Gabriele D'Annunzio

Gabriele D'Annunzio var en italiensk forfatter, som tilhørte en retning i italiensk litteratur som kalles dekadentismen. Han er også kjent som tilhenger av Benito Mussolini og fascismen.

D'Annunzio debuterte som lyriker 16 år gammel. Hans sterke nasjonalfølelse kommer til uttrykk i hans forfatterskap under første verdenskrig, og han deltok både i marinen og i flyvåpenet. I september 1919 ledet han et korps av frivillige for å fremtvinge at byen Fiume (Rijeka i Jugoslavia, nå Kroatia) skulle bli italiensk. Da dette skjedde i 1924, fikk han tittelen fyrste av Montenevoso. Benito Mussolini var for D'Annunzio den som satte hans egne politiske ideer ut i livet.

D'Annunzios historiske og kulturelle betydning består i hans evne til å oppfange samtidens nye kunstneriske retninger i Europa. Han lærte av Arthur Schopenhauer, Richard Wagner og Friedrich Nietzsche, var som lyriker påvirket av de gamle latinske og av renessansens diktere så vel som av Charles Baudelaire og Giosuè Carducci, og som romanforfatter av Guy de Maupassant, Paul Bourget og de store russerne. Men de stadig nye impulsene og temaene ble til et utvendig artistisk ornament og avslørte hans manglende evne til å gå i dybden i sin diktning. Skuespillene La Città morta (1898) og Francesca da Rimini (1902) er mer lyriske verker enn egentlig teaterstykker.

Som romanforfatter stod D'Annunzio sentralt i italiensk litteratur med blant annet Il Trionfo della morte (1894, norsk oversettelse Dødens triumf, 1901). Il Fuoco (1899) skildrer hans kjærlighetsforhold til Eleonora Duse. Hans fortjeneste består særlig i et fremragende språklig og stilistisk uttrykk med sjelden sans for det musikalske, maleriske og stemningsskapende. Både i sitt liv og i sitt forfatterskap fremtrer D'Annunzio som den artistiske skjønnhetsdyrker, kynisk og raffinert, den yppige sanselighets representant.

Diktet Poema paradisiaco (1893), dramaet La figlia di Jorio (1904) og diktsamlingen Alcyone (tredje bind av Laudi, 1904) representerer noe av det beste i hans produksjon sammen med noen av hans senere bøker, som for en stor del har form av dagbøker: Contemplazione della morte (1912) og Notturno (1921). De fleste av hans romaner og en rekke dramaer er oversatt til norsk, dansk eller svensk.