Gerard Jakob De Geer, svensk geolog, 1897–1924 professor i geologi, 1902–10 også rektor ved Stockholms högskola. Etter sin avgang ledet han det geokronologiske institutt ved høyskolen, grunnlagt av ham selv. Fremragende forsker innen kvartærgeologi og den fysiske geografi. På flere ekspedisjoner til Svalbard gjorde han en stor innsats i utforskningen av denne øygruppe, bl.a. ved å innføre en fotogrammetrisk kartlegningsmetode.

Ved sine studier over strandlinjene i Skandinavia og på Svalbard erkjente De Geer at strandlinjenes skråning utover mot kysten var en følge av at landet hadde vært presset ned av innlandsisen og senere hevet seg. I sitt arbeid Om Skandinaviens geografiska utveckling efter istiden (1896) gav han i populær form en klar og detaljrik fremstilling av landisens bortsmelting og nivåforandringene i forbindelse med denne.

De Geer er opphavsmann til den geokronologiske metode, som går ut på telling og opptegning av årslag (varv) i leire (se geokronologi). Ved arbeider av ham selv og medarbeidere er det ved denne metode frembrakt en eksakt tidsregning for de siste ca. 15 000 år. Hans hovedverk Geochronologia Suecica (1940) gir en fremstilling av metoden og dens resultater. Mange av De Geers tidsmålinger er etter hans død blitt bekreftet av aldersbestemmelser ved C-14-datering. (Se også aldersbestemmelse.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.