Gia Kantsjeli

Kantsjeli studerte klaver og komposisjon (1959–63) ved konservatoriet i Tbilisi. Den første tiden under og etter studiet skrev han mye film- og scenemusikk, blant annet for Rustaveli-teateret i Tbilisi, der han arbeidet som musikksjef fra 1971 til 1991. Fra 1971 begynte han også å undervise i komposisjon ved konservatoriet. I 1991 forlot Kantsjeli Georgia og slo seg ned i Vest-Europa, først i Tyskland og siden i Belgia.

I 1992 kom verket Vom Winde beweint (for bratsj og orkester) på ECM, den første i en rekke av 13 CDer med Kantsjelis musikk som bidro til å gjøre Kantsjeli internasjonalt kjent.

Kantsjeli har en omfattende og variert produksjon, med syv symfonier, en rekke andre orkesterverker (ofte med soloinstrumenter, barnekor mm), en opera, scenemusikk til blant annet Bertold Brechts Den kaukasiske krittsirkelenog Shakespeares Richard III, samt kammermusikk for ulike besetninger. I sitt hjemland er Kantsjeli ikke minst kjent for sin filmmusikk.

Han skrev musikk til over 40 filmer, blant annet til sovjetiske klassikere som komedien Kin-dza-dza! (Georgi Danelia, 1986). Kantsjeli samarbeidet tett med dirigenter som Dennis Russell Davies og Kurt Masur og skrev bestillingsverker for blant andre Mstislav Rostropovitsj, Gidon Kremer og Kronoskvartetten.

Kantsjelis stil er uttrykksfull og kontrastrik. Komponisten Rodion Sjtsjedrin har karakterisert Kantsjeli som en «asket med en maksimalists temperament». Musikken er grunnleggende modernistisk, ofte dissonerende, men har også melodiøse trekk. Stilen er tidvis kompleks og ekspresjonistisk, tidvis minimalistisk og avventende. Særlig i sin tidlige periode var Kantsjeli inspirert av jazz. Han legger stor vekt på timing, og pauser av varierende lengde spiller en viktig rolle i musikken hans.

Mange av Kantsjelis verker bærer talende titler som antyder at han på ulike måter går i dialog med samfunnet, verden, tradisjonen og religionen, som operaen Musikk for de levende (1982), Abii ne viderem (Jeg vendte meg bort for å slippe å se) for bratsj, klaver, bassgitar og strykeorkester (1992), Trauerfarbenes Land (Et land i sørgefarge) for orkester (1993) og À la Duduki for blåsekvintett og orkester (1995).