Gerard van Swieten

Faktaboks

Gerard van Swieten
født:
7. mai 1700, Leiden
død:
18. juni 1772, Wien
Gerard van Swieten (1700-1772).
Gerard van Swieten
Av .

Gerard van Swieten er regnet som grunnleggeren av den kliniske medisinerutdanningen i Østerrike. Denne ble et mønster for andre europeiske land.

Van Swieten kom fra en velstående katolsk, hollandsk familie, men ble tidlig foreldreløs. Hans fosterforeldre gjorde det likevel mulig for ham å studere, og allerede 14 år gammel ble han innskrevet ved universitetet i Leiden, først for å studere filosofi, deretter farmasi. 20 år gammel åpnet han apotek i Leiden, men studerte samtidig medisin under den berømte anatomen Herman Boerhaave (1668-1738), som han senere ble assistent hos. Etter endt studium og doktorgrad slo van Swieten seg ned som practicus i Leiden, og etter hvert ble hans ry som lege så stort at han i 1744 ble kalt til Brüssel for å behandle keiserinne Maria Theresias søster, Maria Anna av Lothringen. Hun var syk og høygravid, og man fryktet for hennes liv. Van Swieten greide ikke å redde henne, men han gjorde et så sterkt inntrykk på den østerrikske keiserinnen, med sin sikre og taktfulle opptreden, at hun ba ham bli hennes livlege. «Jeg skjenker Dem en stor del av min fortrolighet og mitt vennskap, også ut over Deres virkefelt. Man kan ikke nok trakte etter og være lykkelig for å finne slike folk i en monarks omgivelser», skrev hun til ham.

Fra 1745 var katolikken van Swieten bosatt i det katolske Wien, hvor han fant seg vel til rette som keiserinne Maria Theresias livlege. Her fikk han som oppgave å reorganisere den konservative medisinerundervisningen ved universitetet, som et ledd i de reformene keiserinnen gjennomførte i denne tiden. Fra 1749 sørget han for å innsette seg selv som universitetsdirektør med rett til å overvære eksaminasjoner og doktordisputaser, samt bestemme ansettelser på vegne av keiserinnen. Han skjerpet kravene til kirurgenes og jordmødrenes utdannelse og sørget samtidig for at professorenes lønn ble forhøyet – og regelmessig utbetalt. Han fikk også opprettet en anatomisk institusjon, en botanisk hage og et kjemisk laboratorium i byen. Viktigst var nok innføringen av klinisk undervisning ved universitetet (1750), med nøyaktig nedtegning av pasientens tilstand gjennom hele sykdomsforløpet. For dette ble han belønnet med tittelen «friherre» og baron i 1753.

Van Swieten var likevel ingen tilhenger av opplysningstidens idéer. Han var imot koppevaksinasjonen, og sto i sterk (til dels fiendtlig) opposisjon til menn som Voltaire, som var en varm tilhenger av den. Den tilliten van Swieten hadde hatt ved hoffet ble nok noe redusert da også den keiserlige familie ble smittet av kopper, og en av hans egne sønner døde av dette. Keiserinnen, som ble så vansiret av sykdommen at alle speil i slottet måtte dekkes til etter hennes ordre, mistet likevel aldri tilliten til ham.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg