Ghana er et av de afrikanske land der den skriftlige diktningen har lengst tradisjoner. De strekker seg tilbake til 1700-tallet, da Antonius Guiliemus Amo (ca. 1703–ca.1750) studerte i Tyskland og skrev en interessant teologisk avhandling på latin, og Ottobah Cugoano (ca. 1745–ca. 1790) skrev en harmdirrende pamflett, på engelsk i England, mot slavehandelen.

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det publisert atskillig litteratur på engelsk. Mye av det var av antropologisk og historisk karakter, og noe var journalistikk. Men det ble også skrevet lyrikk og noveller. Blant de fremste forfattere og intellektuelle i denne perioden var Carl Reindof (1834–1917), Raphael Armattoe (1913–53) og Adelaide Casely-Hayford (1868–1959). Hun skrev bl.a. interessante memoarer og ulike tekster som fokuserer på kulturkollisjoner og kvinnens rolle. Hennes ektemann, Joseph E. Casely-Hayford (1866–1930), som var en overbevist pan-afrikanist og tidlig nasjonalist, er mest kjent for den programmatiske romanen Ethiopia Unbound: Studies in Race Emancipation (1911). Han skrev også flere juridiske og sosiologiske verk, bl.a. Gold Coast Native Institutions (1903). I skuespillet The Blinkards, oppført så tidlig som 1915, ironiserer Kobina Sekyi (1892–1956) over livet innenfor den lille gruppen afrikanere som har lagt seg til en engelsk livsstil. R. E. Obeng gav ut romanen Eighteenpence i 1943, og i 1946 kom Michael Francis Dei-Anang (1909–78) med diktsamlingen Wayward Lines from Africa. For øvrig ble det utgitt atskillige skrifter på afrikanske språk, ofte i forbindelse med misjonsvirksomhet.

Siden 1950-årene har Ghana vært et litterært sentrum i Afrika. Det finnes flere forlag, og Pan African Writers' Association har sitt hovedkvarter i Accra, under ledelse av den ghanesiske lyrikeren Atukwei Okai (f. 1941).

Blant de fremste romanforfatterne kan nevnes Ama Ata Aidoo og Ayi Kwei Armah, som begge er internasjonalt kjent. Andre navn er Joseph Abruquah (f. 1921), Yaw Boateng (f. 1950), Amu Djoleto (f. 1929), Cameron Douodo (f. 1923), Asare Konadu (1932–94) og Francis Selormey (1927–88). I de senere årene har Kojo Laing (f. 1946) gjort seg gjeldende både med diktsamlinger og med romaner som blander det realistiske og det fantastiske, bl.a. Woman of the Aeroplanes (1988) og Major Gentle and the Achimota Wars (1992).

Et av de viktigste områdene i ghanesisk litteratur er barnebøker. Ikke minst skyldes dette innsatsen til forfatteren og billedkunstneren Meshack Asare (f. 1945), som har gjort en stor innsats ved å skape fortellinger om barns oppvekst og kultur fra hele Afrika. Sosu's Call (1997), som handler om en handicappet gutt, ble pekt ut som en av Afrikas tolv viktigste bøker fra 1900-tallet av en internasjonal jury i 2003.

Ghana har også en rik poetisk tradisjon. Den mest fremtredende lyrikeren de senere årene er Kofi Awoonor, som også har utgitt en roman og en betydelig analyse av moderne afrikansk litteratur. Dramatikken har røtter både i en tradisjonell kultur med maskespill og i en mer europeisk-påvirket form som ble utviklet i Ghana fra slutten av 1800-tallet. De mest kjente moderne dramatikerne er Joe de Graft (f. 1924), Efua Sutherland (1924–96), Asiedu Yirenkyi (f. 1946), Mohammed Ben-Abdallah og Bill Okyere Marshall (f. 1936), som også har hatt en viktig rolle som filmregissør og dessuten har skrevet romaner.

Den kanskje fremste ghanesiske akademikeren er filosofen og litteraten Kwame Anthony Appiah (f. 1954), som er professor ved Harvard University i USA og som har skrevet om rase og identitet og møte mellom kulturer. Han har også utgitt romaner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.