Georges Perec

Georges Perec var en fransk forfatter. Han var sønn av polsk-jødiske immigranter som begge mistet livet under andre verdenskrig. Selv om han aldri behandlet det direkte, er tanken om Holocaust indirekte til stede overalt i Perces forfatterskap.

De første romanene hans, Les Choses (1965; norsk oversettelse Tingene, 1999) og Un homme qui dort (1966), gir et kritisk og satirisk bilde av Frankrike i 1960-årene. I 1969 kom han med i forfattergruppen OULIPO, og forfatterskapet fikk etter dette et mindre ideologisk og mer eksperimentelt preg. Dette gjelder blant annet romanen La Disparition (1969), skrevet uten bruk av ord som inneholder bokstaven e.

W ou le souvenir d'enfance (1975; norsk oversettelse W, eller Barndomsminnet, 1984) er en eksperimentell selvbiografi der forfatteren med ulike strategier prøver å nærme seg en så smertefull historie at den egentlig ikke lar seg fortelle. I Je me souviens (1978) har han samlet ulike erindringer fra ungdomstiden, men uten at han gir noe helhetlig bilde av personen som erindrer.

Den omfangsrike romanen La Vie mode d'emploi (1978; norsk oversettelse Livet bruksanvisning, 1996) regnes av mange som et hovedverk i fransk litteratur etter andre verdenskrig. Den rommer en rekke historier som er vevd inn i hverandre, og mange av dem kan leses som tradisjonelle fortellinger med spennende handling og mye humor. Men boken er samtidig en intrikat vev av litterære referanser, og gjenspeiler mye av den debatten man har ført i Frankrike de siste tiårene om romanens utvikling og egenart.

Perec skrev også skuespill og hørespill samt korttekster av ulike slag, og han arbeidet med film både som manusforfatter og produsent. Han etterlot seg flere ufullførte manuskripter, blant annet en kriminalroman, 53 jours (utgitt 1989), der handlingen delvis er lagt til et fiktivt land nordvest i Europa.

Interessen for forfatterskapet hans har vokst sterkt etter hans død, ikke minst i engelsk- og tysktalende land. Han har også hatt innflytelse på flere norske forfattere.