Den moderne litteraturen i Ghana går tilbake til en rik muntlig tradisjon, men Ghana er også et av de afrikanske landene der den skriftlige diktningen har lengst tradisjoner. På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det publisert mye litteratur på engelsk, men det diktes på mange språk. Diktningen til de folkegruppene som snakker språk som tilhører den store språkgruppen akan, har vært særlig viktig.

Siden 1950-årene har Ghana vært et litterært sentrum i Afrika, blant annet har Pan African Writers' Association sitt hovedkvarter i Accra. Kjente forfattere er blant annet Ama Ata Aidoo, som utga viktige bøker om forholdet mellom kjønnene; Kojo Laing, som blander det fantastiske og realistiske; og Nana Prah, med populære kjærlighetsromanser.

Barnebøker er ett av de viktigste områdene i ghanesisk litteratur. Meshack Asare (1945) har betydd mye gjennom sine fortellinger om barns oppvekst og kultur fra hele Afrika. Drama som litterær sjanger står sterkt i Ghana. Dette har sammenheng med røttene i den tradisjonelle diktningen med sine festivaler og maskespill, men også i en mer europeisk-påvirket form. Ghana har også en rik poetisk tradisjon. Den mest fremtredende lyrikeren er Kofi Awoonor (1935–2013).

Muntlig tradisjon

Den tradisjonelle diktningen til folkene i Ghana er med unntak av eventyr dominert av poetiske former som følger bestemte mønstre og formularer. Som i all muntlig diktning har disse både en estetisk og en mnemoteknisk funksjon. Diktningen resiteres ofte akkompagnert av musikk: trommer, fløyter og strengeinstrumenter.

Diktningen til de folkegruppene som snakker språk som tilhører den store lingvistiske gruppen akan, har vært særlig viktig. Den omfatter blant annet språkene akyem, asante (ashanti), attié, baule, brong, chkosi, fante, og guang. Et annet stort språk i Ghana er twi, og det er beslektet med akan, men har distinkte trekk. De akantalende folkegruppene utgjør noe over 20 millioner og finnes først og fremst i Ghana, men også i nabolandene Togo og Elfenbenskysten. Som i mange andre vestafrikanske folkegrupper er den tradisjonelle religionen preget av en blanding av troen på ånder, blant annet dem som knytter samfunnene sammen, og et slags partenon av guder, blant annet skaperguden Nana Nyame og forfedrenes guddom Nananom Nsamfo.

Store deler av det religiøse livet er koplet opp til ulike festivaler som dels feires som årlige begivenheter som innhøsting eller enkelthendelser som begravelser, og dels er knyttet til viktige sosiale ritualer som innsetting av høvdinger og konger. Et eksempel er ritualene knyttet innsettingen av asantehene, den tradisjonelle asanteherskeren i byen Kumasi. Da resiteres hyllingsdikt som både er knyttet til dagens begivenhet, men som også beretter historien til folket og asantehenes forgjengeres gjerninger. Denne diktningen er blitt til som en del av en lang tradisjon, men den er også skapt av enkeltpoeter. Det innebærer at diktningen fungerer som en form for historieberetninger.

Andre former for hyllingsdikt er av religiøs karakter og er en del av religiøse begivenheter der guddommer og forfedre påkalles. Ellers består den muntlige diktningen av eventyr og myter, blant annet dem som handler om den kjente edderkoppguden Kweku ananse,som er lurere de andre dyrene. Disse eventyrene gjenfinnes i afroamerikansk folklore. Barneboka The Necklace of Tales (2015) av Amma Darko (1956) bygger på disse eventyrene. Ordtak er også en viktig del av den tradisjonelle diktningen, og disse får ofte gjenklang i moderne litteratur, særlig poesi.

1700-tallet

Ghana er et av de afrikanske landene der den skriftlige diktningen har lengst tradisjoner. De strekker seg tilbake til 1700-tallet, da Antonius Guiliemus Amo (cirka 1703–cirka 1759) studerte i Tyskland og skrev en interessant teologisk avhandling på latin, og Ottobah Cugoano (cirka 1757–cirka 1791) skrev en harmdirrende pamflettengelsk i England, mot slavehandelen.

1800-tallet og tidlig 1900-tallet

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det publisert mye litteratur på engelsk. Mye av det var av antropologisk og historisk karakter, og noe var journalistikk. Men det ble også skrevet lyrikk og noveller. De fremste forfatterne og intellektuelle i denne perioden var Carl Christian Reindorf (1834–1917), Raphael Armattoe (1913–1953) og Adelaide Casely-Hayford (1868–1959).

Reindorf, som hadde en far som var halvt dansk, var lærer og pastor innenfor den sveitsiske Baselmisjonen, og han skrev et av de viktigste tidlige verkene om ghanesisk historie The History of Gold Coast and Asante på det ghanesiske språket ga. Boka ble så oversatt til engelsk og utgitt i Basel i 1889 (ny utgave i Ghana i 2007).

Adelaide Casely-Hayford skrev blant annet interessante memoarer og ulike tekster som fokuserer på kulturkollisjoner og kvinnens rolle. Hennes ektemann, Joseph Ephraim Casely-Hayford (1866–1930), som var en overbevist pan-afrikanist og tidlig nasjonalist, er mest kjent for den programmatiske romanen Ethiopia Unbound: Studies in Race Emancipation (1911). Han skrev også flere juridiske og sosiologiske verk, blant annet Gold Coast Native Institutions (1903). I boka West African Narratives of Slavery: Texts from Late Nineteenth- and Early Twentieth-Century Ghana (2011), redigert av Sandra E. Green, behandles selvbiografiske beretninger om slaveriet i ghanesisk historie.

R. E. Obeng (1968-1951) gav ut romanen Eighteenpence i 1942, og i 1946 kom Michael Francis Dei-Anang (1909–1977) med diktsamlingen Wayward Lines from Africa.

I tillegg ble det utgitt mange skrifter på afrikanske språk, ofte i forbindelse med misjonsvirksomhet.

Litteratur etter andre verdenskrig

Siden 1950-årene har Ghana vært et litterært sentrum i Afrika. Det finnes flere forlag som har sluttet seg sammen i Ghana Publishers Association. Forfatterne er organisert i Ghana Association of Writers, og Pan African Writers' Association har sitt hovedkvarter i Accra, tidligere under ledelse av den ghanesiske lyrikeren Atukwei Okai (1941–2018).

Ama Ata Aidoo (1942–2023) spilte en betydelig rolle som forfatter og politiker. Hennes viktigste romaner er Our Sister Killjoy: or reflections from a Black-eyed Squint (1977) og Changes: a Love Story (1993). Ama Ata Aidoo var et forbilde for kvinnelige forfattere, ikke bare i Ghana, men i hele Afrika. Verkene hennes dreier seg om å kaste et kritisk blikk på forholdene mellom kjønnene og er også preget av en klar pan-afrikansk bevissthet.

Den andre store førstegenerasjons romanforfatteren er Ayi Kwei Armah (født 1939). Hans første roman The Beautyfyl Ones Are Not Yet Born (1968) er blitt en afrikansk klassiker gjennom sin skildring av desillusjonen etter håpet som den første perioden etter afrikansk selvstendighet brakte med seg. I den allegoriske Two Thousand Seasons (1973) skildrer han ved hjelp av en kollektiv beretterstemme slavehandelens ødeleggende rolle i Afrika – både den asiatiske over det indiske hav og den atlantiske til Amerika. Andre førstegenerasjons romanforfattere er Amu Djoleto (født 1929), som ga ut The Strange Man (1967); Asare Konadu (1932–1994), som først og fremst skrev populære romaner, mest kjent er Ordained by the Oracle (1969); og Francis Selormey (1927–1988), som ga ut The Narrow Path (1967).

2000-tallet

På slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var Kojo Laing (1946–2017) den store nye ghanesiske forfatteren som har gjort seg gjeldende både med diktsamlinger og med romaner som blander det realistiske og det fantastiske, blant annet med diktsamlingen Woman of the Aeroplanes (1988) og romanene Major Gentle and the Achimota Wars (1992), Big Bishop Roko and the Altar Gangsters (2006).

Et av de karakteristiske trekkene ved moderne ghanesisk litteratur er at mange av de betydelige forfatterne er kvinner og feminister. De har også erfaringer fra å ha levd både i Ghana og i diaspora. Den eldste av dem, Amma Darko (1956), bodde i flere år som politisk flyktning i Tyskland, og bøkene hennes utgis også i Tyskland. Hennes viktigste roman er Between Two Worlds (2015), som bygger på hennes erfaring med møtet mellom tysk og ghanesisk kultur.

Tre andre forfattere har bakgrunn fra og er født i Storbritannia, USA og Canada og har sin ghanesiske bakgrunn og erfaringer til felles. Den første er Esi Edugyan (født 1978), som i romanen fra 2011, Half-Blood Blues, skriver om en svart jazzmusiker i Tyskland i mellomkrigstiden. Den andre er Taiye Selasi (født 1979), som hadde sitt store gjennombrudd med romanen Ghana Must Go i 2013. Den tredje er Yaa Gyasi (født 1989), som skildret virkningen av den atlantiske slavehandelen gjennom flere generasjoner i romanen Homegoing (2017).

Benjamin Kwakye (født 1967) er en forfatter som publiserer innenfor mange sjangre. Han har mottatt flere priser, blant annet Commonwealth Writers’ Prize for Best Book (Africa Region) i 2006 for romanen The Sun by Night.

Kjærlighetsromanser er en viktig genre i det ghanesiske bokmarkedet, og en av de fremste forfatterne er Nana Prah. Legen Kwei Quartey har skrevet to serier med kriminalromaner, der handlingen er lagt til Accra, om politimannen Darko Dawson og den kvinnelige detektiven Emma Djan.

Et av de viktigste områdene i ghanesisk litteratur er barnebøker. Ikke minst skyldes dette innsatsen til forfatteren og billedkunstneren Meshack Asare (1945), som har betydd mye ved å skape fortellinger om barns oppvekst og kultur fra hele Afrika. Ett eksempel er Sosu's Call (1997), som handler om en handikappet gutt. Boka ble pekt ut som en av Afrikas tolv viktigste bøker fra 1900-tallet av en internasjonal jury i 2003. I tillegg har Efua Sutherland (1924–1996), som også var en betydelig dramatiker, spilt en viktig rolle som barnebokforfatter og aktivist for barns rettigheter.

Lyrikk og dramatikk

Ghana har også en rik poetisk tradisjon. Den mest fremtredende lyrikeren er Kofi Awoonor (1935–2013), som også publiserte en roman og en viktig analyse av moderne afrikansk litteratur. Hans lyriske verk er samlet I Until the Morning After: Collected Poems 1963–1985 (1987). Awoonor ble drept i terrorangrepet på Westgate Shopping Centre i Nairobi i september 2013.

Drama som litterær genre står sterkt i Ghana. Dette har sammenheng med røttene i den tradisjonelle diktningen med sine festivaler og maskespill, men også i en mer europeisk-påvirket form som ble utviklet i Ghana fra slutten av 1800-tallet, både som del av skolegang og college-undervisning og knyttet til ulike teaterklubber i byene, særlig i Accra, slik som Ghana Drama Studio grunnlagt i 1961. Dette la grunnen for det som ble The National Theatre Movement. Et godt eksempel på den tidlige ghanesiske dramatikken er The Blinkards av Kobina Sekyi (1892–1956). Det ble først oppført i 1915, men utgitt i bokform i 1974. Stykket er en satirisk komedie om den nyrike vestlige eliten i kolonitidens Ghana, delvis skrevet på engelsk og fante.

Kjente moderne dramatikere er Joe de Graft (1924–1978), hvis viktigste drama er Muntu (1977); Efua Sutherland (1924–1996), hvis viktigste stykke er Edufa (1969); Asiedu Yirenkyi (1946–2018); Mohammed Ben-Abdallah (født 1944), hvis viktigste to dramaer er The Slaves: Abibigoro (On the Trans-Atlantic Slave Trade) (1972) og The Fall of Kumbi (1989); og Bill Okyere Marshall (1936–2021), som også har spilt en viktig rolle som filmregissør og dessuten har skrevet romaner.

Den fremste ghanesiske akademikeren er filosofen og litteraten Kwame Anthony Appiah (født 1954), som har vært professor ved Princeton University og er professor ved New York University. Han har skrevet om rase og identitet og møtet mellom kulturer. Han har også utgitt romaner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Om ghanesisk litteratur

Enkelte forfattere

Om enkelte verk

Litteratur på engelsk

Litteratur på norsk

Litteratur

  • Appiah, Peggy; Kwame Anthony Appiah, Agyeman-Duah, Ivor (2007) [2002].Bu me b?: Proverbs of the Akans. Oxfordshire, UK: Ayebia Clarke.
  • S. Gérard, redaktør (1986): European-language Writing in Sub-Saharan Africa. John Benjamins Publishing Company.
  • Gikandi, Simon redaktør (2003): Encyclopedia of African Literature. Routledge. ISBN 978-0415549622
  • Green, Sandra E. (2011) West African Narratives of Slavery: Texts from Late Nineteenth- and Early Twentieth-Century Ghana. Bloomington. Indiana University Press.
  • Griffiths, Gareth 2000, 2014) African Literatures in English. East and West. London. Routledge
  • Irele, Abiola (2001) The African Imagination: Literature in Africa and the Black Diaspora. Oxford. Oxford University Press, 2001.
  • Irele, Abiola and Simon Gikandi (eds.) (2008) The Cambridge History of African and Caribbean Literature, 2 volumes. New York. Cambridge University Press.
  • Irele, Abiola (ed) (2010) The Cambridge Companion to the African Novel. New York. Cambridge University Press.
  • Olakunle, George (ed) (2021). A Companion to African Literatures Hoboken. John Wiley & Sons Ltd.
  • Olaniyan, Tejumola and Ato Quayson (eds) (2017) African Literary Theory: An Anthology of Literary Criticism and Theory. New York: Blackwell, 2007.
  • Owomoyela, Oyekan (2008) The Columbia Guide to West African Literature in English Since 1945. New York. Columbia University Press
  • Quayson, Ato (2019) “Modern African literary history: nation-and-narration, orality, and diaspora”, Journal of the African Literature Association, 13:1, 131-152, DOI: 10.1080/21674736.2019.1606508
  • Zell, Hans M., Carol Bundy, Virginia Coulon (1983) A New Reader’s Guide to African Literature New York. Africana Publishing Company.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg