Georges Schehadé

Schehadé var født i Alexandria i Egypt, men kom fra en aristokratisk libanesisk familie med gresk-ortodoks tro. Han studerte juss ved det amerikanske universitetet i Beirut og arbeidet senere blant annet i administrasjonen til en pedagogisk høyskole i byen. Han ble tidlig kjent med franske forfattere som oppholdt seg i Libanon, og gjennom flere reiser til Frankrike fikk han inngående kjennskap til samtidens franske litteratur. Spesielt ble Schehadé interessert i surrealismen, og diktningen hans fikk særlig sterke impulser fra André Bretons litterære idealer. Men han ble også kjent med en rekke av de store franske lyrikerne i mellomkrigstiden, som René Char, Jules Supervielle og Saint-John Perse, og de ble viktige forutsetninger for hans diktning.

Schehadés forfatterskap er forholdsvis lite av omfang. I lengre perioder var han ikke aktiv som forfatter, men brukte all tid på sine administrative oppgaver.

Schehadé debuterte som lyriker i 1928 med samlingen Étincelles («Gnister»). De neste samlingene hans hadde alle tittelen Poésies («Dikt») samt et romertall som angir hvilket nummer i rekken samlingen har. Poésies I kom ut i 1938. Det syvende og siste bindet kom femti år senere, få måneder før dikterens død. To av bindene har titler i tillegg til nummeret. Det gjelder Poésies V som også heter Si tu rencontres un ramier (« Hvis du møter en ringdue», 1951) og Poésies VII med tittelen Le Nageur d'un seul amour (1985, «Svømmeren i en eneste kjærlighet»). En samling av alle bindene av Poésies utkom første gang i 1988.

Schehadé debuterte som dramatiker i 1951 med Monsieur Bob'le. Trois actes («Herr Bob'le. Tre akter»): Alle innbyggerne i den lille byen kjenner Monsieur Bob'le og setter pris på rådene han gir. Selv om hans råd ikke er dyptloddende eller originale, er de alltid fullstendig oppriktige. Han blir derfor nærmest betraktet som en helgen, selv om han ikke forkynner noen religiøs tro. Når han plutselig forsvinner, blir innbyggerne i byen tilbake med sin uro og tvil og med håpet om at han skal dukke opp hos dem på nytt.

Tre år senere hadde La Soirée des proverbes («Ordspråks-aftenen») premiere. Ordet proverbe betegner her en kort komedie som illustrerer et ordspråk eller en fast talemåte. Dette var det første av Schehadés stykker som ble iscenesatt av den store franske teatermannen Jean-Louis Barrault. Flere forfattere og teaterfolk ble svært begeistret over Schehadés første stykker, men publikum og og kritikerne viste de første årene liten interesse for skuespillene hans.

Schehadés gjennombrudd kom i 1956 med Historie de Vasco («Historien om Vasco»). Dette skuespillet er satt opp i over tjuefem land. Også i dette tilfellet var Jean-Louis Barrault iscenesetter. Vasco er en ung frisør; en smilende og forsiktig mann, slik så mange av hovedpersoner i Schehadés skuespill er. Det blir ikke klart på hvilket tidspunkt handlingen foregår, og enda mer usikkert er det hvor begivenhetene skjer. Men nettopp fordi Vasco er så forskremt, fatter keiseren i landet en spesiell interesse for ham.

Vasco får oppleve kjærlighet og lykke i en grad han aldri hadde forestilt seg, men døden innhenter ham tidlig, så han får aldri vende til tilbake til det enkle livet som han elsker høyest. Vasco er blitt sammenliknet med noen av hovedpersonene i Bertolt Brechts skuespill. Men det revolusjonære politiske budskapet hos Brecht finnes ikke hos Schehadé.

Histoire de Vasco ligger også til grunn for en engelsk opera: The story of Vasco (1974) med musikk av Gordon Crosse (født 1937) og libretto av Ted Hughes.

Etter Histoire de Vasco skrev Schehadé tre skuespill : Les Violettes (1960, «Fiolene», er en komedie med sanger av dem fransk-ungarske komponisten Joseph Cosma. Handlingen foregår på et fredelig pensjonat der en professor leier seg inn. Professoren viser seg imidlertid å være en farlig forbryter, men etter mange komiske forviklinger blir forbryteren avslørt og freden vender tilbake til pensjonatet

I Le Voyage (1962, Reisen) er hovedpersonen på nytt en troskyldig ung mann. Han heter Christophe og drømmer om å foreta en lang sjøreise. Handlingen settes i gang når Christophe blir forvekslet med en voldelig sjømann som har begått et drap. Til slutt blir Christophe fri for mistanken, men reisen han har drømt om, blir det intet av. Men det spiller ingen rolle når den kvinnelige hovedpersonen endelig forteller Christophe at hun elsker ham.

Schehadés siste skuespill, L'Émigré de Brisbane , (1965 «Utvandreren fra Brisbane») er mindre fantasifull og mer realistisk enn de øvrige. Handlingen utspiller seg også her rundt en ung mann. I dette tilfellet har han utvandret fra Sicilia til Australia, men så vender han tilbake til stedet han opprinnelig kom fra. Han dør imidlertid når han kommer dit, og skuespillet viser blant annet hvor kynisk og følelseskaldt erindringene om ham blir behandlet. Også dette skuespillet blir karakterisert som en komedie, men den er mer satirisk og mindre poetisk enn Schehadés andre stykker. Det virker nærliggende å tenke at den politiske utviklingen i regionen han kom fra, var en viktig forutsetning for den nye og mer pessimistiske tonen i hans siste skuespill.

Etter 1965 utgav Schehadé lite. Det han nå publiserte, var ofte dikt han hadde skrevet som ung, men som ennå ikke var utgitt. Men i den siste delen av sitt liv fikk han likevel en oppmerksomhet som viste at han var høyt respektert som forfatter. Han var en av de få franskspråklige forfattere fra 1900-tallet som selv fikk oppleve å få et skuespill satt opp på Comédie franςaise. I dette tilfelle dreier det seg om L'Émigré de Brisbane. I 1986 var Schehadé den første som fikk tildelt den store prisen til franskspråklige forfattere utenfor Frankrike. Denne prisen var nettopp opprettet av Det franske Akademi. Schehadés samlede verker ble utgitt i 1998. Det har også etter hvert kommet en rikholdig sekundærlitteratur om Schehadés forfatterskap.

• Libanons litteratur

• Maha Badt: Georges Schehadé ou la poésie du réel, Paris 2010, (ISBN 978-2-296-12025-4)