Georg von Bertouch

I 1694 begynte Bertouchs danske militære karriere, først som auditør og kvartermester i det 2. Sjællandske rytterregiment. Han deltok i over 20 felttog og flere slag, der han ble såret, men overlevde. Han fikk graden major i 1710, ble oberstløytnant i 1711 og deretter oberst i 1717. Året etter, i 1718, ble han generalkommissær i Norge, og i 1719 ble han utnevnt til kommandant på Akershus festning frem til han fratrådte i 1740. Han ble boende i Kristiania til sin død i 1743.

Bertouch skal ha brevvekslet med barokk-komponistene Antonio Lotti (1667–1740), Johann Mattheson og Georg Philipp Telemann. Han fikk lagt forholdene til rette slik at den danske organisten og orgelbyggeren Johan Freedrik Classen kom til Kristiania i 1720. Sammen ble de viktige krefter i musikklivet i hovedstaden på denne tiden.

Bertouch besørget forsendelsen av den første nedtegnelsen av norsk folkemusikk, en halling, til Mattheson. Hallingen ble utgitt under tittelen Etwas Neues unter der Sonne oder der unterirdische Klippenkonzert aus Norwegen i 1740.

I sin tid var Bertouch en kjent komponist, og han er omtalt i både Johann Gottfried Walthers Musicalisches Lexicon fra 1732 og Johann Matthesons biografisamling Grundlage einer Ehrenpforte fra 1740.

Manuskriptet som inneholder Bertouchs sonater, er datert 1738, og man går ut fra at sonatene er komponert mens Bertouch var kommandant på Akershus festning i 1719–1740. Man kunne forventet at Bertouch ville vist noe av den samme senbarokke stilen man finner hos Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel, men det er ikke tilfellet. I stedet finner man en rekke stilistiske likhetstrekk mellom Bertouchs og Dietrich Buxtehudes kantater, både når det gjelder det tekstlige, så vel som den musikalske utformingen.

Buxtehude, som virket i Lübeck, tilhørte samme kulturområde som Bertouch, men Buxtehudes komposisjoner ligger på et noe høyere kunstnerisk plan enn Bertouchs. Forskjellen mellom Buxtehudes og Bertouchs sonater viser at Buxtehudes verker er mer leddelte og har kortere avsnitt, og Bertouchs sonater med sine tydeligere satsinndelinger kan derfor oppleves som mer «moderne».

Kantaten Gott der Herr der mächtige redet er den mest omfattende og bredest anlagte av de tre bevarte kantatene. Den består av solister, kor og strykeorkester med generalbass og er i ti deler med C-dur som en gjennomgående toneart bare med en modulasjon til G-dur i tredje sats. Noe som ikke er så vanlig i kantater, er at den innledende sonaten er i tre avsnitt, hvilket er mer vanlig i større instrumentalkomposisjoner. Noe som kan minne om den franske ouvertureformen, er temporekkefølgen langsom–hurtig–langsom, mens den mangler den karakteristiske punkterte rytmikken som er vanlig i den franske ouverturen. Den innledende tredelte sonaten fremstår dermed som en vanlig tysk middelbarokk instrumentalsats av italiensk modell. Teksten er av forskjellig slag og ganske sammensatt. Den musikalske formen gir et godt bilde av teksten.

De tre solo-ariene, satsene nr. 5 for gutte-sopran, nr. 7 for tenor og nr. 8 for bass, gir et mer moderne inntrykk i sammenhengen. Sopransoloen er relativt enkelt utformet, mens tenor- og bass-soloen viser en langt mer krevende utformet koloratur, hvilket kan tyde på at tenor- og bass-soloen forutsatte profesjonelle utøvere, mens den enkle utformingen av guttesopransoloen tyder på at Bertouch ikke hadde tilgang til guttesopraner med en utviklet sangteknikk. Den mest interessante arien er bass-soloen. Harmonisk og melodisk finner man både moll-innslag og kromatisk melodikk for å uttrykke teksten som vanlig er i barokken. Alle de tre ariene avsluttes med ritornellavsnitt og følger dermed den nordtyske vokalmusikken.

De to solokantatene er av mindre omfang. Basskantaten Du Tochter Zion, freue dich anvender både strykeorkester og basso continuo og har likheter med kantaten Gott der Herr der mächtige redet. Den begynner med en «sonate», har instrumentelle ritorneller og en blandet tekst, det vil si bibeltekst og salmetekst. Det kreves mye av bass-solisten, som må takle en omfattende bruk av koloratur. Teksten til altsolo-kantaten er også blandet. Også denne kantaten viser enkelte koloraturavsnitt som må ha vært en teknisk utfordring for en gutte-altstemme.

Sonatene er en samling på 24 sonater i samtlige tonearter, en idé som Bartouch kan ha hentet fra Bachs «Das wohltemperierte Klavier» som forelå i første bind i 1722. Men Bertouchs samling følger ikke samme gjennomførte toneartsinndeling som Bach. Av de 24 satsene i Bertouchs verk mangler seks av satsene. De fleste av satsene er triosonater med den vanlige besetningen med to fioliner og generalbass, men der noen av sonatene bare har ett melodi-instrument og generalbass. I disse siste tilfellene er solostemmen ganske sikkert for fiolin. I tillegg er disse satsene av forskjellig musikalsk karakter og med hurtig tempo som stiller store tekniske krav.

Sonatene har vanligvis fire satser, men det fins både tre- og femsatsige sonater i samlingen. En av sonatene har barokkens «kirkesonate»-form med langsom–hurtig–langsom–hurtig, mens to av de tresatsige har den italienske konsertformen hurtig–langsom–hurtig. Det fins eksempler på sonater som i realiteten mangler en langsom sats. For øvrig finner man en svært varierende satsrekkefølge. En sjelden gang finner man satser med dansebetegnelse, for eksempel Allemande in canone i sonate nr. 7, 4. sats.

Bertouch fremhever i hovedtittelen på sonatesamlingen at det handler om kanoner, fuger og kontrapunktisk sats. Imitasjoner finnes overalt, og kanon-teknikk finnes i flere forskjellige utforminger. I virkeligheten viser satsbildet en polyfon stil, som er noe uvanlig i barokken. Derimot finner man få fuger slik man kjenner dem fra Bachs verker. Det vil være mer korrekt å betegne dem som fugatoer – en fugestil som egentlig ikke er tenkt som en ren fuge i klassisk forstand.