Ghanas historie

Ghana ble selvstendig stat 6. mars 1957, som den første av de europeiske koloniene sør for Sahara. Britisk Togoland, et FN-mandatområde som tidligere tilhørte tysk Togoland, ble ved selvstendigheten innlemmet i Ghana. CPP dannet regjering med Kwame Nkrumah som statsminister, og opposisjonen samlet seg i United Party (UP), ledet av Kofi Busia.

CPP var et radikalt nasjonalistisk parti, men etter at selvstendighetskampen var vunnet vendte Nkrumah blikket utover. Ghana ble et politisk anti-kolonialistisk senter, og et arnested for panafrikansk tenkning. I 1958 var Nkrumah vert for en kongress i Accra som samlet representanter for de fleste nasjonalist- og frigjøringsbevegelser i Afrikas gjenværende kolonier. Nkrumah ble snart ansett som en av Afrikas fremste ledere, og i Ghana vokste det frem en personkult rundt ham. I 1960 ble Ghana etter en folkeavstemning gjort til republikk, med Kwame Nkrumah som president. CPP ble bygd opp til et masseparti, og i 1964, etter en ny folkeavstemning, ble Ghana gjort til en ettpartistat – med CPP som eneste tillatte parti.

Beskyldninger om korrupsjon og maktmisbruk, den økonomiske nedgangen samt den politiske orienteringen i retning av Østblokken førte til voksende misnøye med Nkrumahs og CPPs styre. Mens presidenten var på vei til Vietnam i februar 1966, grep de militære inn og tok makten. Det hadde da allerede vært mislykkede kuppforsøk i 1962 og 1964. De militære opprettet et nasjonalt frigjøringsråd med general Joseph Ankrah som leder, til å styre landet. Ankrah styrte Ghana i vel tre år, før militærrådet overgav makten til en sivil, valgt regjering.

Forbudet mot partipolitikk ble opphevet i 1969, og Kofi Busias Progress Party (PP) gikk seirende ut av valget samme år. Busia ble statsminister, mens den nå mindre viktige presidentstillingen gikk på omgang mellom tre offiserer og en sivil. Busias regime klarte ikke å rydde opp i Ghanas voksende økonomiske problemer, og i 1972 grep en gruppe offiserer igjen inn. Busia ble avsatt og oberstløytnant (senere general) Ignatius Kutu Acheampong ble ny statssjef og leder for et militært råd. Han overlevde flere kuppforsøk, men klarte ikke å forhindre at den økonomiske situasjonen forverret seg.

I 1976 begynte Acheampong å forberede overgang til sivilt styre på ny, men i mars 1978 ble han styrtet i et palasskupp. Ny statssjef ble oberstløytnant (senere general) Frederick Akuffo. Misnøye med økonomiske betingelser innad i de væpnede styrker førte til et kuppforsøk av yngre offiserer i mai 1979. Lederen, kaptein Jerry J. Rawlings, ble arrestert, men snart løslatt av sine kolleger, og 4. juni 1979 grep han makten gjennom et vellykket kupp. Dette ble hilst velkommen av folk flest, og Rawlings holdt de militæres løfte om frie valg og overgang til sivilt styre. Før valget dømte militærregimet flere tidligere statssjefer og offiserer til døden, blant andre Afrifa, Acheampong og Akuffo.

Valget av ny nasjonalforsamling i 1979 ble vunnet av Hilla Limanns People's National Party (PNP), og Limann vant det separate presidentvalget. Hans regjering overlevde også flere kuppforsøk, helt til Rawlings grep makten for andre gang nyttårsaften 1981. Grunnloven ble opphevet, parlamentet oppløst og politiske partier forbudt. Et forsvarsråd tok over styringen av Ghana, med Rawlings som formann og statssjef.

Rawlings slo inn på en populistisk, radikal politikk, som i utgangspunktet vant bred oppslutning, men som etter hvert også møtte voksende motstand – både mot den strenge økonomiske politikken med strukturtilpasning, og de sterke begrensningene på politisk virksomhet. Samtidig som Rawlings opprinnelig førte en i mangt radikal politikk, imøtekom han Verdensbankens krav om økonomiske reformer, og startet en utvikling som har gjort Ghana til en av bankens suksesshistorier. Rawlings' motstandere fantes også i de militære rekker, og flere ble i 1986 henrettet, kjent skyldig i å ha forsøkt å styrte ham. En av Rawlings' nære medarbeidere, major Courage Quashigah, forsøkte å gripe makten i 1989.

Etter tiltagende press ble partipolitisk aktivitet igjen tillatt i 1991 og sivilt styre innført etter en folkeavstemning om ny grunnlov, samt valg på ny nasjonalforsamling, i 1992. De gamle politiske skillelinjer i ghanesisk politikk viste seg igjen i to tradisjonelle leire (som langt på vei ble videreført senere): én retning som bygde på den radikale og panafrikanske tradisjonen fra landsfaderen Kwame Nkrumah, og en mer nasjonalt konservativ og tradisjonalistisk retning som bygde på politikken til Nkrumahs motstander Kofi Busia. Jerry Rawlings vant – som sivil kandidat for National Democratic Congress (NDC) og selverklært arvtaker etter Nkrumah – presidentvalget i november 1992 med 58,3 prosent av stemmene, foran Albert Adu Boahen, som stilte for New Patriotic Party (NPP).

En observatørgruppe fra Samveldet av nasjoner erklærte at valget var blitt avholdt etter reglene, men opposisjonen bestred dette. De fleste partier boikottet det påfølgende parlamentsvalg, som dermed ble klart vunnet av NDC. 7. januar 1993 ble Rawlings innsatt som statssjef for Ghanas fjerde republikk, og en ny epoke i landets historie startet. I 1990-årene opplevde Ghana økonomisk vekst og en befestning av politisk frihet og demokratisk styresett, og en politisk stabilitet som tillot maktskifter som følge av valg.

Protester mot innføring av omsetningsavgift førte i 1995 til sammenstøt mellom demonstranter og tilhengere av regjeringen; fem ble drept. Protesten ble organisert av en bred opposisjonsallianse – Alliance for Change.

Jerry J. Rawlings ble gjenvalgt i 1996, men da grunnloven bare tillot en president å sitte to perioder, stilte han ikke til gjenvalg i 2000. NDCs kandidat var visepresident John Evans Atta Mills, som tapte for John Kufuor (NPP). Kufuor ble gjenvalgt i 2004, men avskåret fra å stille til valg for en tredje periode i 2008, i henhold til grunnloven. NDCs Atta Mills vant da med knapp margin over NPPs Nana Akufo-Adda. Da president Mills døde i juli 2012, ble han etterfulgt av visepresident John Dramani Mahama, til nye valg ble avholdt i desember. Valget ble vunnet av Mahama (NDC).

I mars 2007 feiret Ghana 50 år som selvstendig stat, og landet var vertskap for det årlige toppmøtet i Afrikanske Union; president Kufuor ble valgt til dens formann. Ved 50-årsmarkeringen ble Ghana fremholdt som en av suksesshistoriene i Afrika – slik landet var det også ved selvstendigheten i 1957 – med politisk stabilitet og økonomisk vekst.