunktiske radiodokumentarer», lydkollasjer der han satt dokumentariske elementer sammen med dramatiske elementer og komposisjoner. Fire av disse var dedikert til musikere som han beundret, tre andre ble til ensomhetstrilogien om mennesker som lever veldig isolert. Partneren for radio- og TV-virksomheten var ofte kanadiske CBC, men Gould produserte også programmer for britiske BBC eller fransk og tysk TV. I tillegg til studioarbeidet var Gould en skribent som kunne forfatte både tekster til LP-plater og tidsskrifter, musikkanmeldelser og manuskripter til radio- og TV-programmer; det eksisterer dessuten mange intervjuer med ham.

Da han nærmet seg 50, hadde Gould fått følelsen at han hadde spilt alt av pianolitteraturen som interesserte ham, og han begynte på en dirigentkarriere. Blant annet gjorde han et opptak av Richard Wagners Siegfriedidyll med et kammerorkester bestående av musikere fra Torontosymfoniorkesteret. Han hadde store planer for årene framover da han døde som resultat av et slag ni dager etter hans 50-årsdag.

Sentrale utgivelser

  • Glenn Gould: The Complete Columbia Album Collection (81 CD-er, Sony Classical, 2015)
  • Glenn Gould‘s Solitude Trilogy. Three Sound Documentaries. (3 CD-er, CBC, 2007)

Utmerkelser (utvalg)

  • Molson Prize (1969)
  • Canadian Music Hall of Fame (1983)
  • Grunnleggelse av The Glenn Gould Foundation i Toronto (1983)
  • Grunnleggelse av The Glenn Gould School ved Royal Conservatory of Music i Toronto (1997)
  • 4 Grammy Awards

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Glenn Goulds skrifter (sortert etter utgivelselsår)

  • oversatt og utgitt av Bruno Monsaingeon (1983-6): Ecrits. Paris: éditions Fayard
  • utgitt av Tim Page (1984): The Glenn Gould Reader. Toronto: Lester & Orpen
  • utgitt av John P.L. Roberts og Ghyslaine Guertin (1992): Glenn Gould: Selected Letters. Toronto: Oxford University Press
  • oversatt av Carolin Guindon, utgitt av Ghyslaine Guertin (1998): La série Schönberg. Paris: C. Bourgois [radiomanuskripter]
  • utgitt av John P.L. Roberts (1999): The Art of Glenn Gould: Reflections of a Musical Genius. Toronto: Malcolm Lester Books
  • oversatt og utgitt av Bruno Monsaingeon (2002): Journal d’une crise, suivi de correspondance de concert. Paris: éditions Fayard [dagbøker 1977–8 og brev]
  • utgitt av Ghyslaine Guertin, oversatt av Jean-Robert Saucyer (2011): Signé Glenn Gould. Correspondance de Glenn Gould. Saint-Zénon, Québec: Louise Courteau éditrice

Sekundærlitteratur

  • Angilette, Elizabeth (1992): Philosopher at the Keyboard: Glenn Gould. Metuchen, NJ: Scarecrow Press
  • Bazzana, Kevin (1997): Glenn Gould: the Performer in the Work. Oxford: Oxford University Press
  • Bazzana, Kevin (2003): Wondrous Strange: the Life and Art of Glenn Gould. Toronto: McClelland and Stewart
  • Cott, Jonathan (2005): Conversations with Glenn Gould. Chicago: University of Chicago Press
  • Friedrich, Otto (1989): Glenn Gould: a Life and Variations. New York: Random House [inkl. appendix om Goulds konserter, innspillinger, kringkastingsopptak og skrifter]
  • Glenn Gould Magazine (1995–2008). Toronto: Glenn Gould Foundation [halvtårlig tidsskrift]
  • Hafner, Katie (2008): A Romance on Three Legs: Glenn Gould’s Obsessive Quest for the Perfect Piano. New York: Bloomsbury
  • Hecker, Tim (2008): Glenn Gould, the Vanishing Performer and the Ambivalence of the Studio. I: Leonardo Music Journal, Vol. 18, Why Live? Performance in the Age of Digital Reproduction, side 77-83. Cambridge, MA: The MIT Press
  • Mantere, Markus (2013): The Textual Afterlife of a Musical Hero: Glenn Gould’s Reception in Posthumous Literature. I: Studia Musicologica Norvegica, vol. 39, 01/2013, s. 37-62
  • McGreevy, John (1983) (utgiver): Glenn Gould: Variations, by Himself and Friends. Toronto og New York: Doubleday
  • Payzant, Geoffrey (2005): Glenn Gould, Music and Mind. Toronto: Key Porter Books
  • Pincoe, Ruth og Willis, Stephen C. (1992) (utgivere): Glenn Gould: Descriptive Catalogue of the Glenn Gould Papers/Catalogue raisonné du Fonds Glenn Gould. Ottawa: National Library of Canada [inklusive kronologi, bibliografi, innspillingsoversikt, oversikt over skrifter, komposisjoner, kringkastingsopptak og filmer]
  • Rasmussen, Karl Aage (2001): Den kreative løgn: 12 kapitler om Glenn Gould. København: Gyldendal
  • Stegemann, Michael (2007): Glenn Gould: Leben und Werk. München: Piper [inklusive bibliografi, innspillingsoversikt, oversikt over kringkastingsopptak, filmer og konsertrepertoar]

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg