FMLN (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional)

FMLN er i sin opprinnelse et barn av de revolusjonære strømningene som utfordret de sittende, militært dominerte og til dels ekstremt høyreorienterte regimene i Mellom-Amerika utover 1960- og 1970-tallet. I Nicaragua vant disse strømningene, representert gjennom geriljaalliansen FSLN, makten i 1979. I El Salvador og Guatemala resulterte den væpnede utfordringen i langvarige borgerkriger.

Fra gammelt av var El Salvador (i likhet med nabolandene) svært hierarkiske samfunn som ikke maktet å møte de sosiale utfordringene industrialisering og modernisering reiser. Den gamle overklassens makt ble stadig mer militært basert og det politiske rommet lukket seg utover 1960- og 1970-tallet. Dette skjedde i en kontekst av kald krig og ideologisk konfrontasjon mellom sosialisme og kommunisme, på den ene siden, og liberale, konservative og kristendemokrater på den andre.

De to største og viktigste av geriljaorganisasjonene som ble til FMLN –FPL og ERP – ble begge til i årene rundt 1970. Utover å være et svar på et stadig mer undertrykkende regime sto de også for et opprør mot det gamle kommunistpartiets (PCS) fredelige folkefronstrategi. FPL (Fuerzas populares de liberación) ble dannet av fagforeningsledere som Cayetano Carpio og Salvador Sánchez Cerén (som ble president i 2014) som utbrytere av PCS. ERP (Ejército revolucionario del pueblo) ble dannet av en ny generasjon studentrevolusjonære, inspirert av Che Guevara, revolusjonen på Cuba og opprøret i Paris i 1968. Fremstående navn her er Joaquín Villalobos og Edwin Zablah. Spenningene mellom en ortodoks og proletært forankret sosialisme og mer moderne og eksperimenterende strømninger har hele tiden satt sitt preg på partiets utvikling.

I pakt med marxistisk-leninistisk tradisjon så kjernene i FPL og ERP seg selv som revolusjonens fortropper. Gjennom 1970-tallet bygde de opp politisk-militære apparater med tilhørende masseorganisasjoner (deriblant fagforeninger) og skjulte militære styrker. Man samlet penger og våpen gjennom voldelige aksjoner som kidnappinger og bankran, og knyttet internasjonale kontakter til blant annet Cuba og Sovjetunionen. Uenighet omkring i hvor stor grad militær kamp ville være løsningen, samt personlige uoverensstemmelser i ERP, resulterte i at 'revolusjonens poet' Roque Dalton ble myrdet (angivelig av Villalobos selv). Etter dette etablerte fløyen Dalton tilhørte seg som en egen organisasjon under navnet RN.

Samlingen av FPL, ERP, PCS og RN samt PRTC (den salvadoranske avdelingen av et regionalt Che Guevara-inspirert parti, ofte oppfattet som trotskistisk) i 1980 kom som ledd i det såkalte 'sluttoppgjøret' (ofensiva general) som FMLN lanserte i januar 1980. Meningen var å gripe makten i samarbeid med radikale kristendemokrater og sosialdemokrater som hadde gått sammen i alliansen FDR. Med støtte fra USA og de to sistnevnte gruppene (radikale sosialdemokrater og kristendemokrater) hadde en reforminnstilt militærjunta grepet makten i oktober 1979 bare for å gå i oppløsning i månedene som fulgte da eldre og uttalt antikommunistiske offiserer overtok ledelsen ved siden av kristendemokraten Napoleón Duarte.

Etter at FMLNs offensiv – som var tenkt som en slags generaloppstand –slo feil, gikk hele organisasjonen under jorden og etablerte territorielle baser eller frigjorte områder som ledd i en type 'forlenget folkekrig'. Uenigheter om hvorvidt folkelig oppstand eller langvarig geriljakrig var den beste veien til revolusjonen resulterte i et blodig oppgjør også i FPL. Grunnleggeren Cayetano Carpio og kommandant Ana María ble myrdet i Managua i 1983.

I 1983 oppnådde FMLN å bli anerkjent som krigførende part av Mexico og Frankrike. I årene som fulgte maktet alliansen å feste grepet på omkring 20 prosent av El Salvadors territorium og bygge organisatorisk nærvær i resten av landet og internasjonalt. På motsatt side hadde kristendemokratene vært sentrale i å gi landet en ny, demokratisk konstitusjon i 1983. Napoleón Duarte vant valget som fulgte og møtte FMLN- og FDR-ledere i forhandlingsforsøk tre ganger inntil han i 1988 tapte makten til et nydannet parti på den ekstreme høyresiden, ARENA. Disse valgene ble underkjent av FMLN og i 1989 innledet alliansen en sluttoffensiv (ofensiva hasta el tope) som trass i en spektakulær okkupasjon av hovedstadens rikeste bydel endte med en slags uavgjort.

Parallelt med at begge parter innså at ingen ville vinne militært, og at sosialismen, i sin kubanskinspirerte drakt, ikke lenger var et politisk alternativ etter Berlinmurens fall, gikk både ARENAs nyvalgte president Alfredo Cristiani og hæren, på den ene siden, og FMLN på den andre, samt USA, inn for forhandlinger i regi av FN.

Fredsavtalene åpnet for at FMLN kunne etablere seg som et lovlig parti. Alle de gamle grupperingene ble med inn i det nye partiet som erklærte seg som et parti med flere «tendenser». De viktigste tendensene var «den revolusjonære og sosialistiske» som ble ledet av kommunistpartiets leder Schafik Handal og «fornyerne» som ble ledet av Facundo Guardado. De mest liberale (RN, samt ERPs leder Joaquín Villalobos) gikk imidlertid ut av FMLN og dannet et nytt, sosialdemokratisk parti, PD.

Ved de første valgene etter freden i 1994 gjorde FMLN det relativt godt. I presidentvalget allierte partiet seg med en sentrumsallianse ledet av kristendemokaten Rubén Zamora. Zamora oppnådde 31,6 prosent av stemmene, men ARENAs Armando Calderón Sol vant komfortabelt med 68,3 prosent. PD fikk under tre prosent og mistet sin status som parti.

Stridene mellom fornyere og revolusjonære fortsatte å prege partiet. I 1996 kunne fornyerne stille med sin leder Facundo Guardado, som imidlertid bare oppnådde 28,8 prosent mot ARENAs Francisco Flores. Guardados arbeid for å trekke FMLN i sosialdemokratisk retning møtte sterk motstand i partiet. I 2002 vedtok partikongressen å oppløse tendensene og å samle seg om et dokument som tok til orde for å gjenopprette «det historiske sosialistiske prosjektet». Guardados fløy forlot partiet og dannet nok et nytt sosialdemokratisk alternativ kalt MR.

I 2004 stilte det nå konsoliderte, sosialistiske FMLN med Schafik Handal som kandidat, men tapte med 35,6 prosent mot 57,7 prosent for ARENAs kandidat Tony Saca. Igjen falt det nye sosialdemokratiske alternativet (MR) under sperregrensen og mistet sin partistatus.

På lokalplan vokste imidlertid FMLN jevnt og trutt og økte sin oppslutning i valg etter valg, fra 33 prosent i 1997 til 42,6 prosent i 2009. Ved presidentvalgene dette året vant også FMLN til sist presidentmakten med en kandidat som kom utenfra apparatet. Den tidligere tv-journalisten Mauricio Funes vant med 51,3 prosent mot 48 prosent til ARENA. Fra første stund valgte Funes medarbeidere og regjeringsmedlemmer like mye fra sivilsamfunnets rekker som fra FMLN. Forholdet mellom Funes og FMLNs organisasjon og parlamentariske gruppe var til tider kjølig og Funes’ mange initiativer ble utviklet av og lansert fra presidentembetet snarere enn å være forankret i et politisk program.

De ortodokses leder Salvador Sánchez Cerén var visepresident under Funes. I 2014 stilte den gamle FPL-lederen og vant en knepen seier mot ARENA med 50,11 prosent av stemmene.

I latinamerikansk sammenheng er FMLN et stort og godt organisert venstreparti. Etter avskallingene av forskjellige sosialdemokratiske «tendenser» er det også et parti med en relativt ortodoks forståelse av sosialistisk ideologi. Partiets styrke i valg henger dog sannsynligvis like mye sammen med den alminnelige politiske polariseringen i El Salvador som de ideologiske skillene mellom høyre og venstre. Med sin antisosialistiske retorikk er ARENA en tydelig motstander.

Internasjonalt nevnes gjerne FMLN i samme åndedrag som for eksempel sandinistpartiet FSLN i nabolandet Nicaragua og Venezuelas sosialistiske parti PSUV. Som barn født i ganske like omstendigheter vil FMLN og FSLN ha felles visjoner på mange områder. Formelt finnes det imidlertid få bånd utover at man møtes i de samme fora og støtter hverandre verbalt. Mens FSLN, som regjeringsparti etter 2007, har vært en aktiv støttespiller for Venezuela, har El Salvador holdt avstand, også under FMLNs regjeringer.

• El Salvadors historie
• El Salvadors samtidshistorie
• El Salvadors politiske system