Genèvekonferansen om Syria

Representanter for FN, Arabiske liga og EU så vel som flere stater, samlet som den såkalte Aksjonsgruppen for Syria, møttes i juni 2012 til en konferanse i Genève. Der søkte de å finne en politisk løsning, basert på retningslinjer og prinsipper nedfelt i et felles sluttkommuniké, forankret i FN-resolusjon nr. 2042 og 2043, med den sekspunkts handlingsplan som der var nedfelt. Kommunikéet la til grunn at en politisk løsning måtte innbefatte endring av regime og styresett, med frie, demokratiske valg – for å sikre en framtid som hele det syriske folk kunne stille seg bak. Ett konkret skritt i så måte, og som ble en politisk anstøtssten, var forutsetningen at en form for overgangsregjering måtte opprettes, i praksis tilsvarende den som ble etablert tidlig under borgerkrigen i Libya. Denne forutsetningen var ikke akseptabel for president Bashar al-Assad; han gjentok gjennom 2013 og inn i 2014 at han ikke hadde til hensikt å gå av.

Både Russland og USA deltok på Genève I-konferansen, og stilte seg bak kommunikéet, men delte deretter ikke syn på veien videre: Russland, sammen med Iran, støttet det syriske regimet, mens vestlige samt arabiske land stilte seg bak opposisjonen. Russlands og USAs utenriksministre, Sergej Lavrov og John Kerry, ble i mai 2013 enige om å forsøke å få partene til forhandlinger, og et diplomatisk arbeid ble igangsatt for å avholde en Genève II-konferanse – som så flere ganger ble utsatt. Etter at det ble påvist gassangrep mot sivilbefolkningen kom det høsten 2013 til et gjennombrudd, blant annet som følge av et norsk initiativ og nordisk-baltisk forslag, som førte til at det syriske regimet godtok krav om ødeleggelse av dets kjemiske våpen. Deretter samarbeidet Russland og USA med andre aktører, ikke minst FN, om en ny Genève-konferanse, denne gang primært mellom de stridende parter.

Det syriske regimet sa seg villig til å delta i Genève II, men gjorde det tidlig klart at det ikke var villig til å overgi makten, slik Genève I hadde stilt som krav. En militært og politisk splittet opprørsbevegelse var delt i synet på deltakelse. Dette gjaldt også den viktigste opposisjonsgrupperingen, Nasjonalkoalisjonen for de demokratiske og revolusjonære kreftene i Syria (oftest benevnt Syrian National Coalition, SNC), som har fremmet som sitt hovedkrav nettopp at al-Assad må gå av. SNC anga dette som sin hovedhensikt ved å delta i forhandlingene. To av SNCs fremste støttespillere, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, påskyndet koalisjonens beslutning. Motstanden innad i SNC mot å delta er begrunnet med motvilje mot overhodet å forhandle med al-Assads regime. En annen sammenslutning av regime-motstandere, Den nasjonale koordineringskomiteen (National Coordination Committee for Democratic Change, NCC) – som i motsetning til SNC holder til inne i Syria – valgte å ikke delta. Flere av de islamistiske grupperingene som kjemper mot regjeringen har avvist å delta i noen fredsprosess. Regimet har ikke villet forholde seg til den væpnede opposisjonen, som det framstiller som terrorister støttet fra utlandet. Dette var også den syriske regjerings holdning da konferansen åpnet.

Genève II åpnet 22. januar 2014. Den første runden ble holdt i Montreux, Sveits, hvor over 30 land, deriblant Norge, deltok. Deretter skulle partene møtes til drøftinger i Genève 24. januar, under ledelse av spesialutsendingen fra FN og Arabiske liga, Lakhdar Brahimi – til de første direkte samtaler mellom partene siden krigen brøt ut i 2011. Syrias president deltok ikke på konferansen; delegasjonen fra den syriske regjeringen ble ledet av utenriksminister Walid al-Muallem. Opposisjonens fremste talsperson var Amhad al-Jarba fra SNC. Rett før konferansen åpnet, ble en ny rapport om omfattende overgrep mot sivile, som det syriske regimet skal være ansvarlig for, offentliggjort. Forhandlingsrunden startet deretter 24. januar, og partene møttes til de første direkte samtaler 25. januar. Disse førte ikke til andre konkrete resultater enn at det muliggjorde en humanitær evakuering fra den beleirede gamlebyen i Homs.

Partene møttes til en ny runde 10. februar. Stormaktene Russland og USA tilkjennega at de ville spille en mer aktiv rolle i denne runden av forhandlinger. Heller ikke den andre runden førte til noen tilnærming mellom partene eller løsning på konflikten.

I dagene forut for konferansen var det skapt usikkerhet som følge av at FNs generalsekretær, Ban Ki-Moon, inviterte også Iran til å delta i Montreux. Dette ble støttet av Russland og Syria, mens blant andre Frankrike og USA motsatte seg det. Iran er en viktig støttespiller for det syriske regimet, og anses derfor av mange som en nøkkel for å finne en løsning på konflikten. Andre ønsker ikke å inkludere Iran i internasjonalt samkvem, enten på grunn av rollen i Syria, eller av andre årsaker. Et døgn senere ble invitasjonen trukket tilbake, begrunnet med at Iran ikke var villig til å stille seg bak prinsippene i kommunikéet fra 2012.

• Krigen i Syria
• UNSMIS