Friedrich Hoffmann

Friedrich Hoffmann var en i sin samtid berømt tysk lege og farmasøyt, kjent for sine selvkomponerte medikamenter, som i noen grad har vært i bruk til inn i det 20. århundre.

Friedrich Hoffmann ble født i en gammel legefamilie, og det var derfor naturlig at han 18 år gammel begynte å studere medisin ved universitetet i Jena. Han kom særlig til å interessere seg for den såkalte iatrokjemien, som på dem tid var en videreutvikling fra alkymien og gamle magiske forestillinger, til å rettes mot ett hovedmål: å fremstille legemidler på kjemisk grunnlag. I 1680 reiste han til Erfurt for å lære seg mer kjemi. To år senere åpnet han praksis i Minden, og ble ganske snart en av områdets mest søkte leger.

Hoffmanns milde og forsiktige terapiformer sto ofte i sterk kontrast til mange av samtidens medikamenter som gikk under den megetsigende betegnelsen «drastica». Farmasien og kjemien opptok Hoffmann likevel mer enn pasientene, og snart reiste han ut for å studere videre, denne gang til Holland og England, hvor han kom i kontakt med kjemikeren Robert Boyle. Etter hjemkomsten drev Hoffmann praksis i flere tyske byer, men i 1693 ble han utnevnt til professor i medisin ved det nyopprettede universitetet i hjembyen Halle, av prøysserkongen Friedrich I. I årene der var han rektor i flere terminer, og fra 1709 til 1712 var han kongens livlege i Berlin, i 1734 også en tid livlege for sønnen Wilhelm I samtidig som han beholdt professoratet i Halle frem til sin død, 82 år gammel.

Friedrich Hoffmann var meget produktiv. I sitt hovedverk Medicina rationalis systematica (1718-20) forsøkte han for første gang å systematisere den samlede medisin og forklare kroppsfunksjonen som at legemet var en hydraulisk maskin som ble holdt i gang av en hypotetisk væske, utgående fra hjernen, som sirkulerte i nervesystemet. Likevel var han en av datidens store klinikere. Hans slagord var «Fornuft og erfaring», og han var den første som beskrev røde hunder (rubella), som derfor siden har fått sitt engelske navn «German measles». Han var også den første som beskrev et tilfelle av karbonmonoksidforgiftning. Likeså forsøkte han å redusere den omfangsrike farmakopéen til noen få, virksomme stoffer. Hans smertelindrende «Hoffmannsdråper» (aether spirituosus) – en blanding av 1 del eter og 3 deler konsentrert sprit – ble produsert fra 1706 under betegnelsen Liquor anodynus, og har vært i salg til langt inn i moderne tid, særlig brukt som husråd mot illebefinnende.