Broadway, New York Citys teaterdistrikt, var kjent for et høyere musikalsk nivå enn det som var karakteristisk for tidens gjengse populærmusikk. Å skrive musikken til en hel revy eller et teaterstykke krevde både kunstnerisk variasjon og en overgripende formsans. Uvitende om sitt framtidige ry som en av tidenes største sangkomponister hadde Gershwin en forestilling om at enkeltsanger i den gjengse populærmusikksjangeren ikke var særlig levedyktige. Sjansene var større for at en musikal kunne holde seg i en lengre periode. Men i realiteten hadde også musikaler sin egen tidsavgrensning: Når spilleperioden var over, ble både notemateriale og scenedekorasjoner pakket vekk for å gi plass til nye produksjoner. Plateinnspillinger med populære sanger var ellers en hurtigvoksende industri på 1920- og 1930-tallet. Dette kom også musikalkomponistene til gode.
Gershwins store komponistidealer på Broadway var Jerome Kern og Irving Berlin. I samme år som han sluttet hos Remick, var han repetitør for Miss 1917, en revy av Kern og Victor Herbert. Han opptrådte ellers som akkompagnatør i ulike sammenhenger. I 1918 fikk han kontrakt med musikkforlaget T. B. Harms, en avtale som innebar både fast lønn og royalties for den musikken han kom til å skrive. Flere sanger fra hans hånd ble inkludert i Broadway-stykker dette året.
I 1919 kom den første musikalen der han skrev all musikk. Tittelen var La La Lucille, med tekster av Fred Jackson, Buddy DeSylva og Irving Caesar med flere. Hans første store suksess som komponist kom imidlertid med sangen «Swanee», til tekst av Irving Caesar, også i 1919. Den var opprinnelig skrevet til en revy kalt Demi-Tasse, men i denne sammenhengen vakte den liten oppsikt. Suksessen kom først da den populære Al Jolson tok sangen inn i sitt show Sinbad og spilte den inn på plate i 1920. «Swanee» kom til å bli den mestselgende sangen i hele Gershwins karriere. De økonomiske sidene av denne suksessen gjorde at han fra nå av kunne konsentrere seg enda mer om å skrive musikk.
For produsenten George White skrev Gershwin i 1920–1924 musikken til fem årlige revyer kalt George White Scandals. I tillegg kom musikk for andre Broadway-stykker. I perioden 1923–1928 besøkte han London, både med tilpasninger av egne innslag fra Broadway og musikk spesielt skrevet for London-publikummet. Av spesialskrevne ting var musikalen Primrose (1924), med tekster av britiske Desmond Carter og broren Ira Gershwin.
Fra 1920-tallet og starten på 1930-tallet kom Gershwin til å skrive musikken til en lang rekke revyer og musikaler på Broadway. Flere av sangene fra disse produksjonene er å finne som standardlåter innenfor dagens jazzrepertoar.
I 1924 kom hans store gjennombrudd med musikalen Lady be good!. Samtlige tekster i denne produksjonen var skrevet av Ira, og fra da av ble brødrene faste samarbeidspartnere. Søskenparet Fred og Adele Astaire var de store stjernene i forestillingen, som blant annet inneholdt sangene «Oh, lady, be good!» og «Fascinating Rhythm».
Oh, Kay!, med populære sanger som «Dear little Girl», «Clap yo’ Hands», «Do-Do-Do» og «Someone to Watch Over Me», hadde premiere i 1926. I september 1927 kom så første versjon av Strike up the Band (1927), en musikal som ble bearbeidet til en mer operetteaktig versjon i 1930. Stykket var skrevet som en satire over amerikansk politikk. Her fikk endelig sangen «The Man I Love», som opprinnelig var blitt strøket fra Lady be good!, sin plass. Tittelmelodien «Strike up the Band» oppnådde også stor popularitet. I november 1927 kom Funny Face, der særlig sangen «S’wonderful» er blitt stående i ettertid. Sangen «Liza», som også er en standardlåt i dagens jazzrepertoar, forekommer i musikalen Show Girl (1929).
I musikalen Girl Crazy, 1930, avsluttes 1. akt med en av Gershwins mest populære sanger, «I Got Rhythm». Sangen har likhetstrekk med et tema fra siste sats av William Grant Stills Afro-American Symphony fra samme år, uten indikasjoner på at den ene komponisten har imitert den andre. Denne sangen kom han siden til å benytte som utgangspunkt for et variasjonsverk for piano og orkester. Girl Crazy inneholder dessuten sanger som «Embraceable You» og «But Not for Me».
Of Thee I Sing, en musikal med trekk fra operettesjangeren, hadde premiere i desember 1931. Også dette stykket er en satire over amerikansk politikk, med rivaliserende partier. I 1932 vant Of Thee I Sing Pulitzer-prisen. I 1933 kom en oppfølger med tittelen Let ‘Em Eat Cake.
I tillegg til disse stykkene og enda flere produksjoner på Broadway var Gershwin også opptatt med å skrive verker for konsertsalen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.