Kanafânî ble født i Akko som det tredje av åtte barn i en middelklassefamilie. Faren var advokat og engasjerte seg i bevegelsen som motsatte seg de britiske mandatsstyrkene og deres politikk som fremmet jødisk innvandring. Kanafânî gikk først på en renommert fransk-katolsk misjonsskole i Jaffa. Da han var 12, ble familien fordrevet av landet under krigen i 1948 i forbindelse med grunnleggelsen av staten Israel. De flyktet først over grensen til Libanon, og derfra til Damaskus. I Damaskus fullførte Kanafânî skolegangen og fikk UNRWA-lærersertifikat i 1952. Mens han deretter begynte å studere arabisk litteratur ved universitetet i Damaskus, arbeidet han som lærer ved en skole for palestinske flyktninger.
Etter å ha opplevd fordrivelsen og sett hvor mye faren skammet seg over å ha blitt fordrevet fra hjemlandet, var det der, i flyktningeleirene og med barnas skjebne foran øynene, at han ble politisk aktiv og begynte å skrive sine første fortellinger. Han var i ferd med å fullføre studiet da han i 1955 ble bortvist fra universitetet på grunn av politisk aktivisme. Så dro han til Kuwait i 1956, der deler av familien allerede hadde flyttet tidligere.
I Kuwait jobbet han som idrett- og kunstlærer fra 1956 til 1960. I denne tiden fordypet han seg mye i russisk litteratur, som senere hadde stor innflytelse på stilen hans. I 1960 dro han tilbake til Beirut, der han arbeidet som journalist for den venstrerevolusjonære pressen, blant annet som sjefredaktør for den viktigste nasseristiske avisen utenfor Egypt, al-Ḥurriyya (Frihet).
Tankeutvekslingen med PFLP-lederen George Habash, som Kanafânî allerede hadde blitt kjent med i Damaskus, ble enda mer intens, og Kanafânî leste mye om marxistisk filosofi. Han ble medlem i PFLP, og i 1969 ble han både Folksfrontens talsmann og sjefredaktør for dens offisielle organ, al-Hadaf (Målet). Ved å lage et nytt, mer marxistisk-leninistisk orientert program for bevegelsen bidro Kanafânî til å gi tenkningen om den palestinske saken en ny retning etter arabernes nederlag i seksdagerskrigen (1967): mens mange hittil hadde satset på Nassers panarabiske nasjionalisme, skjedde det nå en tydelig omvending til palestinernes egne revolusjonære kamp.
På grunn av sin lojalitet til Habash og PFLP, sin store innflytelse på datidens arabiske tenkning og ikke minst sine omfattende kontakter med utenlandske journalister og mange antisionistiske jøder, ble han i 1972 offer for et bombeattentat som den israelske etterretningstjenesten (Mossad) omsider tok ansvar for.
Kanafânî var gift (fra 1962) med Anni Høver, en dansk pedagog og barnerettighetsaktivist, som under andre verdenskrig hadde kjempet mot nazistene i Danmark. Paret hadde to barn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.