Georges Bernanos var en fransk forfatter og en av de betydeligste representantene for moderne katolsk litteratur i Frankrike.
Hans sympatier var opprinnelig tradisjonalistiske og rojalistiske, og han sluttet seg derfor til L'Action Française (orléanistisk, kontrarevolusjonær bevegelse). Sine synsmåter gav han uttrykk for i La grande Peur des bien-pensants (1931). Under den spanske borgerkrigen inntok Bernanos først en positiv holdning til Franco-regimet, men i det polemiske mesterverket Les grands Cimetières sous la lune (1938) tok han klart avstand og innrømmet samtidig den katolske kirkes medansvar. I mange essayer angrep han moderne demokrati og fremskrittstro.
Bernanos' første roman var Sous le Soleil de Satan (1926; filmatisert i 1987), som straks høstet stor anerkjennelse. Hans intense stil og mystikertemperament viser seg allerede i denne romanen, som anslår et hovedmotiv i forfatterskapet: menneskets stilling mellom det onde, som er en virkelig eksisterende metafysisk kraft, og Guds nåde.
Deretter publiserte han de viktige romanene L'Imposture (1927), La Joie (1929), som han fikk Le Prix Fémina for, og Un Crime (1935), før han i 1936 utgav sitt hovedverk Underet i de tomme hender (originaltittel: Le Journal d'un curé de campagne, 1936; norsk oversettelse i 1951; nyoversettelse i 1988: En landsbyprests dagbok). Boken ble mesterlig filmatisert i 1950, i regi av Robert Bresson, og ble belønnet med Grand Prix du Roman av Académie française. Hovedpersonen i denne romanen er en landsbyprest, tilsynelatende en ubetydelig mann, ikke særlig begavet, skrøpelig av helse, dømt til å dø ung. Han er omgitt av en uforbederlig menighet som fortæres av last og kjedsomhet. Men prestens indre reisning, hans evne til å «gjøre front» og til å ta inn over seg de andres angst og svik, gjør ham likevel til en verdig kjemper, og i ham kan større makter føre sin strid.
Kunstnerisk fremragende er den korte romanen Miserere (originaltittel: Nouvelle Histoire de Mouchette, 1937; norsk oversettelse i 1984), som tar opp et motiv fra debutromanen. Gjennomgangstemaer i romanene er den «verden uten nåde» som han anså som dømt til undergang, videre det ondes mystiske manifestasjoner i menneskelivet, den desperate kamp mot det onde, og den mulighet mennesket har, når det er svakt og fornedret, til kontakt med en oversanselig virkelighet.
Bernanos eier i sine betydeligste verker en inntrengende evne til psykisk dybdeboring som ikke alltid følger de vanlige mønstre, da det i siste instans alltid regnes med Guds nåde som en reelt virkende kraft. Romanen Monsieur Ouine (1946, norsk oversettelse i 1982) er Bernanos' mest gåtefulle verk, der ondskapens allestedsnærværelse virker også inn på fortellermåten, og fortellingen spaltes opp og mister et helhetsskapende prinsipp. Dermed foregriper Bernanos teknikker blant annet anvendt i nyromanen. Skuespillet Dialogues des Carmélites (1949) og romanen Un mauvais Rêve (1951) ble utgitt posthumt.
Kommentarer (2)
skrev jon petter wettre
svarte Guro Djupvik
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.