Gazastripen, også omtalt som kun Gaza, er et kjerneområde i Midtøsten-konflikten, eller Palestina-konflikten.

Lenge før dette var området en sentral del av regionen og dens historie – gjennom tidene underlagt ulike herskere. I nyere tid ble Gazastripen, etter første verdenskrig, en del av det britiske mandatområdet Palestina. Deretter ble det kontrollert av Egypt som følge av den første arabisk-israelske krigen i 1948, for så å bli okkupert av Israel etter Seksdagerskrigen i 1967. I 1994 inngikk i Gazastripen i de nye palestinske selvstyreområdene. Under den israelske militære operasjonen sommeren 2014 foreslo Israels utenriksminister Avigdor Lieberman at FN skulle overta kontrollen over Gazastripen.

Israel avviklet sine bosettinger og trakk seg ut av Gaza i 2005. Palestinske grupper kjempet senere om kontroll over området, som fra 2007 er blitt styrt av Hamas.

Islamistiske grupper har på 2000-tallet brukt Gazastripen til gjentatte rakettangrep mot Israel. Dette har medført en israelsk blokade av området, og flere militære aksjoner fra Israel, sist blant disse er Operasjon Protective Edge.

Bosetningen i Gazastripen er meget gammel. De første permanente bosetninger er datert til ca. 3300 før vår tidsregning, men forholdsvis lite er kjent om den eldste historien.

Nærheten til Egypt gjorde at Gaza i perioder ble underlagt faraoenes herredømme og involvert i indre stridigheter der. Senere, på Davids og Salomos tid, var Gaza underlagt Israel, men beholdt sin selvstendighet; deretter kom området blant annet under assyrisk, babylonsk og persisk styre.

I 323 fvt. ble Gaza tatt av Aleksander den store, hvorpå den mannlige befolkningen ble drept, kvinner og barn solgt i slaveri, og området avfolket. Deretter kjempet blant andre egyptiske og syriske herskere om kontrollen med området.

Gaza by ble beleiret av hebreerne etter makkabeernes oppstand 167 fvt. og ødelagt av den jødiske yppersteprest i 96 fvt., for deretter å bli gjenoppbygd av romerne; blant annet under Herodes.

I likhet med resten av området falt Gaza under arabisk kontroll fra 600-tallet. Kristne korsfarere slo seg ned i Gaza, og Saladin ødela byen i 1170. Korsfarerne oppga sin borg der i 1187.

Flere forskjellige stammer har gjennom historien hatt tilhold i området, og innvandret i ulike perioder. Det som i dag er Gaza by var eksempelvis den sørligste av filistinernes byer, og det var under deres styre i 13. århundre fvt. at Gaza ble en betydningsfull havneby.

Handel ble tidlig en sentral næringsaktivitet, og Gazastripen, med Gaza by som sentrum, var til omtrent år 100 et av regionens viktigste handelssentra, og et samlingspunkt for handelskaravaner over Den arabiske halvøy. Derfra var det utstrakt handel til Egypt i sør og vest, Palestina og Syria i nord og øst, samt Hellas og Roma på andre siden av havet.

Gaza har gjennom mange hundre år hatt en viktig strategisk beliggenhet i regionen, og har dermed vært skueplass for mange av de kriger som er utkjempet der.

Etter Det osmanske rikets nederlag i første verdenskrig ble Gazastripen del av det britiske mandatområdet Palestina, under Folkeforbundet, fra 1923.

Området hadde da vært styrt som den sørlige del av det osmanske Syria. Gazastripen ble en definert geografisk enhet etter at staten Israel ble etablert, og den påfølgende arabisk-israelske krigen, i 1948. Da ble en all-palestinsk regjering innsatt i det egyptisk-kontrollerte Gaza av Arabiske liga.

Regjeringen ble ikke internasjonalt anerkjent, og innebar ikke reelt palestinsk styre; Gazastripen ble okkupert og kontrollert av Egypt, slik Vestbredden ble det av Jordan. Dette skjedde etter at FNs delingsplan for Palestina, vedtatt i 1947, var avvist av områdets arabiske ledere og de arabiske stater. En arabisk (palestinsk) stat, som ville inkludert Gazastripen og Vestbredden, og som ville eksistert ved siden av den jødiske (Israel) ble derved ikke opprettet.

De formelle grensene mot Egypt og Israel ble trukket opp som del av våpenstillstandsavtalen mellom disse to landene, inngått under FN-oppsyn i februar 1949. Denne er siden overvåket av FNs observatørkorps United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO).

Egypt annekterte ikke Gazastripen, men styrte området gjennom en militær guvernør og administrasjon. Denne kontrollerte alle sivile og militære anliggender, og tillot ikke palestinske politiske eller militære grupperinger å etablere seg.

Tidlig i 1950-årene ble åtte flyktningleire opprettet, og en særorganisasjon innenfor FN, United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA), ble gitt ansvaret for hjelpearbeidet blant flyktningene.

I 1954 foreslo den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser å etablere flyktningsentre i Sinai og flytte flyktningene dit. Planen ble godkjent av UNRWA, men skrinlagt etter massedemonstrasjoner i Gaza.

I 1955 ble Gaza ved flere anledninger angrepet av israelske styrker. Under den såkalte Operation Black Arrow i februar, ledet av senere statsministerAriel Sharon, ble 39 egyptiske og åtte israelske soldater drept; to sivile palestinere mistet også livet.

I august samme år, under Operation Eliayam, ble 72 egyptiske soldater drept. Hendelsene førte både til en egyptisk styrkeoppbygging i Gaza, og til at Egypt tillot den palestinske motstandsbevegelsen å etablere treningsleire der. Egypt innrullerte selv palestinske soldater i hæravdelinger underlagt egyptisk kommando.

Konfrontasjonene i 1955 førte til ytterligere opprustning i en allerede spent situasjon. Under den andre arabisk-israelske krig i 1956 invaderte Israel Gazastripen, og den påfølgende okkupasjon varte fra november 1956 til mai 1957.

Som følge av krigen i 1956 satte FN inn en fredbevarende styrke i Sinai og på Gazastripen: United Nations Emergency Force (UNEF), med hovedkvarter i Gaza – med norsk deltakelse.

Egypt overtok styringen av Gazastripen igjen etter den israelske tilbaketrekkingen i 1957. Den all-palestinske regjeringen ble i 1959 oppløst, samtidig som palestinerne gradvis fikk en viss grad av  selvbestemmelsesrett.

Området sendte representanter til den første palestinske nasjonalforsamling i eksil i 1964. Etter at den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) ble dannet samme år, ble det åpnet et PLO-kontor i Gaza.

Under Seksdagerskrigen i 1967 ble Gazastripen inntatt av Israel, og de påfølgende år ble i alt 21 jødiske bosettinger etablert i deler av området. Opprør mot okkupasjonen førte til sammenstøt i 1971, og flere tusen palestinere ble deportert til Jordan eller til leire i Sinai.

Under den israelske okkupasjonen ble politisk organisering og aktivitet undertrykt, og innbyggerne på Gazastripen hadde ikke samme politiske rettigheter som innbyggerne på Vestbredden.

Den vedvarende motstanden mot det israelske styret i de okkuperte områdene førte til at det i desember 1987 brøt ut et palestinsk opprør: intifada. Opprøret, som fant sted både på Gazastripen og Vestbredden, bygde opp under det palestinske kravet om selvstyre i en egen stat. Dette var med på å påskynde fredsprosessen i Midtøsten i første halvdel av 1990-årene, som blant annet førte til Oslo-avtalene. Intifadaen var et folkelig opprør, som fant grobunn i det fattige og overbefolkede Gaza.

I 1988 proklamerte Det palestinske nasjonalråd, den palestinske nasjonalforsamling i eksil, staten Palestina opprettet i Gaza og på Vestbredden. Men en utvikling mot reelt selvstyre kom først som følge av fredsprosessen i regionen i første halvdel av 1990-årene, der de hemmelige forhandlingene i Oslo la grunnen for flere avtaler mellom Israel og PLO.

En spesifikk avtale om Gaza og Jeriko med omland ble undertegnet i Kairo 4. mai 1994, og trakk opp en plan for uttrekning av israelske styrker forut for en overtakelse av palestinske politistyrker. Parallelt skulle sivil administrasjon, blant annet for helse og utdanning, overdras de nye palestinske myndighetene: Palestinian National Authority (PNA), ledet av PLOs formann Yasir Arafat.

1. juli 1994 vendte Yasir Arafat tilbake til Palestina – til Gazastripen – for å starte etableringen av en framtidig palestinsk stat. Fra mai 1994 fant det sted en skrittvis overføring av kontrollen med området fra israelske til palestinske myndigheter, i tråd med Oslo-avtalen.

Områdene med jødiske bosettinger på omtrent 20 prosent av landarealet, var unntatt. Samtidig bygde Israel en sikkerhetsbarrière mot Gaza for å styrke sin sikkerhet. Ifølge avtalen mellom Israel og selvstyremyndighetene beholdt Israel kontrollen over luftrommet.

I 1996 ble det valgt en de facto nasjonalforsamling for de selvstyrte områdene: Palestine Legislative Council (PLC), med Arafat som president.

Gaza ble et administrativt senter i de selvstyrte områdene, og samtidig et senter for opposisjon mot Arafat og hans forsoningspolitikk, blant annet fra de islamske organisasjonene Hamas og Islamsk Jihad, som står sterkt i Gaza. Disse kreftene, som representerte en tiltakende opposisjon mot PLO og Arafats parti al-Fatah, styrket sin stilling etter at den andre intifadaen brøt ut i 2000.

Motstanden mot den israelske okkupasjonen av palestinsk territorium – og mot PLOs forsoningslinje – har stått sterkest på Gazastripen, mye på grunn av innflytelsen til Hamas. De militante, islamistiske gruppene har rettet en rekke angrep mot israelske mål, både med selvmordsbombere og raketter.

De palestinske selvstyremyndighetene har vært presset av Israel til å slå til mot denne aktiviteten, men viste ikke vilje eller evne til å gripe inn – med den følge at Israel i 2002–04 rettet omfattende militære angrep mot Gazastripen, som også i lange perioder ble helt avstengt fra kontakt med omverdenen. Også senere har det ved flere anledninger kommet til militære konfrontasjoner.

Etter at Gaza ble en del av det selvstyrte palestinske området, utviklet det seg en alvorlig politisk, og etter hvert militær, konflikt mellom de to toneangivende palestinske partiene, al-Fatah og Hamas, hvor oppslutningen om sistnevnte økte spesielt på Gazastripen.

Utover på 2000-tallet førte friksjonen mellom palestinske grupper i Gaza til frykt for borgerkrig mellom de to gruppene, og det kom fra 2005 til gjentatte voldelige sammenstøt mellom partienes respektive sikkerhetsstyrker.

Israels angrep mot Hamas bidro til å styrke bevegelsens posisjon i Gaza, og ved lokalvalgene i 2004 vant den terreng på bekostning av al-Fatah.

Ved valget på ny lovgivende forsamling i selvstyreområdene i januar 2006 vant Hamas, etter at presidentvalget i januar 2005 var vunnet av al-Fatahs kandidat Mahmoud Abbas. Dette førte til ytterligere skjerpede motsetninger.

De politiske motsetningene mellom president Abbas (al-Fatah) og statsminister Ismail Haniyeh (Hamas) ble forsterket av en rekke voldelige sammenstøt mellom medlemmer av de respektive sikkerhetsstyrkene, framfor alt i Gaza.

Konfrontasjonene tiltok i 2006, og gjennom store deler av 2007 kom det til nye væpnede sammenstøt mellom militsstyrker lojale til hvert av de to partiene, med betydelige tap. Etter harde kamper i juni tok Hamas kontroll over området.

Abbas anklaget Hamas for militærkupp og tok til orde for en internasjonal fredsstyrke til Gaza, hvilket ble avvist av Hamas, som uttalte at en slik ville bli ansett som en okkupasjonsstyrke. I november kom det til nye sammenstøt mellom al-Fatah- og Hamas-tilhengere, i forbindelse med treårsdagen for Yassir Arafats død.

Konfrontasjonen mellom palestinske grupper, primært al-Fatah mot Hamas og dets støttespillere, er én del av konfliktbildet i Gaza. Den andre, og overveiende, er motsetningen mellom Palestina og Israel, og enda mer: mellom Hamas og Israel.

I motsetning til al-Fatah har ikke Hamas villet anerkjenne Israels rett til å eksistere som stat, hvilket er et ufravikelig krav fra israelsk side for å inngå i en politisk dialog med palestinske grupper. Hamas har opprettholdt sin prinsipielle motstand mot den israelsk statsdannelsen, og har i praksis videreført en militær kamp mot Israel, først og fremst gjennom rakettangrep fra Gazastripen og mot israelske byer.

Den militære konfrontasjonen mellom palestinske aktivister og det israelske militæret tiltok som følge av den andre intifadaen fra 2000, som også innebar starten på rakettbeskytningen mot sivile mål i Israel.

Blant annet begrunnet med disse, gjennomførte Israel i 2002–04 en serie aksjoner mot og på Gazastripen, til dels omfattende og vedvarende kampanjer, med en kombinasjon av fysisk blokade og militære angrep.

For å få bedre kontroll med grensen mellom Gaza og Egypt, hvor blant annet våpen – men også medisiner og mat, bygningsartikler og andre varer – smugles inn, iverksatte Israel også en praksis med å ødelegge sivile hus, framfor alt ved grensen til Egypt. For ytterligere å sikre kontrollen med Gaza, begynte Israel i 2002 å bygge et sikkerhetsgjerde langs grensen til Egypt.

Med framveksten av Hamas som en stadig sterkere politisk og militær faktor i området, søkte Israel å svekke bevegelsen gjennom å eliminere dens ledere. Blant andre ble Ismail Abu Shanab drept i 2003, mens et angrep for å ta livet av Ahmed Yassin mislykkes. Han og andre Hamas-ledere ble så drept under et angrep  i mars 2004; en måned senere ble  etterfølgeren Abdelaziz al-Rantissi også drept. Flere Hamas-ledere ble også drept under krigen i 2008/09, og senere.

Etter de israelsk-palestinske fredsforhandlingene tidlig på 1990-tallet ble det oppnådd enighet om at de palestinske selvstyremyndighetene skulle opprette og operere en internasjonal flyplass i Gaza og bygge ut en internasjonal havn – basert på Israels samtykke. Flyplassen ble åpnet i 1998, men ble stengt av Israel etter utbruddet av den andre intifada, og er ikke åpnet siden. I 2001 bombet Israel flystripen.

Israel har også lagt strenge restriksjoner på fiskeri og annen ferdsel til sjøs, og patruljerer farvannet utenfor Gazastripen. Dermed er området, når også den egyptiske grensen er stengt, fysisk avstengt fra omverdenen, prisgitt de to nabolandenes vilje til å slippe inn forsyninger.

I 2004 fikk Israels statsminister Ariel Sharon flertall i nasjonalforsamlingen Knesset for full militær uttrekning fra Gazastripen, inklusive avvikling av de 21 jødiske bosettingene der.

Planen ble iverksatt i august 2005, mot protester fra bosetterne som måtte tvangsevakueres. Derved overtok de palestinske selvstyremyndighetene med støtte fra Egypt ansvaret for sikkerheten i Gaza fra september 2005.

Samtidig forbeholdt Israel seg retten til å gripe militært inn hvis landets sikkerhet ble ansett som truet. Selv om Israel med dette formelt endte den fysiske okkupasjon av Gazastripen siden 1967, beholdt landet i realiteten kontrollen over territoriet: Israel opprettholdt sin totale kontroll over luftrommet og kyststripen, og kontrollerte de viktigste grensepostene, og derved mye av handelen.

Som et ledd i Israels konflikt med Hamas, som tiltok etter det palestinske valget i 2006, da Hamas fikk flertall og dannet regjering, stengte Israel langt på vei grensepostene. For å understreke sin motstand mot Hamas stengte også Egypt grenseovergangen ved Rafah, hvilket førte til at Gaza på det nærmeste ble isolert, og i stor utstrekning var prisgitt smugling av varer gjennom tunneler fra Egypt.

Etter den israelske uttrekningen i 2005 åpnet Egypt først grensen ved Rafah, for så å stenge den igjen i 2007. Gjennom en aksjon ledet av Hamas ble deler av stengslet på grensen revet i januar 2008, og palestinere kunne ta seg inn i Egypt for å handle. Det er antatt at omtrent trekvart million mennesker krysset grensen, før den igjen ble stengt etter halvannen uke, for senere å bli midlertidig gjenåpnet for spesielle behov.

Ved årsskiftet 2008/09 kom grensen på nytt under sterkt press, under den israelske invasjonen av Gaza, da det var et påtrengende behov både for å få varer inn og mennesker ut.

Med få unntak ble den imidlertid holdt stengt av Egypt, for å legge press på Hamas – blant annet for å frigi den israelske soldaten Gilad Shalit som i juni 2006 ble kidnappet under et palestinsk angrep på en israelsk grensepost. Dette førte til at det israelske forsvaret rykket inn i Gaza.

Israelske styrker gikk igjen inn i november, da 18 mennesker ble drept av israelsk artilleriild i Beit Hanoun; en aksjon som ble internasjonalt fordømt, også av Norge.

Norge opptrådte i 2007 som bindeledd mellom den kidnappede soldatens familie og Hamas. Shalit ble løslatt i oktober 2011; samtidig ble rundt tusen palestinske fanger løslatt fra israelske fengsler.

Siden den israelske uttrekningen i 2005 har det vært en langvarig spent situasjon mellom de palestinske myndighetene på Gazastripen og Israel. Denne er forsterket etter at Hamas tok makten i området. Denne og andre radikale palestinske grupper har i flere perioder beskutt sivile mål i Israel med raketter, angrep som er blitt besvart av Israel – også med flere mer omfattende militære aksjoner, inklusive innsetting av bakkestyrker.

De israelske angrepene er begrunnet med forsvar av Israels sikkerhet, og er ifølge landets myndigheter rettet mot mål knyttet til de palestinske rakettangrepene. Like fullt er en stor andel av de drepte palestinerne sivile, og flere av angrepene er blitt internasjonalt fordømt, både fordi de rammer sivile og fordi omfanget ikke anses å stå i rimelig forhold til angrepene de er et svar på. Likeledes fordømmes de palestinske rakettangrepene mot sivile mål i Israel.

Mens den palestinske beskytningen av israelske byer har forvoldt begrenset fysisk skade og forårsaket et mindre antall drepte og sårede, har de israelske angrepene mot Gazastripen medført store materielle ødeleggelser og et langt større antall drepte og sårede.

Samtidig har den israelske – og egyptiske – politikken med stengte grenser påført både de palestinske myndighetene og sivilbefolkningen omfattende lidelser. Under et angrep i 2006 bombet og ødela Israel eksempelvis en kraftstasjon som sto for halvparten av elektrisitetsforsyningen på Gazastripen; mangel på strøm ble deretter et alvorlig problem, som ble ytterligere forverret under den tiltagende israelske blokaden fra 2007.

På grunn av blokaden ble det blant annet fra FN framholdt at Israel, i henhold til folkeretten, fortsatt har ansvar for området som en okkupasjonsmakt. Blokaden ble internasjonalt fordømt som en kollektiv avstraffelse av hele områdets befolkning, i strid med folkeretten.

Israel vedtok i september 2007 å gi Gaza status som fiendtlig område, for slik å kunne begrunne sanksjoner, noe som av Hamas ble oppfattet som en krigserklæring. Målet var ifølge Israel å svekke Hamas, men de følger blokaden fikk for hele befolkningen førte snarere til større oppslutning om Hamas og økt fiendskap mot Israel på Gazastripen.

Etter at Hamas tok kontrollen over Gazastripen i juni 2007, ble det ifølge israelske myndigheter skutt over tusen raketter derfra og inn i Israel i løpet av året. Israelske styrker gjennomførte samme år en rekke angrep mot mål i Gaza, dels ved beskyting og bombing, dels også med bakkeangrep, blant annet en større innrykking i desember.

Etter egyptisk mekling ble en uoffisiell våpenstillstand mellom Hamas og Israel, med seks måneders varighet, inngått i juni 2008. Ved avtalens utgang i desember ønsket ikke Hamas å forlenge den, etter tidligere å ha foreslått en vesentlig forlengelse, idet organisasjonen anså at den israelske blokaden i seg selv var et brudd på avtalen.

Dertil var flere Hamas-medlemmer blitt drept i israelske angrep mot Gaza tidlig i november, i strid med våpenhvilen, hvorpå Hamas svarte med omfattende rakettangrep. Israels statsminister Ehud Olmert fastslo at en ny våpenhvile ikke var mulig før Hamas anerkjente staten Israel og avsto fra voldsbruk.

Israel har iverksatt en rekke militære operasjoner mot Gazastripen siden uttrekningen i 2005, og særlig etter at Hamas tok full kontroll over området i 2007. Blant de største operasjonene er:

Operation Warm Winter: I februar 2008 gjennomførte Israel operasjonen 'Warm Winter' i den nordlige del av Gazastripen, som svar på rakettbeskytning fra Hamas, som i en tid var blitt besvart av Israel.

Konflikten ble trappet opp, og over 100 palestinere ble drept under operasjonen, som også søkte å ta livet av statsminister Ismail Haniyeh. Under 'Warm Winter' tok Hamas for første gang i bruk Grad-raketten, som rammet mål i Ashkelon. Palestinske grupper hadde til da vesentlig benyttet de hjemmelagede og upresise Qassem-rakettene.

Operation Cast Lead: Den 27. desember 2008 gikk Israel til fullt militært angrep på Gazastripen, for å svekke Hamas og framfor alt dets evne til å angripe Israel; en aksjon som ifølge forsvarsminister Ehud Barak var en full krig mot Hamas.

Operasjon 'Cast Lead' ble innledet med omfattende bombing fra luften, støttet av beskytning fra luft og sjø, forsterket av en bakkeinvasjon fra 3. januar 2009. Hamas viste sin styrke ved å fortsette å avfyre raketter inn i Israel, også mer langtrekkende enn før, med mål ved Ashkelon og Beersheba, i tillegg til Sderot, som oftest ble rammet.

Ved siden at det sikkerhetsmessige behovet for å svekke Hamas, herunder ødelegge tunnelene fra Egypt som ble brukt for å bringe blant annet våpen inn til Gaza, ble det anført som årsaker til angrepet at utvist handlekraft var et ledd i den pågående israelske valgkampen, og at presidentperioden til den Israel-vennlige George W. Bush gikk mot slutten i USA.

I et videre perspektiv ble også trusselen fra et Iran med mulig kjernefysisk kapasitet, samt Irans støtte til Hamas, framholdt som faktorer knyttet til operasjonen. Den 18. januar erklærte både Hamas og Israel ensidige våpenhviler, men ingen felles avtale, og Israel fullførte tilbaketrekkingen den 21. januar.

Israels krigføring i Gaza ved årsskiftet 2008/09 ble møtt med sterk internasjonal kritikk, men også Hamas ble kritisert for sine angrep mot sivile mål i Israel. Hamas ble av flere land regnet som en terrorist-organisasjon.

Blant dem som sterkt kritiserte Israels krigføring, og som tok til orde for gransking av sider ved den, var FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Etter krigen nedsatte han en uavhengig kommisjon for å undersøke ni angrep på FN-bygninger på Gazastripen. Denne kom fram til at Israel var ansvarlig for hensynsløshet i seks av tilfellene.

Spesialrapportøren fra FNs Menneskerettighetsråd (UNHRC) la i mars 2009 fram en rapport med vidtrekkende kritikk av Israels operasjon i Gaza, som ble karakterisert som en krigsforbrytelse. Rapporten ble imøtegått av Israel.

Operation Pillar of Cloud: Forholdet mellom Israel og Hamas forble spent, og det ble fra palestinske grupper på Gazastripen fortsatt rettet rakettangrep mot mål i Israel. En opptrapping fant sted i november 2012, da Israel likviderte lederen for den militære delen av Hamas, Ahmed Jabari.

Attentatet 14. november innledet operasjonen 'Pillar of Cloud', som fortsatte med bombing av mål på Gazastripen – framfor alt for å ødelegge Hamas' lagre av Fajr-missiler. Aksjonen kom som følge av en intensivering av palestinske beskytninger mot Israel, som ble møtt av israelske angrep. Israel begrenset skadene ved utplassering av sitt nye luftforsvarssystem Iron Dome.

I løpet av operasjonens første dager skjøt Hamas missiler både mot Tel Aviv og Jerusalem, mens Israel trappet opp bombingen av Gazastripen, og mobiliserte reservister for en mulig bakkeoperasjon; et handlingsmønster tilsvarende som for 'Operasjon Cast Lead'.

Samtidig ble tidligere kontakt mellom partene, med tanke på våpenhvile, videreført med Egypt som mellomledd og aktivt amerikansk diplomati. Etter en ukes kamphandlinger ble det 21. november inngått en våpenhvile mellom Israel og Hamas.

Våren 2013 la den israelske organisasjonen B-Tselem fram en rapport som viste at 80 prosent av dem som ble drept av israelske styrker i krigens siste fire dager var sivile som ikke deltok i stridighetene.

Operation Protective Edge: Samtidig som fredsforhandlingene mellom Palestina og Israel kjørte seg fast vinteren 2014, vedvarte den militante motstanden mot Israel på Gazastripen.

8. juli gikk Israel til en ny militær aksjon rettet mot Hamas og andre islamistiske grupper i operasjonen 'Protective Edge', innledet med luftangrep og artilleri, samt beskytning fra marinefartøyer. Operasjonen var, sett fra israelsk side, et svar på rakettbeskytning fra Gazastripen,  skutt blant annet mot Tel Aviv og Jerusalem.

Mens de palestinske angrepene førte til begrensede – og vesentlig materielle – skader, ble det meldt om 168 drepte palestinere i løpet av operasjonens første fem dager. Deretter ble operasjonen trappet opp også – fra natt til 18. juli – ved bruk av bakkestyrker.

Flere våpenhviler ble iverksatt i løpet av operasjonen. 5. august trådte en 72-timers våpenhvile i kraft, etter initiativ fra Egypt. Israel kunngjorde  at landet ville trekke seg ut av Gazastripen, etter at alle kjente tunneler – 32 i tallet – var ødelagt, og at målet for operasjonen derved var nådd. Det var da meldt om ca. 1800 omkomne palestinere; 67 israelere var drept. Etter flere nye våpenhviler, som ble brutt, ble en ny og mer langvarig inngått 26. august. Rundt 2200 mennesker var da drept i løpet av operasjonen.

Bak konfrontasjonene som førte til 'Protective Edge' lå to hendelser som skapte sinne i henholdsvis Israel og Palestina: Først ble tre israelske ungdommer bortført og drept på Vestbredden; deretter ble en palestinsk ungdom drept, knyttet til de første drapene. Disse hendelsene er anført som direkte utløsende faktorer bak de nye militære angrepene i juli 2014. Hovedmålet for disse var å ødelegge det underjordiske tunnel-systemet Hamas hadde bygd ut ut, dels inne i Gazastripen for å skjule utskytingsramper for raketter og for å kunne forflytte disse; dels inn under den israelske grensen for å kunne utføre aksjoner der – ikke minst kidnappinger.

Gjennom første halvår  2014 hadde det allerede før operasjonen ble iverksatt vært en rekke militære konfrontasjoner, med palestinske rakettangrep og israelske represalier.

Opprettelsen av en enhetsregjering mellom al-Fatah og Hamas i begynnelsen av juli 2014 er også anført som en medvirkende årsak til Israels opptreden: Statsminister Benjamin Netanyahu har fordømt den palestinske regjeringens avtale med Hamas.

Et særlig forhold ved krigføringen i Gaza er at sivile knapt har hatt noe sted å flykte til, ettersom hele territoriet i praksis har vært lukket: Egypt har kontrollert den ene grensen (med grenseovergangen ved Rafah) og Israel de øvrige – såvel som luftrommet og kysten.

Det har heller ikke vært egnede rom å søke tilflukt i. Mange har derfor valg  å bli i sine hjem til tross for kamphandlinger og advarsler, og en stor andel av de drepte og sårede fra de gjentatte konfrontasjonene har vært sivile, derunder mange barn.

Israel har gjort et poeng av at landet er bevisst på den store risiko for sivile tap ved krigføring i en så tett befolket område, og at det israelske forsvaret derfor har tatt forholdsregler for å redusere sivile tap, inklusive direkte advarsler forut for angrep.

Ved siden av betydelige menneskelig tap,  og enda flere skadde, har de gjentatte militære aksjonene mot Gazastripen påført området store materielle ødeleggelser og økonomiske tap.

De siste er forsterket av den vedvarende blokaden, som har vanskeliggjort innførsel av nødvendige varer, og eksport av varer som har kunnet gi inntekter.

Mens Gaza på slutten av 1990-årene opplevde flere positive økonomiske utviklingstrekk, blant annet som følge av oppbyggingen av den palestinske selvstyreadministrasjonen, ble situasjonen vesentlig forverret etter 2005. Dette var vesentlig som følge av tiltagende israelsk kontroll, og en nær full blokade fra 2007.

Den økonomiske utviklingen og de sosiale forholdene forverret seg i 2007–08, og med Israels invasjon ved nyttår 2008/09. Omfattende materielle ødeleggelser bidro blant annet til økt arbeidsledighet etter at fabrikker, så vel som infrastruktur og jordbruksområder, ble ødelagt av de israelske styrkene.

Ett år etter krigen var gjenoppbyggingen knapt kommet i gang, mye på grunn av at stengte grenser, både mot Egypt og Israel, forhindret innførsel av bygningsmaterialer.

Gazas økonomi har vært sterkt avhengig av Israel, som er desidert største handelspartner, og et viktig arbeidsmarked. Den strenge israelske kontrollen fra 2002, og ytterligere fra 2007, har hatt sterk negativ økonomisk betydning for Gazastripen. Situasjonen utviklet seg til en umiddelbar humanitær krise, særlig fra 2004 til 2005, og som følge av den israelske blokaden fra 2007. Samtidig ble de grunnleggende sosiale og økonomiske forhold sterkt forverret. Den internasjonale boikotten av den Hamas-dominerte regjeringen fra 2006, og Hamas' kontroll over Gaza fra 2007, bidro til dette, idet bistand til de palestinske områdene ble kanalisert rundt regjeringen, og i liten grad tilfalt Gaza.

Israel holdt dertil tilbake avgifter fra handel, som tilhørte palestinske myndigheter, noe som ytterligere forverret den sosiale krisen. Denne ble også skjerpet gjennom militære angrep og militær beleiring av Gaza, som i lange perioder led prekær mangel på blant annet strøm, vann og medisiner. Ifølge FN levde to tredeler av alle palestinere under fattigdomsgrensen ved utgangen av 2006, og tallet økte i 2008 og 2009.

I utgangspunktet er de sosiale forholdene for en stor del av Gazas innbyggere alvorlig; området er tett befolket med begrenset næringsvirksomhet, og over to tredeler av befolkningen på vel 1,8 millioner er registrert som flyktninger; i alt omtrent 1,2 millioner.

Over en halv million av disse er bosatt i åtte flyktningleire, og langt på vei avhengig av hjelp fra FN. Mens 63 prosent av befolkningen var avhengig av utenlandsk hjelp i 2006, var tallet i 2008 økt til over 80 prosent – og økte enda mer som følge av krigen i 2009.

Før krigen i 2009, og de påfølgende militære konfrontasjonen, var arbeidsledigheten anslått til over 50 prosent. Som følge av blokaden og krigføringen er så godt som hele Gazas industrisektor ute av drift.

Israelske restriksjoner på ferdsel til havs har sterkt redusert fiskeriene, og betydelige landbruksområder ble ødelagt av de israelske styrkene under invasjonen i 2009.

Krigene i 2012 og 2014 førte til ytterligere materielle ødeleggelser, og til behov for økonomisk bistand for gjenoppbygging.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. mai 2013 skrev Johan Fredric Key Berntsen

Hei. Satt å leste denne gode artikkelen. Men ble overrasket over at det slås fast at palestinere ble drept når Israel angrep Gaza i 1955. Alle militære og historiske kilder forteller at det var den egyptiske hæren sine utposter som ble ble angrepet, og at det var 39 egyptiske soldater som døde under krigshandlingene. Ville bare rette opp det. Ellers en god artikkel.

23. mai 2013 svarte Dag Leraand

Takk for tilbakemelding og helt korrekt påpeking av feilen: Det skal selvsagt være 39 egyptiske soldater (eller, ifølge noen kilder, 38) - samtidig som det faktisk også ble rapportert om to palestinske omkomne under trefningen.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.