gårdsdrift

Norsk landbruk har tradisjonelt vært drevet som familiebruk, men denne driftsformen er på vikende front til fordel for bruk der bare én person driver bruket. Leid arbeidskraft lokalt, særlig i sommersesongen, var vanlig til langt inn i etterkrigstida. I de senere årene har det vokst fram større bruk med husdyrhold eller produksjon av frukt og grønnsaker der det gjerne kan være innleie av en gruppe arbeidstakere (som regel fra utlandet). Dermed blir gårdbrukeren arbeidsgiver og får ansvaret for å planlegge drifta i en mellomstor arbeidsorganisasjon.

Drifta på et gårdsbruk følger årstidenes gang med våronnarbeid (pløying, harving, såing, planting og gjødsling) og dyr som skal ut på beite om våren. Senere kommer høsting av gras, rotvekster, korn og grønnsaker etter hvert som været er laglig og de forskjellige vekstene vokser og modnes i løpet av sommeren og høsten. Gras blir slått og lagt i silo eller presset som rundballer. Korn blir tresket med skurtresker, sauer blir hentet hjem fra fjell eller utmark, og jakt og fiske står for tur der det er aktuelt.

Våren er en viktig tid på et gårdsbruk. Når snøen smelter, tela går ut av jorda og markene blir grønne, legges grunnlaget for alt liv på en gård. Gjennom fotosyntesen kan klorofyllet i plantene ta opp energi fra sollyset og karbondioksid fra lufta og kombinere dette til karbohydrater som gir dyr og mennesker mat i det kommende året. Dette er også den travleste tida på året, da det skal pløyes og harves, gjødsles og såes, plantes og lukes. De som har husdyr, må spre husdyrgjødsel på åker og eng, og de drøvtyggende husdyra skal ut på beite.

På famliebrukene henger noe av den tradisjonelle arbeidsdelingen igjen, ved at kvinnene gjerne har hovedansvar for husholdet mens mannen har hovedansvar i arbeidet på jordene. Arbeidet med husdyra deles mer likt. På mange bruk er det i dag gjerne bare én person hjemme i arbeid på dagtid, mens de andre i husholdet er borte på arbeid eller skole. Unntaket er sommersesongen, der det også er kommet et innslag av innleid (som regel utenlandsk) arbeidskraft de siste årene.

De fleste bønder i dag har utdanning fra utdanningsprogrammet for naturbruk (tidligere landbruksskoler). For de som sikter seg inn mot å bli gårdbrukere, er det vanlig å starte med ettårige agronomkurs og så bygge på med ett eller flere år i ulike retninger (husdyrbruk, mekanikk, og så videre). Det finnes også mer spesialiserte videregående skoler rettet mot økologisk landbruk, maskin og mekanikk, «klimasmart» landbruk og etterutdanning (voksenagronom).

Høyere landbruksutdanning foregikk tidligere bare ved Norges landbrukshøgskole på Ås, som nå heter Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). I tillegg foregår det nå høyere landbruksutdanning ved Nord universitet Steinkjer og Bodø, Høgskolen i Innlandet (HINN) Blæstad og Evenstad (tidligere Høgskolen i Hedmark) og den private Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB), Bryne på Jæren.

Landbruket har et omfattende rådgivingsapparat som omfatter Norsk Landbruksrådgiving (NLR) og rådgiverne i samvirkene Tine og Nortura.

De bondeeide samvirkene Tine for melkeprodusenter, Nortura for egg- og kjøttprodusenter, Norges Skogeierforbund for omsetning av tømmer og Felleskjøpet for innsatsvarer var og er viktige bindeledd mellom bonden og markedet. De private markedsaktørene har egne rådgivere. I tillegg kommer lokalt baserte serviceinstitusjoner som avløserlag, regnskapslag og de kommunale landbrukskontorene.

Ved større investeringer med behov for offentlig støtte er det Innovasjon Norge som administrerer ordninger for lån og tilskudd.

Jordbruksoppgjøret, der de to landbruksorganisasjonene – Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag – forhandler med staten om jordbruksavtalen, er også en viktig begivenhet i april/mai. Der bestemmes prisene på de fleste av bondens produkter sammen med de økonomiske overføringene som avløserordningen, arealtilskudd, produksjonstilskudd, distriktstilskudd og driftsvansketilskudd.

Dagens landbruk er høyt mekanisert med den dieseldrevne traktoren som nav, og de fleste maskinene for åkerarbeid blir drevet av en traktor med trepunkts løft. På et vanlig gårdsbruk kan det være flere traktorer av ulik årgang, gjerne tilpasset spesielle arbeidsoppgaver eller gårdsbygninger.

På dagens gårder er det gjerne flere driftsbygninger av ulik alder, bygd sammen eller hver for seg. I tillegg vil det gjerne være flere boliger av ulik alder og tilstand, tilpasset antall generasjoner og omfanget av leid arbeidskraft. Mange gårdsbruk i dalene og innlandet har seter, selv om de færreste av disse er i aktiv drift.

I en periode har moderne husdyrbygg vært bygd i stål og betong, men det har i de senere årene vært en delvis renessanse for store husdyrbygg i tre.

I alle produksjoner skjer det en rasjonalisering og strukturendring i takt med at produksjonsutstyret fornyes. Særlig er dette tydelig i produksjon med gris og kylling, der det bygges store produksjonshaller av stål og betong. Tingenes internett har også gjort sitt inntog i landbruket.

De som kjøper et gårdsbruk på det frie markedet, trenger tilgang på startkapital for å finansiere overtakelse og eventuelle nødvendige investeringer. Det trengs også en viss kompetanse for den driftsformen som planlegges. Noe kan skaffes ved etterutdanning, men mye kan være erfaringsbasert kunnskap.

Ved overtakelse fra egen familie kan slik kunnskap formidles av forrige generasjon på bruket. De økonomiske og sosiale realitetene er ofte slik at gårdbrukerens familie må være innstilt på å bidra. Arbeidsdagene er ofte lange og inntjeningen beskjeden, i alle fall i starten. Uten bistand fra kårfolk eller forrige driver ville mange gårdbrukere slitt med å få drifta til å gå rundt.

Den spesielle boformen på et gårdsbruk, gjerne med flere familier rundt samme tun eller i nærheten, innebærer både fordeler og ulemper. På et gårdsbruk er det ikke er noe klart skille mellom arbeid og fritid. Det kan også være langt til nærmeste nabo. For en del bønder er gårdsdrift som selvstendig næringsdrivende både en ettertraktet livsform og en friere livsstil enn det som er vanlig i resten av samfunnet.

For å drive en gård som levebrød, kreves gjerne både allsidighet og utholdenhet. Framfor alt er det viktig å planlegge hvordan dagen og arbeidsinnsatsen kan kombineres med annet arbeid for en eller flere av familiemedlemmene. Her har det blitt flere muligheter de senere årene.

Før kunne deltidsarbeid utenom bruket være fiske, skogsarbeid, arbeid på anlegg eller gårdsarbeid for andre. Som en konsekvens av den teknologiske utviklinga og moderniseringa av jord- og skogbruk har det oppstått en rekke nye serviceyrker som i mange tilfeller kombineres med gårdsdrift. Det kan være klauvskjæring, saueklipping, snøbrøyting eller skogsmaskinkjøring. Det kan også være leiekjøring av skurtresker eller andre dyre maskiner som brukes lite, kantklipping og service og vedlikehold av maskiner og utstyr som traktorer, roboter og avansert GPS-utstyr.

Det er i dag ganske vanlig at den ene av ektefellene har heltids lønnsarbeid utenom bruket.

Lokal, småskala foredling av landbruksprodukter har skutt fart de senere årene, basert på gårdsmeieri eller gårdsslakteri. Melk av ku eller geit ystes til ost med lokal smak eller tradisjon og selges både lokalt, på messer og matfestivaler og etter hvert i dagligvarehandelen. Kjøtt foredles og selges som ferskvare eller som spekemat. Birøkt er annen av de mindre produksjonene, der honningen omsettes lokalt eller via Honningcentralen. De såkalte REKO-ringene, der varene omsettes fra parkeringsplasser, bensinstasjoner eller utenfor kjøpesentra, er blitt en viktig salgskanal for småskala matprodukter.

En betydelig gruppe deltidsbønder,særlig på Sørlandet og Vestlandet, arbeider offshore eller i serviceindustrien til oljenæringa og drar nytte av turnusordningene i disse næringene. I tillegg utføres en rekke praktiske oppgaver i kommunal service, helse og omsorg av kvinner og menn i deltidsjobber. Deltidsbønder flest kombinerer i dag det å være selvstendig næringsdrivende med lønnsarbeid.

• jordbruk i Norge
• jordbruk
• landbruk
• bondegård