Gibea er et stedsnavn kjent fra Det gamle testamentet og Tanakh. Det kan ha vært flere steder ved samme navn. Det mest omtalte stedet lå ifølge bibeltekstene i det som var stammen Benjamins område nord for Jerusalem og kalles «Sauls Gibea» (1. Samuelsbok 11,4 og 15,34). Det finnes ingen ikke-bibelske kilder som kan bekrefte hendelsene bibeltekstene beskriver.
Bibeltekstene forteller at israelittenes første konge, Saul, regjerte fra Gibea (Dommernes bok 19,14), og at det var dit han vendte hjem etter bekjempelsen av amalekittene (1. Samuelsbok 15,34). Det er også her den unge David spiller harpe for kong Saul (1. Samuelsbok 16,14–23).
Gibea forbindes også med en tidligere hendelse. Dommernes bok fremstiller Gibea som et skammens sted. Den beskriver hvordan to menn er villige til å gi henholdsvis sin unge datter og sin medhustru til en gruppe angripere, alt for å redde seg selv. Medhustruen blir overgitt til angriperne, som gjennomfører en massevoldtekt som ender med døden for kvinnen. Hendelsen fører til at alle de andre israelittiske stammene går til krig mot innbyggerne i Gibea og får Guds (Jahves) støtte til dette. Krigen fører til enorme dødstall på begge sider, før Gibea til slutt blir beseiret og brent (Dommernes bok 19–21). Forskere mener fortellingen kan ha hatt til hensikt å kaste dårlig lys på Sauls hjemsted.
Bibeltekstenes mangelfulle lokalisering av Gibea gjør at forskere er avhengige av arkeologien for å kunne bestemme hvor Gibea kan ha ligget. Den amerikanske arkeologen W.F. Albright foretok utgravninger i området litt nord for Jerusalem på 1920-tallet, og identifiserte Gibea med den 30 meter høye kollen Tell el-Ful, cirka 5 kilometer nord for gamlebyen i Jerusalem. Her var det også gravet på 1800-tallet.
Enkelte av dagens arkeologer stiller spørsmål ved denne lokaliseringen og har flere andre forslag. Dette har flere begrunnelser, som at Sauls Gibea kan være identisk med Geba, som skal ha ligget litt nord øst for Tell el-Ful. Også bibeltekstene ofte er uklare på hvorvidt det handler om Gibea, eller Geba (begge navnene betyr «høyde»). Allerede den jødiske historieskriveren Josefus forvekslet stedsbetegnelsene Gibea og Geba. Det blir også foreslått Gibea og Geba kan være ulike navn på ett sted.
Under de tidlige utgravningene ble det benyttet andre metoder enn i dag, og man hadde heller ikke samme muligheter for nøyaktig datering av funnene. Stedets historie er nå ikke lett å rekonstruere. Men utgravningene har avdekket en mulig bosetting på toppen i tidlig jernalder (1200 fvt.), og fra 1000-tallet fvt. (kong Sauls antatte regjeringstid) er det funnet murrester som kan tyde på at det har ligget en liten festning der. Stedet ble erobret av assyrerne på 700-tallet, men det er funnet både stempler og stempelavtrykk fra 600-tallet, noe som tyder på en viss bosetning. En ny ødeleggelse fant sted under den babylonske kongen Nebukadnesar 2 på 500-tallet.
Det er få tegn til bosetning fra persisk tid (539–330 fvt.). Restene etter en befestninger og mange mynter fra 100-tallet fvt. tyder på at høyden var bebodd i hellenistisk tid. Gibea ble endelig ødelagt i år 70 evt., i forbindelse med den jødenes første krig mot romerne.
Nye utgravninger, både i skråningene og ved foten av høyden, har funnet sted på 2000-tallet, og det er funnet spor etter en mulig større gravplass (nekropol) fra bronsealderen.
På 1960-tallet, da Vestbredden var styrt av jordanerne, ønsket Jordans daværende konge, Hussein, å få bygget et slott på denne høyden. Med Israels erobring av området i seksdagerskrigen i 1967 ble foretaket stoppet, og byggeplassen er i dag forlatt.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.