Gjeldsslette er ettergivelse, endring av nedbetalingsvilkår eller andre tiltak for å løse en situasjon der en debitor ikke har råd til å betjene sin gjeld eller ikke kan betjene gjelda uten urimelig store negative konsekvenser. Begrepet blir særlig brukt om ettergivelse av staters gjeld, enten til andre stater, mellomstatlige organisasjoner eller private kreditorer.

Gjeldsslette har vært brukt flere ganger i historien, for eksempel da store deler av Tysklands gjeld etter andre verdenskrig ble slettet i 1953. Spørsmålet havnet på den internasjonale dagsorden på 1990-tallet som følge av gjeldskrisen i de fleste utviklingsland, kjent som u-landsgjeld.

U-landsgjeld

Flere sammenfallende omstendigheter la grunnlag for store utlån til fattige land i 1970-årene: Både vestlige land og Østblokken tilbød billige lån som en del av alliansepolitikken under den kalde krigen. Vestlige banker hadde et kapitaloverskudd etter oljekrisa, og utlån til stater ble regnet som sikker kapitalplassering uavhengig av hva pengene ble brukt til. I tillegg tok mye utviklingsbistand form av subsidierte lån eller garantier. Vestlig eksport eller industrietableringer ble ofte finansiert med statsgaranterte utlån, som førte til gjeld om prosjektene mislyktes. I Norge skjedde det blant annet gjennom skipseksportkampanjen.

I kombinasjon med at de fleste utviklingsland var styrt av uansvarlige regjeringer, oftest diktaturer, førte det til en enorm økning i u-landsgjelda. Etter noen år med svekket økonomi på grunn av svekkede handelsvilkår (bytteforhold) og kraftig økte renter, ble det stadig vanskeligere å betjene gjelda. Problemet ble ofte kortsiktig håndtert gjennom nye lån. I 1982 erklærte Mexico at landet ikke var i stand til å betjene sin gjeld, og mange andre land fulgte raskt etter. Da ble det klart at nesten alle utviklingsland var i dyp gjeldskrise.

Sletting av u-landsgjeld

Verdensbanken og IMF tok hovedrollen i å håndtere gjeldsproblemet i 1980-årene, blant annet gjennom strukturtilpasningsprogrammer i kombinasjon med mykere nedbetalingsvilkår eller nye lån for å håndtere gammel gjeld. Også de bilaterale kreditorene (som Norge) tok del gjennom Parisklubben. I en serie møter avtalte disse kreditorene suksessivt økt grad av gjeldsslette, fra 33 prosent i 1988 til 67 prosent i 1994. I 1996 kom så HIPC-initiativet som for første gang så samlet på gjeld til alle typer kreditorer, med sikte på å sikre at den samlede gjelda ble håndterlig for land som fylte visse vilkår.

Norske myndigheter har vært en av de viktigste pådriverne for gjeldsslette. Norge legger vekt på at fattige land skal ned på et håndterbart nivå og at frigjorte midler skal omdisponeres til utviklingsfremmende tiltak. Norge har også arbeidet for at at en del former for gjeldsslette ikke skal gå på bekostning av annen bistand, mens de fleste stater simpelthen regner dette som en del av sine bistandsbudsjetter. Norske bidrag til internasjonale gjeldssletteoperasjoner, som HIPC-initiativet, betales av bistandsbudsjettet.

HIPC-initiativet har ført til at de fleste utviklingslands resterende gjeld nå er blitt såpass håndterlig at den faktisk blir betjent. Det kan likevel ta mange år før den er endelig nedbetalt, og mange stater bruker mer penger på gjeldsbetjening enn på viktige offentlige utgifter som helse og utdanning.

Argumenter for og mot gjeldsslette

Blant de viktigste argumentene for gjeldsslette er de høye sosiale kostnadene ved at en stat må bruke penger på gjeldsnedbetaling istedenfor tjenester til egen befolkning. Et annet ofte brukt argument er at gjelda er illegitim. Hvis for eksempel det opprinnelige lånet ble gitt til et korrupt, ikke-demokratisk regime som handlet i strid med folkets vilje, er det urimelig å be det samme folket betale ned gjelda etter at dette regimet har blitt avskaffet. Andre argumenter er at lånene ble gitt på kreditors premisser og/eller på urimelige vilkår i så stor grad at det er kreditors ansvar at pengene er tapt. I mange tilfeller er det avgjørende argumentet simpelthen at gjelda er så stor at den aldri vil kunne bli tilbakebetalt uansett, og pengene er altså allerede tapt.

Det finnes også flere argumenter mot gjeldsslette enn bare at det koster penger. Gjeldsslette kan svekke et lands kredittverdighet i framtiden fordi kreditor ikke stoler på at de får tilbakebetalt framtidige lån. Det er også en bekymring for at gjeldsslette fører til ansvarsfraskrivelse, både ved at en regjering slipper å stå ansvarlig for tidligere handlinger og fordi de kan fristes til ny uansvarlig lånevirksomhet i troen på enda mer gjeldsslette i framtiden (moral hazard). I tillegg kommer spørsmål om byrdefordeling hos kreditorene. Hvis mer vennligsinnede stater og mellomstatlige organisasjoner sletter gjeld kan det i praksis føre til at landet får bedre råd til å betale gjeld til private kreditorer og stater som ikke har innvilget gjeldsslette, framfor å tjene egen befolkning. Det har også hendt at såkalte «gribbefond» har kjøpt restgjeld til svært lav pris, for så å innkreve gjelda på mer aggressive måter enn stater ville gjort. Flere ordninger er etablert for å hindre slike konsekvenser, særlig innen det nevnte HIPC-initiativet.

Gjeldsslette etter tusenårsskiftet

Ved siden av u-landsgjelda har det vært flere andre tilfeller der stater har havnet i så dyp økonomisk krise at de har fått innvilget gjeldsslette. Et av de mest dramatiske tilfellene er gjeldskrisen i Hellas etter finanskrisen i 2008–2009.

I årene etter finanskrisen har mange stater akkumulert svært mye gjeld. Det gjør at mange er bekymret for en ny gjeldskrise. Særlig bekymring er knyttet til Kinas svært aktive utlånspolitikk overfor utviklingsland. Kinas utlån, investeringer og tilbakebetalingsvilkår er ofte ikke offentlig kjent, og derfor er det vanskelig å vite det samlede omfanget av denne gjelda. Som følge av økonomiske ettervirkninger av koronavirus-pandemien i 2020–2021 er bekymringene for ny gjeldskrise ytterligere styrket.

Flere aktører, deriblant Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk (tidligere Aksjon Slett U-landsgjelda), tar til orde for nytt internasjonalt regime for håndtering av gjeld. Det legges vekt på ansvarlig finansiering, med mye mer ansvar på utlånere for å hindre at gjeld oppstår, og for at gjeldsslette skal vurderes med vekt på gjeldas legitimitet og bærekraft i bred forstand.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Carina Nilstun

Hei, Jeg var på jakt etter om det heter GJELDSLETTE eller GJELDSSLETTE. Her er den siste brukt som oppslagsform pluss syv ganger til, den første fire ganger. Disse brukes om hverandre også utenfor denne artikkelen, så det burde kanskje nevnes.

svarte Stig Arild Pettersen

Hei, Carina! Rett stavemåte er gjeldsslette, så vi skal passe på at det er konsekvent. Takk for påpekelsen! Mvh, redaktør Stig Arild Pettersen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg