George Gershwin

I 1914 avsluttet Gershwin skolegangen på New York’s High School of Commerce for å begynne å arbeide i musikkforlaget Jerome H. Remick & Co. Dette skulle også bli starten på hans profesjonelle karriere som pianist og komponist.

Jerome H. Remick & Co. hadde base i Detroit og filial innenfor den såkalte Tin Pan Alley i New York. Uttrykket Tin Pan Alley betegner både en gate, en virksomhet og en musikalsk stil.

Gaten var 28th Street mellom 5th og 6th Avenue i New York City. Virksomheten sto musikkforlag og sangkomponister for. Opprinnelsen til navnet Tin Pan Alley («blikkpanne-bakgata») knyttes gjerne til pianoklimpringen som hørtes fra forlagene, som lå tett i tett. Tin Pan Alley dominerte den amerikanske populærmusikken fra sent 1800-tall til tidlig 1900-tall. Dermed kom betegnelsen også til å stå for tidens populærmusikalske stil. Karakteristisk for stilen var musikkens relasjoner til ragtime, vaudevillesanger og tidens populære danserytmer. Tekstene handlet gjerne om idealisert kjærlighet, av og til med en humoristisk vri, minner fra gylne tider og andre former for eskapisme.

Hos Remick ble Gershwin ansatt som en såkalt song plugger, en av de som spilte og sang melodier for potensielle kunder som var på jakt etter nye hits. Musikken kunne kjøpes som enkeltnoter, såkalt sheet music. Gershwin ble med sitt eminente pianospill en ettertraktet formidler av nye utgivelser. På denne måten utviklet han seg både som pianist og akkompagnatør. Han begynte også selv å skrive sanger. Den første, When You Want ‘Em, You Can’t Get ‘Em, When You’ve Got ‘Em You Don’t Want ‘Em, kom i 1916.

I denne tiden vokste ambisjonene hans om å komme bort fra de kommersialiserte konvensjonene i Tin Pan Alley-musikken og heller søke utfordringer i teatermusikken på Broadway.

Gershwin avsluttet engasjementet hos Remick & Co. i 1917.

Broadway, New York Citys teaterdistrikt, var kjent for et høyere musikalsk nivå enn det som var karakteristisk for tidens gjengse populærmusikk. Å skrive musikken til en hel revy eller et teaterstykke krevde både kunstnerisk variasjon og en overgripende formsans. Uvitende om sitt framtidige ry som en av tidenes største sangkomponister hadde Gershwin en forestilling om at enkeltsanger i den gjengse populærmusikksjangeren ikke var særlig levedyktige. Sjansene var større for at en musikal kunne holde seg i en lengre periode. Men i realiteten hadde også musikaler sin egen tidsavgrensning: Når spilleperioden var over, ble både notemateriale og scenedekorasjoner pakket vekk for å gi plass til nye produksjoner. Plateinnspillinger med populære sanger var ellers en hurtigvoksende industri på 1920- og 1930-tallet. Dette kom også musikalkomponistene til gode.

Gershwins store komponistidealer på Broadway var Jerome Kern og Irving Berlin. I samme år som han sluttet hos Remick, var han repetitør for Miss 1917, en revy av Kern og Victor Herbert. Han opptrådte ellers som akkompagnatør i ulike sammenhenger. I 1918 fikk han kontrakt med musikkforlaget T. B. Harms, en avtale som innebar både fast lønn og royalties for den musikken han kom til å skrive. Flere sanger fra hans hånd ble inkludert i Broadway-stykker dette året.

I 1919 kom den første musikalen der han skrev all musikk. Tittelen var La La Lucille, med tekster av Fred Jackson, Buddy DeSylva og Irving Caesar med flere. Hans første store suksess som komponist kom imidlertid med sangen «Swanee», til tekst av Irving Caesar, også i 1919. Den var opprinnelig skrevet til en revy kalt Demi-Tasse, men i denne sammenhengen vakte den liten oppsikt. Suksessen kom først da den populære Al Jolson tok sangen inn i sitt show Sinbad og spilte den inn på plate i 1920. «Swanee» kom til å bli den mestselgende sangen i hele Gershwins karriere. De økonomiske sidene av denne suksessen gjorde at han fra nå av kunne konsentrere seg enda mer om å skrive musikk.

For produsenten George White skrev Gershwin i 1920–1924 musikken til fem årlige revyer kalt George White Scandals. I tillegg kom musikk for andre Broadway-stykker. I perioden 1923–1928 besøkte han London, både med tilpasninger av egne innslag fra Broadway og musikk spesielt skrevet for London-publikummet. Av spesialskrevne ting var musikalen Primrose (1924), med tekster av britiske Desmond Carter og broren Ira Gershwin.

Fra 1920-tallet og starten på 1930-tallet kom Gershwin til å skrive musikken til en lang rekke revyer og musikaler på Broadway. Flere av sangene fra disse produksjonene er å finne som standardlåter innenfor dagens jazzrepertoar.

I 1924 kom hans store gjennombrudd med musikalen Lady be good!. Samtlige tekster i denne produksjonen var skrevet av Ira, og fra da av ble brødrene faste samarbeidspartnere. Søskenparet Fred og Adele Astaire var de store stjernene i forestillingen, som blant annet inneholdt sangene «Oh, lady, be good!» og «Fascinating Rhythm».

Oh, Kay!, med populære sanger som «Dear little Girl», «Clap yo’ Hands», «Do-Do-Do» og «Someone to Watch Over Me», hadde premiere i 1926. I september 1927 kom så første versjon av Strike up the Band (1927), en musikal som ble bearbeidet til en mer operetteaktig versjon i 1930. Stykket var skrevet som en satire over amerikansk politikk. Her fikk endelig sangen «The Man I Love», som opprinnelig var blitt strøket fra Lady be good!, sin plass. Tittelmelodien «Strike up the Band» oppnådde også stor popularitet. I november 1927 kom Funny Face, der særlig sangen «S’wonderful» er blitt stående i ettertid. Sangen «Liza», som også er en standardlåt i dagens jazzrepertoar, forekommer i musikalen Show Girl (1929).

I musikalen Girl Crazy, 1930, avsluttes 1. akt med en av Gershwins mest populære sanger, «I Got Rhythm». Sangen har likhetstrekk med et tema fra siste sats av William Grant Stills Afro-American Symphony fra samme år, uten indikasjoner på at den ene komponisten har imitert den andre. Denne sangen kom han siden til å benytte som utgangspunkt for et variasjonsverk for piano og orkester. Girl Crazy inneholder dessuten sanger som «Embraceable You» og «But Not for Me».

Of Thee I Sing, en musikal med trekk fra operettesjangeren, hadde premiere i desember 1931. Også dette stykket er en satire over amerikansk politikk, med rivaliserende partier. I 1932 vant Of Thee I Sing Pulitzer-prisen. I 1933 kom en oppfølger med tittelen Let ‘Em Eat Cake.

I tillegg til disse stykkene og enda flere produksjoner på Broadway var Gershwin også opptatt med å skrive verker for konsertsalen.

Gershwins første musikkopplæring tok utgangspunkt i europeisk kunstmusikk. Samtidig viste han tidlig sine store evner til improvisasjon. Populærmusikken kom etter hvert også sterkt inn i den musikalske utfoldelsen. På denne måten utviklet han sansen for et vidt spekter når det gjaldt både musikalsk sjanger og stil. Etter Gershwins oppfatning var verker for konsertsalen den musikken som hadde aller størst sjanse til å overleve komponisten.

I 1924 engasjerte orkesterlederen Paul Whiteman Gershwin til å skrive et verk for en konsert som hadde som mål å løfte fram tidens oppfatning av «jazz» – kombinasjonen rytmisk musikk og dansemusikk – som en viktig del av 1920-tallets samtidsmusikk. Utgangspunktet skulle være musikk med en besetning tilpasset Whitemans orkester. Gershwins bidrag fikk tittelen Rhapsody in Blue «for jazz-band og piano». Stykket er det mest bluespregede, og dermed mest jazzinspirerte, blant Gershwins verker. Det rolige mellompartiet i E-dur har ry som et av hans mest kjente temaer. Pianistisk sett er stykket langt sterkere knyttet til romantisk klavermusikk enn til jazz. At rapsodien snarere er inndelt i musikalske seksjoner enn komponert som en organisk helhet, falt enkelte kritikere tungt for brystet. Verket ble uansett en umiddelbar publikumssuksess som helt siden førsteframførelsen har hatt sin faste plass på det internasjonale konsertrepertoaret.

I 1925, året etter suksessen med Rhapsody in Blue, skrev Gerswhin konsert for piano og orkester i F-dur. Også dette verket har referanser til tidens populærmusikk, blant annet med en blues-aktig 2. sats, men det stilistiske slektskapet er likevel nærmere Debussy og Maurice Ravel. Samtidig er utformingen av pianostemmen klassisk-romantisk. Også dette verket har kontrasterende seksjoner innenfor hver av de tre satsene, men musikken er formmessig langt mer organisk bygget opp enn Rhapsody in Blue.

De effektfulle småstykkene Tre preludier fra 1926 var opprinnelig tenkt som del av en pianosamling på 24 preludier kalt The Melting Pot.

Gershwins symfoniske dikt En amerikaner i Paris (An American in Paris) ble komponert i 1928. Innholdsmessig kan verket beskrives som en musikalsk vandring gjennom Paris’ gater og avenyer fra morgen til kveld. Gjennom variert melodikk, fargerik harmonikk og rytmisk spenst framstiller musikken den livsbejaende stemningen som byen både var og er forbundet med. Et rolig, blues-inspirert tema, som danner et musikalsk tyngdepunkt i dette verket, hører med blant Gershwins mest kjente.

I 1931 kom Gershwins andre rhapsodi (Second Rhapsody) for piano og orkester. Opprinnelig var stykket kalt Rhapsody in Rivets. Verket er preget av musikalsk energi og vital intensitet, men har aldri klart å nærme seg sin forgjenger når det gjelder popularitet. En grunn til dette kan være at den rytmiske virtuositeten og den til dels modernistiske pianostemmen synes å gå en del på bekostning av den melodiske rikdommen en gjerne møter ellers Gershwins musikk.

Gershwin hentet inspirasjon til sin Kubansk overtyre (Cuban Overture) fra et ferieopphold på Cuba i februar 1932. Verket ble urframført i august samme år. Verket har dansen rumba som både rytmisk og uttrykksmessig grunnlag. Så var også Rumba den opprinnelige tittelen til verket.

I årene 1933–1934 skrev Gershwin sitt fjerde verk for piano og orkester, Variasjoner over 'I Goth Rhythm (Variations on ‘I Got Rhythm’). Som tittelen tilsier er dette et variasjonsverk med en av hans egne sanger som utgangspunkt – et populært og fargerikt stykke som også gir et godt eksempel på Gershwins pianistiske fantasirikdom.

Operaen Porgy and Bess er et høydepunkt i Gershwins musikalske produksjon. Han kalte verket en folk opera, hovedsakelig på grunn av musikken som for en stor del baserer seg på amerikanske, folkemusikalske idiomer, men også med henblikk på det hverdagslige folkelivet i den dramatiske historien som lå til grunn.

Operaen utfolder seg blant USAs svarte befolkning i Charleston i South Carolina. Verket var basert på romanen Porgy av DuBose Heyward (1925), et tragisk trekantdrama som utspiller seg mellom den fysisk handikappede Porgy, den rotløse Bess og hennes grove, voldelige kjæreste Crown. Den sleske narkolangeren Sporting Life spiller også en viktig rolle som slangen i et hardbarket miljø som er alt annet enn et paradis.

DuBose Heyward og Ira Gershwin sto for libretto og tekster. Velkjente «Summertime», sunget av Clara, er det første ordet og den første arien som høres i operaen. «Bess You Is My Woman Now» er den store kjærlighetsduetten mellom Porgy og Bess, og «It Ain’t Necessarily So» er det mest kjente innslaget til Sporting Life.

Premieren til Porgy and Bess fant sted i New York 10. oktober 1935. Selv om den nye operaen ikke var noen umiddelbar suksess, har den etter førsteframføringen utviklet seg til å bli et av både den amerikanske og den internasjonale operascenens mest populære verker.

Flere av Gershwins verker er utgitt i filmatiserte versjoner, både i og etter hans egen levetid. Han skrev også musikk til Hollywood-musikaler. Delicious kom i 1931, og A Damsel in Distress og Shall We Dance, begge 1937, har hans gode venn Fred Astaire i hovedrollen.

• La La Lucille, 1919
• George White Scandals, årlige, 1920–1924
• Primrose, 1924
• Lady Be Good!, 1924
• Oh, Kay!, 1926
• Strike Up the Band, første versjon, 1927
• Funny Face, 1927
• Show Girl, 1929
• Girl Crazy, 1930
• Strike Up the Band, andre versjon, 1930
• Of Thee I Sing, 1931
• Let 'em Eat Cake, 1933

• diverse overtyrer til musikaler, 1919–1933
• Rhapsody in Blue for jazzband og piano, 1924
• Pianokonsert i F-dur, 1925
• Tre preludier, 1926
• En amerikaner i Paris, 1928
• Rhapsodi nr. 2 for piano og orkester, 1931
• Kubansk overture, 1932
• Variasjoner over 'I Got Rhythm', 1933–1934

• Porgy and Bess, 1935

• Delicious, 1931
• A Damsel in Distress, 1937
• Shall We Dance, 1937