Gabons franskspråklige litteratur

Som andre afrikanske land, har Gabon en rik muntlig litterær tradisjon. Denne har hatt vesentlig innflytelse på den skriftlige litteraturen som begynte å utvikle seg ved begynnelsen av 1900–tallet. I 1902 skrev en fransk katolsk prest og misjonær, père Trille, en detaljert beretning om landets natur og kultur på bakgrunn av reiser rundt i regionen. Legen og humanisten Albert Schweitzer grunnla 1913 sitt sykehus nær byen Lambaréné som ligger i Gabon, og gjennom bøkene sine gjorde han området kjent for hele Europa. Men den første forfatteren som var født i Gabon var André Raponda-Walker (1871–1968). Han var sønn av en engelsk oppdagelsesreisende og en prinsesse fra landet, og han virket som prest og misjonær. Mot slutten av sitt liv utgav han bøker om Gabons natur og kultur, og han beskrev også grammatikk og ordforråd i flere av de tallrike språkene i landet. I 1967 utkom den endelige versjonen av Contes Gabonais, «Fortellinger fra Gabon», som Raponda-Walker hadde arbeidet med fra begynnelsen av 1950–tallet. Denne samlingen av eventyr og historier regnes gjerne som den første skjønnlitterære teksten av en forfatter fra Gabon.

Vincent de Paul Nyonda (1918–95) hadde flere statsrådsposter mens Léon M'ba var Gabons president, men etter M'bas død i 1967 spilte ikke Nyonda noen politisk rolle. Han begynte da som skuespillforfatter, og skrev i alt om lag 25 skuespill. Enkelte av stykkene oppnådde stor popularitet, og Nyonda regnes blant de forfatterne fra Gabon som er best kjent i hjemlandet.

På 1970–tallet hadde de fleste forfatterne fra Gabon ofte nær kontakt med den politiske ledelsen i landet. Georges Rawiri (1932–2006) utgav flere diktsamlinger, men han er mest kjent som en av president Omar Bongos viktigste støttespillere. Ndouna Depenaud (1937–77) hadde ministerposter under president M'ba, men kort tid etter at president Bongo kom til makten, mistet han livet under uklare omstendigheter. Han utga to diktsamlinger, Rêves à l'aube (1972, «Drømmer ved grålysningen») og Passages (1975, «Overganger»). Senere utgaver av disse samlingene inneholder også en rekke dikt som han ikke rakk å utgi før sin død.

Som den mest betydningsfulle blant Gabons lyrikere regnes likevel Magang Ma Mbuju Wisi (egentlig Pierre Edgar Moundjegou Magangue, 1943–2002). Han var særlig påvirket av filosofen Friedrich Nietzsche og er kjent for to diktsamlinger: Le crépuscule des silences (1975, «Taushetenes skumring») og Ainsi parlaient les anciens (1987, «Slik talte de gamle»). Tittelen på den siste samlingen viser tilbake til  Nietzsches hovedverk, det sterkt anti-kristne skriftet Also sprach Zarathustra («Slik talte Zarathustra»). Mot slutten av sitt liv ble Wisi med i en en kristen vekkelse, og han tok da avstand fra sin tidligere litterære virksomhet. Jean–Claude Quentin Ben Mongaryas (født 1948) har skrevet lyrikk med et venstreorientert politisk budskap. Av hans mange samlinger er trolig Voyage au cœur de la plèbe (1986, «Reise til plebeiernes hjerte») mest kjent.

Som den første romanen skrevet av en forfatter fra Gabon regnes Histoire d'un enfant trouvé (1971, «Historien om et hittebarn» av Roger Zotoumbat (1943–2002). Maurice Okoumba–Nkoghé (født 1954) skriver både lyrikk og romaner. Av hans omfattende produksjon er trolig romanen La Mouche et la glu (1984, «Fluen og limet») mest lest. Men den mest markante forfatteren i denne generasjonen er Laurent Owoda (født 1948). Han er mest kjent for romanen Au bout du silence (1985, «Ved stillhetens ende»). Hovedpersonen er Anta, en ung gutt som innvies i de voksnes verden når bestefaren forteller ham om stammens hemmelige kunnskaper. Men bestefaren dør plutselig, og Anta må klare overgangen til det voksne liv på egen hånd. Romanen ble en av de største suksessene i franskspråklig afrikansk litteratur. Owoda er også skuespiller, og han har spilt viktige roller i filmer som både han selv og andre har skrevet manus til.

Det finnes få kvinnelige forfattere i Gabon. Som den første romanen skrevet av en kvinne regnes Elonga (1980) av Angèle Rawiri (1954–2010), som var datter av Georges Rawiri. Romanene hennes behandler ulike former for kvinneundertrykkelse som man ser i dagen Afrika. Ikke minst er dette perspektivet tydelig i hennes mest kjente bok Fureurs et cris des femmes (1989, «Kvinners vrede og rop»). Justine Mintsu (født 1967) har hatt sentrale posisjoner i Gabons kulturliv: blant annet har hun vært leder for landets forfatterforening. Hennes mest kjente roman er Histoire d'Awu (2000), om en ung kvinne som blir gift med en hedersmann, men som likevel opplever at samfunnets forventninger til hustrurollen gjør henne ufri og ulykkelig.

I romanen Sidonie (2001) av Chantal Magalie Mbazo'o Kassa (født cirka 1970)  er AIDS (SIDA på fransk) og kvinnekamp hovedtemaene. En ellers trofast familifar er blitt smittet etter et eventyr med Sidonie, og våger verken å si sannheten til sin lege eller til sin hustru før på dødsleiet. Hustruen, som han også har smittet, kjemper derimot mot sykdommen. Hun overlever ham med tjue år og sørger ikke minst for at barna deres får en god utdannelse.

En spennende skikkelse blant forfatterne med bakgrunn fra Gabon er Bessora, pseudomyn for Sandrine Nan Nguyema, født 1968. Med far fra Gabon og mor fra Sveits har hun levd lenge i Europa, der hun blant annet tok doktorgraden i økonomi. Temaene hun tar opp, særlig i de første romanene, innebærer en sterk kritikk av europeernes måte å behandle Afrika på. På grunn av sin ironi, språklige lek og krasse satire er hun blitt sammenliknet med forfattere som Alfred Jarry og Raymond Queneau.

Bessora oppnådde stor suksess med debutromanen 53 cm (1999) der hovedpersonen, en ung kvinne fra Gabon som kommer til Europa for å studere, skildrer europeerne med den samme antropologiske terminologi som europeiske oppdagelsesreisende i sin tid brukte da de beskrev afrikanerne. Petroleum (2004) er en kriminalroman fylt av svart humor som skildrer hvordan multinasjonale selskaper forsyner seg av Afrikas naturressurser. I de siste bøkene hennes er samfunnskritikken mer dempet og budskapet mer allment. I Cyr@no (2011), inspirert av Edmond Rostands komedie Cyrano de Bergerac, er moralen at kontakt via sosiale medier lett leder til at man blir forført, men ikke til at man får oppleve sanne følelser.

Blant de yngste mannlige forfatterne kan nevnes Janis Otsiemi (født 1975) som har spesialisert seg på kriminallitteratur. Hans mest kjente bok er La Vie est un sale boulot (2009; «Livet er en skitten jobb»). Romanene hans har et samfunnskritisk perspektiv, og han har også skrevet essayer som forteller om et kritisk syn på utviklingen i Gabon. En mer positiv holdning finner man hos Éric Joël Békalé (født 1968). Han er en av de mest produktive forfatterne i landet, og han har skrevet bøker i mange sjangrer, både lyrikk, noveller og romaner. Bøkene hans er preget av et kristent og humanistisk grunnsyn, samtidig som han ønsker å knytte an til den gamle muntlige fortellertradisjonen. Han har videre skrevet en essaysamling om femti forfattere fra Gabon (2010), og denne boken regnes i dag som den mest helhetlige fremstillingen av Gabons litteratur. 

Békalé har også vært leder for landets forfatterforening, og han arbeider for å få innført bedre virkemidler mot plagiat og piratkopiering, som er store problemer for forfatterne i Gabon.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.