FSLN (Frente Sandinista de Liberación Nacional)

19. juli 1979 inntok sandinistiske styrker Managua, og revolusjonen var et faktum. President Somoza rømte til USA og videre til Paraguay, der han i 1980 ble drept i et attentat arrangert av FSLN.

Sandinistene hadde ingen betydelige politiske rivaler ved maktovertakelsen. I perioden 1979–1984 regjerte FSLN i Nicaragua gjennom en «junta for nasjonal gjenoppbygging». FSLN ble konstituert som parti i 1983 og gikk seirende ut av valget i 1984 med sin presidentkandidat Daniel Ortega.

FSLN gjennomførte en rekke sosialistiske politiske reformer i Nicaragua i løpet av 1980-tallet, noe som førte til skepsis og frykt i Washington. Politikken som FSLN førte ble sett på som en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet og økonomiske interesser, og president Ronald Reagan startet en økonomisk blokade av Nicaragua. Parallelt med USAs offisielle politikk støttet CIA Contras i borgerkrigen mot FSLN. Støtten skjedde med og uten godkjenning fra USAs kongress, og avsløringene om dette førte til Iran-Contras-affæren.

Etter valgnederlaget i 1990 kom partiet i opposisjon og opplevde store indre stridigheter. I 1995 ble partiet splittet i to fraksjoner da en gruppering, Movimiento Renovador Sandinista (MRS), meldte seg ut og dannet et eget politisk parti. FSLN fortsatte likevel å være det største partiet på venstresiden i nicaraguansk politikk. Mot slutten av opposisjonstiden knyttet FSLN nære bånd til Venezuelas venstreradikale president Hugo Chávez, med basis i svært rimelige oljeleveranser, men stod for øvrig for en sosialdemokratisk kurs.

På tross av store politiske ulikheter, gikk FSLN inn i en uoffisiell og svært omstridt allianse med hovedmotstanderen, det liberale partiet PLC i 2000. Kritikere hevder at denne alliansen ble inngått for å verne om partiledernes interesser.

Tross tre valgnederlag etter 1990 satt Ortega som partiets leder og figurerte som presidentkandidat inntil han vant presidentvalget i 2006. Etter maktovertakelsen har FSLN gjennomført en annen politikk enn hva de gjorde på 1980-tallet, og fører nå en mer moderat, mer kristen og en mer næringslivsvennlig politikk.

Lokalvalgene høsten 2008 ga sandinistisk styre i om lag 2/3 av landets kommuner, blant annet i Managua og León. Dette valget var omdiskutert, og opposisjonen, lokale og internasjonale valgobservatører, samt nasjonal og internasjonal presse kom med sterke beskyldninger om valgfusk. Kontroversene rundt lokalvalgene medførte opphør av bistand fra blant annet USA, EU og enkelte andre land, som Norge.

Ortega stilte som FSLNs kandidat ved presidentvalget i både 2011 og 2016 og vant begge valgene med solid margin. FSLN fikk en større andel stemmer ved disse valgene enn noensinne. I begge disse valgene er FSLN blitt kritisert for å ha påvirket beslutningene til Nicaraguas øverste valgråd (CSE) i sandinistisk favør, og legitimiteten til disse valgseirene blir stilt spørsmål ved.

FSLN og Ortega blir stadig kritisert av tidligere sandinister for å ha forlatt sine idealer. Tidligere FSLN visepresident Sergio Ramírez (1985–1990) skriver i sine memoarer Adiós Muchachos at partiet nå er helt erstattet av den personlige agendaen til Daniel selv og hans kone, Rosario Murillo. Ramírez hevder videre at FSLN ikke lenger er et sandinistisk, men et «orteguistisk» parti.

I 2018 opplevde FSLN den sterkeste folkelige motstanden noensinne i sin regjeringstid, da titusenvis av mennesker samlet seg i demonstrasjoner rettet mot regjeringens endring av folketrygden. Disse protestene ble fra FSLN besvart med vold. Flere enn 400 personer ble drept av politiet og av paramilitære grupper knyttet til FSLN.

• Nicaraguas historie
• Nicaragua
• Daniel Ortega Saavedra

• ViaNica: The Sandinista Revolution
• The Economist: How to steal an election
• Sergio Ramirez: Adiós Muchachos