Gerald Finzi, britisk komponist, en av sin tids mest karakteristiske engelske komponister som – uten å ha studert med Ralph Vaughan Williams – har tatt sterke inntrykk av Vaughan Williams’ musikk. Hans verkfortegnelse omfatter 40 opusnummer innen de fleste sjangere, men med en overvekt på vokalmusikk. Et vesentlig trekk ved Finzis musikk er den dype elegiske grunnstemning.

Finzi begynte å studere musikk i 1915 med Ernest Farrar, en elev til sir Charles Villiers Stanford. Finzi er beskrevet som en meget sky og tilbakeholden person med forkjærlighet for det poetisk uttrykksfulle. Tapet av tre av hans brødre gikk sterkt inn på ham, men han fant trøst i Thomas Trahernes poesi, det samme gjaldt for ham som ble hans favorittdikter, Thomas Hardy. Foruten til dikt av Christina Rossetti begynte Finzi nå å sette musikk til poesi av Traherne og Hardy, senere også til tekster av William Wordsworth.

Etter Farrars død under første verdenskrig studerte Finzi med Edward Bairstow, organist og kordirigent i York Minster,en langt strengere lærer enn det Farrar hadde vært. Etter å ha studert med Bairstow i fem år, begynte Finzi å komponere for alvor. Hans første komposisjon til Hardy-tekster, ”By footpath and Stile” er for sang og strykekvartett og forelå i 1922. Sammen med orkesterstykket ”A Severn Rhapsody” fra 1928 og fiolinkonserten (1925–27) fikk disse verkene betydelig oppmerksomhet da de ble fremført i London.

Etter råd fra dirigenten sir Adrian Boult studerte Finzi kontrapunkt med Reginald Owen Morris (1886–1948), professor i kontrapunkt ved Royal College of Music. Etter studiene flyttet Finzi til London der han ble kjent med komponistene Howard Ferguson (1908–99) og Edmund Rubbra (1901–86). Han stiftet også bekjentskap med andre fremtredende komponister som Gustav Holst (1874–1934), Arthur Bliss (1891–1975) og Ralph Vaughan Williams (1872–1958). Vaughan Williams skaffet Finzi en undervisningsstilling ved Royal Academy of Music, og Finzi underviste der årene 1930–33. 

I løpet av 1930-årene komponerte Finzi få verk. Imidlertid er det i disse komposisjonene, først og fremst kantaten Dies natalis fra 1939 til tekster av Thomas Traherne, at Finzi viser sin fullt utviklede og modne stil. Uroppførelsen av kantaten ble forsinket av andre verdenskrig, og krigen gjorde at Finzi nærmest gikk i dvale som komponist. Etter krigen ble han mer aktiv. Flere korverk så dagens lys. Hans mest berømte verk, klarinettkonserten, komponerte han i 1949 og cellokonserten forelå i 1955, ett år før hans død.

Sammen med sin kone Joyce studerte og publiserte Finzi store mengder engelsk folkemusikk og musikk av eldre engelske komponister, komponister som William Boyce, Capel Bond, John Garth, Richard Mudge, John Stanley og Charles Wesley, sønn av presten og salmedikteren Charles Wesley. Han samlet også inn over 700 bind med bøker, manuskripter og trykte noter av engelsk 1700-tallsmusikk, en samling som nå oppbevares i St. Andrews-universitetet. I tillegg til dette samlet Finzi inn 3000 bind med bøker om engelsk poesi, filosofi og litteratur, en samling som nå er oppbevart i biblioteket i universitetet i Reading.

I tillegg til sin musikk- og samlerinteresse hadde Finzi en annen stor lidenskapelig interesse, nemlig epledyrking. Man regner med at Finzis innsats på dette området reddet en rekke engelske eplesorter fra utryddelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.