Giuseppe Garibaldi

Giuseppe Garibaldi ble født i den italienske byen Nizza (i dag Nice i Frankrike) i 1807. Familien var opprinnelig fra Genova. Lite interessert i å studere og lære en profesjon, dro Garibaldi tidlig til sjøs. Et besøk i Roma vekket i ham admirasjon for Romerrikets storhetstid, men det var under det lange oppholdet i Konstantinopel, der han traff flere politiske flyktninger, at han utviklet en genuin interesse for politikken. Garibaldi ble stadig mer opptatt av frihetsidealer, av solidaritet blant nasjonene og av humanitarisme. Han ble kjent med Henri de Saint-Simons sosialisme og Giuseppe Mazzinis demokratiske og revolusjonære nasjonalisme. Garibaldi meldte seg inn i Mazzinis hemmelige organisasjon Giovine Italia («det unge Italia») i 1833, og allerede året etter deltok i en ekspedisjon som skulle mobilisere Genova mot Sardinia-Piemonte. Opprøret mislykket og den unge Garibaldi ble dømt til døden in absentia.

I de følgende årene skulle han kjempe for republikanske idealer i Latin-Amerika, der han fikk anledning til å vise sine eksepsjonelle militære evner som geriljaleder mot både Brasils og Argentinas imperialisme. Garibaldi ble engasjert for frihet og demokrati først i Brasil, der han sluttet seg til separatistiske opprørere, deretter i Uruguay, der han oppholdte seg sammen med sin kone Anita og deres fire barn. I Montevideo forsterket han sine bånd med italienske demokratiske flyktninger, og i 1843, da Montevideo ble angrepet av argentinerne, organiserte Garibaldi en italiensk legion bestående av 600 menn som bidro til å forvare byen og sikre Uruguays selvstendighet. Hans legionærer kledde seg først i røde skjorter, som senere skulle bli den typiske uniformen for alle frivillige soldater under Garibaldis ledelse.

I revolusjonsåret 1848 gjorde Garibaldi retur til Nizza. Her ble han hilst som helt av demokratiske patrioter som var klare til revolusjonær aksjon i Nord-Italia. Ryktene hadde spredd seg om at han var ubestikkelig, raus og ekstremt patriotisk. Året etter valgte Garibaldi å melde seg som frivillig i den piemontesiske hæren, i kampen mot østerrikerne for Italias uavhengighet. Til tross for sine tidlige republikanske idealer skjønte Garibaldi at frigjøringen fra Østerrike bare kunne skje ved hjelp av en etablert militær makt, slik kongeriket Sardinia-Piemonte var på den tiden.

Etter at den piemontesiske kong Karl-Albert signerte fredsavtalen med Østerrike og abdiserte, valgte Garibaldi med sin legion å fortsette kampen til forsvar for den republikken som de revolusjonære ledet av Mazzini hadde opprettet i Roma. I byen deltok han som medlem av den grunnlovgivende forsamling og ledet styrkene mot franskmennene som støttet pave Pius 9. Forholdet mellom Garibaldi og Mazzini, som ledet triumviratet i Roma våren 1849, var dog anstrengt. Motstanden mot de franske troppene var imidlertid heroisk. Store deler av befolkningen forsvarte byen Roma desperat, støttet av tusenvis av frivillige fra hele Italia, ledet av Giuseppe Garibaldi. I det Roma igjen falt under pavens og Kirkestatens besittelse, med Frankrikes beskyttelse, forsøkte Garibaldi å nå Venezia for å fortsette kampen mot habsburgerne, men måtte gi opp. Under flukten døde hans gravide kone Anita, som hadde fulgt ham fra Montevideo og kjempet ved hans side i Italia, i Giuseppes armer.

Myten rundt Garibaldi ble bare større, mens han nok en gang måtte forlate hjemlandet. Etter noen år mellom Sør- og Nord-Amerika, returnerte Garibaldi til Europa i 1854 og slo seg ned på øya Caprera utenfor Sardinia. I 1857 ble ha medlem i Den nasjonale forening, som var dominert av moderate patrioter, og fikk også anledning til å møte i all hemmelighet den liberale Camillo Benso di Cavour, som var statsminister i Sardinia-Piemonte, og selveste kong Viktor Emanuel 2.

Den «andre selvstendighetskrigen for et forent Italia» startet i april 1859 og fant Garibaldi klar igjen til å kjempe mot østerrikerne. Denne gangen fikk Savoia-huset i kongeriket Sardinia-Piemonte militær støtte fra den franske keiseren Napoleon 3. mot det østerrikske keiserrike. Franskmennene seiret over østerrikerne ved slagene i Magenta og Solferino, mens den piemontesiske hæren vant slaget ved San Martino. Tusenvis av frivillige fra hele Italia, ledet av Giuseppe Garibaldi, gav sitt begrensede, men høyst verdifulle bidrag til seieren. Garibaldi ble utnevnt til generalmajor og ledet sitt korps kalt Alpejegerne under krigen. Det at kong Viktor Emmanuel 2. hadde innlemmet de frivillige i den piemontesiske hæren fikk en høy symbolsk verdi: Den folkelige innsatsen ble likestilt med den kongelige og bidro til å øke den patriotiske entusiasmen.

Den østerriksk-piemontesiske krigen endte med nederlag for Østerrike, som overførte Lombardia til Savoia-huset. I løpt av kort tid krevde også regionene i Mellom-Italia, fra Emilia-Romagna og Toscana til Marche og Umbria, anneksjon til Piemonte. Resultatet av plebisittene, arrangert av de liberale elitene ledet av Cavour sammen med Den nasjonale foreningen, førte til innlemmelsen av Emilia-Romagna og Toscana i kongedømmet Sardinia-Piemonte i mars 1860. I april 1860 overførte piemonteserne Savoie og Nizza til Frankrike, som takk for Napoleon 3.s militære støtte. Dette likte Garibaldi svært dårlig.

Den populære lederen fikk imidlertid en ny sjanse til å endre Italias skjebne. Sicilianske demokrater i Piemonte, deriblant Francesco Crispi, som senere skulle bli statsminister i kongeriket Italia, og Giuseppe La Farina, som ledet Den nasjonale foreningen, hadde tatt kontakt med patriotene på Sicilia og med separatistene som ønsket å rive øya løs fra Kongeriket Napoli. I Napoli døde Ferdinand 2. i mai 1859, og Mazzini så muligheten til å starte et nytt folkelig opprør i kongeriket De to Sicilier.

Garibaldi aksepterte forespørselen om å lede en ekspedisjon fra Quarto, nær Genova, med over tusen menn (kalt I Mille eller «rødskjortene»). Han gikk i land på Sicilias vestspiss 11. mai 1860. Hele øya var vunnet i juli samme år. Garibaldi proklamerte seg selv «diktator i kong Viktor Emanuel 2. av Italias navn», i den romerske betydningen av ordet, altså med intensjoner om å forsvare ro og orden. Planen hans var å erobre Sør-Italia med Kirkestaten og overgi et samlet Italia til kong Viktor Emmanuel 2., etter å ha okkupert den evige stad.

Takket være effektiv propaganda fra demokratenes side, ble Garibaldi tatt imot på Sicilia som en «frigjører»– ikke bare fra det napolitanske herredømmet, men også fra fattigdom og elendighet. Jordløse bønder på Sicilia trodde på at Garibaldi skulle dele ut jorda, og dette var en misforståelse som hjalp ham i første fase av den militære kampanjen. Men allerede i august 1860 ledet Nino Bixio, en av hans løytnanter, en aksjon i landsbygda Bronte mot bøndene som hadde angrepet myndighetene og okkupert landområder.

Cavour og flere sicilianske patrioter, blant dem Francesco Crispi, ønsket en rask anneksjon av Sicilia til Sardinia-Piemonte. De sicilianske baronene støttet dette, fordi de trodde at en tidlig anneksjon uten administrativ planlegging ville medføre en høyere grad av autonomi for de lokale myndighetene. Garibaldi var imidlertid bestemt på å nå Napoli og deretter Roma, for å forene hele Italia. Cavour, som var klar over at Roma var beskyttet av franske tropper, handlet raskt og sendte kong Viktor Emanuel 2. sørover med hæren for å stoppe Garibaldi. Regionene Umbria og Marche, som var en del av Kirkestaten, ble i den anledning okkupert av den piemontesiske hæren.

Garibaldis marsj nordover i august 1860 kunne imidlertid ikke stoppes direkte. Cavour var selv fascinert av mannen som i det mest prekære øyeblikket under slaget ved Calatafimi 15. mai 1860 hadde ropt: «Her skaper vi Italia eller så dør vi!». Dessuten nøt på det tidspunktet helten Garibaldi stor anseelse internasjonalt. Ingen ønsket å forsvare det reaksjonære bourbonske styret i Sør-Italia.

Garibaldi møtte den bourbonske hæren ved elven Volturno, utenfor Napoli, i september 1860, mens Viktor Emanuels hær marsjerte sørover og Cavour planla anneksjonen av hele Sør-Italia. Bourbonernes motstand i Sør-Italia var betraktelig hardere enn på Sicilia. Lokalbefolkningen stod faktisk imot Garibaldis styrker og trakk seg ikke tilbake før den piemontesiske hæren ankom. 21. oktober 1860 sanksjonerte plebisittene på Sicilia og i Napoli – nok en gang manipulert av elitene – anneksjonen av det tidligere kongedømmet De to Sicilier til Sardinia-Piemonte.

Garibaldi ble dermed konfrontert med et fait accompli, en avgjort sak. Italia var samlet, men uten Kirkestaten. 26. oktober 1860 fant det berømte Teano-møtet sted, like utenfor Napoli, mellom Savoia-kongen og generalmajoren. Garibaldi var i realiteten lite begeistret for den politiske utviklingen. Samlingen av hele Italia skjedde hovedsakelig takket være Cavours diplomatiske og militære strategi mot habsburgerne og bourbonerne, med støtte fra Napoleon 3., mens den demokratiske og folkelige revolusjonen ønsket av Mazzini lot seg vente. Garibaldi stilte likevel seg lojal overfor monarkiet. Han overførte sine erobringer i Sør-Italia til Viktor Emanuel, deretter resignerte han som hærfører, nektet å motta noen anerkjennelse for sin innsats og dro i ensomhet til Caprera. 17. mars 1861 ble kongeriket Sardinia-Piemonte offisielt omgjort til kongeriket Italia under kong Viktor Emanuel 2.

I årene som fulgte Italias samling, viste Garibaldi stadig større intoleranse overfor de italienske myndighetene, som etter Cavours død ikke klarte den vanskelige oppgaven av å integrere de søritalienske regionene i den nylig opprettede italienske staten. Dette førte ham nærmere Mazzini. For begge var det nå viktig å fullføre Italias samling ved å ta Veneto fra habsburgerne og Roma fra paven. Et forsøk på å nå Roma via Calabria ble likevel stoppet av den regulære hæren etter ordre fra den italienske regjeringen. Garibaldi ble til og med skutt på foten ved Aspromonte og deretter fengslet. Protestene som reiste seg ikke bare i Italia, men også fra utlandet, gjorde at Garibaldi ble løslatt og kunne returnere til Caprera, men denne begivenheten satte sine spor både fysisk og moralsk.

Under krigen mot østerrikerne i 1866 kjempet Garibaldi på ny med et frikorps i Alpene, men denne gang med mindre hell. Veneto ble tatt av den italienske staten, men kun takket være Preussens seier over Østerrike. Året etter planla Garibaldi en ny ekspedisjon mot Roma, med det klare mål om å gjøre slutt på pavens verdslige makt over byen. Planen ble mislykket, fordi massene reiste seg ikke, slik Garibaldi hadde håpet, og pavens tropper gjorde motstand lenger enn forventet. Garibaldi led et tungt nederlag, og episoden bidro til å diskreditere den revolusjonære og radikaldemokratiske fronten, en gang for alle.

Roma ble riktignok til slutt okkupert av de regulære styrkene til den italienske staten etter at Napoleon 3. måtte prioritere forsvaret av sitt eget land mot Preussen. Byen ble innlemmet i kongeriket Italia i 1871. I anledningen erobringen av Roma og fallet til Napoleon 3., i september 1870, var Garibaldi på Caprera, under strengt syn fra myndighetene. De ønsket ikke bidrag fra en radikaldemokrat slik Garibaldi fremstod på den tiden. Appellen lansert av den nyopprettede franske republikken mot faren for en prøyssisk okkupasjon, etter det franske keiserdømmets fall, løste Garibaldi fra immobilitet. Han deltok med et korps på fransk side i den fransk-tyske krig og førte en tapper, men virkningsløs gerilja.

Etter freden ble Garibaldi valgt til den franske nasjonalforsamling, men under en politisk debatt ble han fornærmet av ultrakonservative representanter, slik at han valgte å trekke seg tilbake til Caprera.

Han brukte de siste årene til å redigere sin selvbiografi, Memorie autobiografiche, som allerede hadde kommet ut i en rekke utgaver og opplag. Han skrev også noen romaner som var preget av sterk antiklerikalisme og en bitter aversjon mot Mazzinis revolusjonære idealisme. Mot slutten av livet nærmet han seg den sosialistiske bevegelsen og meldte seg inn i Internasjonalen.

Kort før sin død ønsket Garibaldi å gjenopplive den italienske venstresiden ved å utfordre den til å engasjere seg i reelle problemer, og ikke diskusjoner. Programmet som han skrev i 1879, da han grunnla Den demokratiske liga, var forankret i pragmatisme: alminnelig stemmerett, obligatorisk og gratis, men sekulær grunnskoleutdanning, undertrykkelse av religiøse selskaper, beskyttelse av borgerrettigheter og samvittighetsfrihet.

Han ville bli kremert og begravet under et tre på Caprera, men hans siste ønske ble ikke hørt.

• Italias historie
• Italias historie før samling

• Garibaldi, Giuseppe. Memorie autobiografiche. Firenze: G. Barbera, 1888.
• Isnenghi, Mario. Garibaldi fu ferito. Il mito, le favole. Firenze: Donzelli editore, 2010.
• Mack Smith, Denis. Cavour e Garibaldi nel 1860. Milano: Il Saggiatore, 1972.
• Mack Smith, Denis. Garibaldi. Milano: Mondadori, [1969] 2009.
• Milani, Mino. Giuseppe Garibaldi (Storia, biografie, diari). Milano: Mursia, 2006.
• Possieri, Andrea. Garibaldi. Bologna: Il mulino, 2010.
• Riall, Lucy. Garibaldi. Invention of a hero. New Haven, CT: Yale University Press, 2008.
• Riall, Lucy. Risorgimento. The history of Italy from Napoleon to Nation State. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2009.
• Ridley, Jasper. Garibaldi. London: Constable, 1974.
• Scirocco, Alfonso. Garibaldi: Citizen of the World. A biography. Princeton: Princeton University Press, 2007. Italiensk utgave: Scirocco, Alfonso. Garibaldi: battaglie, amori, ideali di un cittadino del mondo. Roma-Bari: Laterza, 2001.
• Scirocco, Alfonso. L’Italia del Risorgimento. 1800-1871. Bologna. Il Mulino, 2004.
• Wolff, Elisabetta Cassina. Italias politiske historie. 476-1945. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2016, kapp. 4-5.