Fredskorpset er et statlig forvaltningsorgan innen norsk utviklingssamarbeid, underlagt Utenriksdepartementet. Det ble etablert ved stortingsvedtak av 4. april 1963 og het opprinnelig Det norske Fredskorps.

Opprinnelig forvaltet Fredskorpset en ordning for utsendelse av norske frivillige til arbeid i utviklingsland. Fremste siktemål var å imøtekomme landenes behov for fagpersonell på mellomnivå, i tillegg til å bidra med såkalte «tekniske eksperter». Dernest skulle Fredskorpset bidra til kulturell brobygging og mellommenneskelig forståelse ved faglig arbeid ute og informasjonsarbeid hjemme. Det var også et ønske om å la idealistisk og sterkt motivert ungdom få anledning til å gjøre en innsats for og i utviklingslandene.

Etter en omlegging 2000 har Fredskorpset beholdt grunntanken med brobygging, men er utviklet til et partnerbasert samarbeid med utveksling av personer mellom Norge og land i sør.

Etableringen av et fredskorps i Norge hadde sin bakgrunn i opprettelsen av Peace Corps i USA, som inspirerte flere land til å opprette tilsvarende ordninger for å sende særlige unge fagfolk til tjeneste i utviklingslandene som nylig var blitt selvstendige stater.

Med offentlig støtte utarbeidet to komiteer forslag til et norsk fredskorps: én i Bergen ledet av Atle Grahl-Madsen og én i Oslo ledet av Johan Galtung. Førstnevnte hadde tilknytning til religiøse og humanitære organisasjoner. Sistnevnte tilhørte blant annet en pasifistisk tradisjon.

I en komité som fremmet tanken om opprettelse av en fredsbrigade hadde Galtung med seg Arne Næss, Diderich H. Lund og Aake Anker-Ording. Deres tilnærming vant tilslutning fra blant andre statsminister Einar Gerhardsen og utenriksminister Halvard Lange, som bidro til bredere deltakelse i komiteen inkludert representasjon fra Utenriksdepartementet.

Begge utvalg avviste tanken om tjeneste i et fredskorps som alternativ til militærtjeneste, og ordningen fikk mindre anstrøk av en fredstjeneste enn hva som fra enkelte hold opprinnelig hadde vært tenkt - og som navnet skulle komme til å indikere. Begge innstillingene dvelte ved gjensidighet som et prinsipp; en utveksling hvor også ungdom fra sør skulle komme til Norge, parallelt med at nordmenn reiste til utviklingsland. Dette ble ikke iverksatt før etter endringene av Fredskorpset fra 2000 (se nedenfor) da nettopp toveis samarbeid og samkvem ble fundamentet i ordningen.

Gjennom St.meld. nr. 23 (1961–62) ble grunnlaget for Fredskorpset lagt. Med unntak av Norges kommunistiske parti sluttet alle politiske partier opp om fredskorpstanken. Styret i Norsk Utviklingshjelp ble 1962 pålagt å videreføre den praktiske planleggingen.

Et utvalg ble nedsatt for å utrede saken videre, og innstillingen av januar 1963 anbefalte den formen Fredskorpset fikk, med vekt på praktisk utviklingshjelp på mellomnivå. Ordningen var tuftet på frivillighet og en betydelig grad av idealisme; avlønningen ble først lagt på nivå med dagpengene for norske soldater under førstegangstjeneste, men ble senere ved flere anledninger hevet.

Stortinget vedtok opprettelsen av et fredskorps på forsøksbasis 4. april 1963. Ordningen ble gjort permanent ved stortingsvedtak 20. januar 1966. Som fredskorpsleder ble Lasse Aasland tilsatt, og etter offentlig utlysning i august 1963 reiste den første gruppen på 17 fredskorpsdeltakere til Uganda 12. desember 1963; ni kvinner og åtte menn med en gjennomsnittsalder på 28 år. Både kjønnsbalansen og aldersnivået holdt seg lenge; det samme gjaldt fellestrekket at fredskorpserne hadde både fagutdanning og yrkeserfaring. Senere økte gjennomsnittsalderen.

Hvilke land Fredskorpset skulle settes inn i, var lenge uklart. Nigeria ble foreslått av Øksnesutvalget, blant annet begrunnet i at Norge hadde forbindelser dit gjennom handel og skipsfart. Imidlertid ble Uganda valgt. Her hadde LO forbindelser til fagforeningsskolen i Kampala. Fredskorpserne ble vesentlig sendt til land som var prioriterte mottakere av norsk bistand, foruten Uganda først og fremst Kenya (fra 1968), Tanzania (1971) og Zambia (1974); etter hvert også Botswana (1974), Mosambik (1982) og Nicaragua (1987) samt Costa Rica (1988). Et unntak fra koordineringen med øvrig norsk utviklingshjelp var innsatsen i Iran 1965–71. For å styrke tilknytningen til Midtøsten og den muslimske verden ble det foreslått at Fredskorpset skulle settes inn i denne regionen, og Iran ble valgt grunnet nære forbindelser blant annet innen skipsfart. De faglige innsatsområdene var særlig naturressursforvaltning, helse, utdanning og ikke minst yrkesskoler. Gjennom en ny strategi vedtatt 1995 ble Fredskorpsets særlige forutsetninger for å nå de fattigste målgrupper i samarbeidslandene vektlagt. Fra en start på 47 årsverk i det første fulle virksomhetsåret 1964 økte det til 124 i 1969, for så å gå noe tilbake. Toppen ble nådd i 1985 med 164 årsverk. Til sammenligning disponerer det omlagte Fredskorpset i 2017 39 årsverk. Fra oppstarten i 1963 og fram til omleggingen i 2000 tjenestegjorde vel 1500 nordmenn i det opprinnelige Fredskorpset.

Fredskorpset ble fra starten lagt til Norad, med eget råd, senere styre. Tidlig ble Norsk Fredskorpssamband, en sammenslutning av tidligere fredskorpsere, etablert. Et internt utvalg nedsatt i Norad 1969 gikk inn for en tilnærming til øvrig personellbistand. På annet hold ble det initiert politiske fremstøt for styrking av virksomheten etter foreliggende mønster. Ved flere anledninger ble det reist debatt om Fredskorpset, som også ble kritisert innenfra, særlig av deltakere som fant ordningen lite forenlig med antiimperialisme, avkolonisering og reell solidaritet. Fredskorpset er flere ganger blitt evaluert, blant annet 1989 da det ble slått fast at ordningen representerte en verdifull bistandsform som hadde et stort potensial for å nå frem til prioriterte målgrupper for norsk bistand. Gjennomgangen la også vekt på verdien av informasjons- og brobyggerrollen.

Flere gjennomganger på slutten av 1990-tallet førte til en grunnleggende endring av Fredskorpset både organisatorisk og med hensyn til målsettinger. En intern arbeidsgruppe i Norad la fram sin rapport 1997, og en påfølgende arbeidsgruppe nedsatt av Utenriksdepartementet kom med sine anbefalinger 1999 hvorpå regjeringen etter innstilling fra statsråd Hilde Frafjord Johnson traff beslutningen om en vesentlig omlegging av Fredskorpset. Etter regjeringens syn hadde Fredskorpset utspilt sin rolle i sin daværende form, og forslag til endringer ble lagt frem for Stortinget gjennom St.prp. nr. 67 (1998–99) med påfølgende behandling og beslutning 18. november 1999.

Ved reetableringen 2000 ble styringsformen endret, og Fredskorpset fikk et regjeringsoppnevnt styre. Dette ble avviklet 2009 da Fredskorpset ble direkte underlagt Utenriksdepartementet som et forvaltningsorgan.

I de nye vedtektene fastsatt ved kongelig resolusjon i mars 2000, ble det fastslått at Fredskorpset - som et virkemiddel i den statlige utviklingspolitikken - fortsatt skal medvirke til å nå de overordnede mål for norsk utviklingssamarbeid. Dertil skal Fredskorpset i Norge arbeide for å skape entusiasme, holdningsendring og handling i nord/sør-relasjoner. Dette skal vesentlig skje gjennom kontakt og samarbeid mellom enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner i Norge og utviklingsland, bygd på solidaritet, likeverd og gjensidighet. Gjensidighet og utveksling ble hovedprinsipper for den revitaliserte virksomheten der hovedmetoden er partnerskap. Fredskorpset gikk med omleggingen også tilbake til den opprinnelige tanken om å engasjere ungdom. Med en nedre aldersgrense på 22 år og en øvre på 35 (18 år for et særskilt Ung-program) skal Fredskorpset ha en klar ungdomsprofil.

Ny instruks ble gitt ved kongelig resolusjon 5. februar 2010 og erstattet vedtektene fra 2004. Her understrekes at Fredskorpset skal medvirke til å gjennomføre det overordnede mål for Norges samarbeid med utviklingslandene, og at det særlig skal arbeide for målsettingen om en verden der grunnleggende menneskerettigheter blir ivaretatt. Hovedfokus opprettholdes på kontakt og samarbeid gjennom utvekslingsprogrammer samt å stimulere og legge til rette for erfaringsutveksling og læring.

En vesensforskjell mellom det gamle og nye Fredskorpset er at det ikke lenger er Fredskorpset som rekrutterer og utveksler deltakerne. Fredskorpset støtter, faglig og økonomisk, personellutveksling mellom partnere: organisasjoner, institusjoner og bedrifter, offentlige så vel som private. Utvekslingen skjer ved at ansatte eller andre tilknyttet disse virksomhetene bytter arbeidsplass for en avtalt periode. Utvekslingsvirksomheten skjer innenfor fire programlinjer: Nord-sør-programmet med fokus på kompetanseoverføring; Ung-programmet med fokus mer på egen læring av yngre personer; Sør-sør-programmet med utveksling mellom land i sør; Helseutvekslingsprogrammet ESTHER knyttet til tusenårsmålene, fremfor alt kampen mot hiv/aids.

Et hovedmål for denne virksomheten er å bidra til global nettverksbygging gjennom utvikling av kompetanse og kapasitet, og å utvikle menneskelig kapital i de institusjoner Fredskorpset er engasjert. Samtidig skal aktiviteten bidra til å øke forståelse mellom individer, institusjoner og nasjoner, bygge broer og fremme fred, og derigjennom skape endringsvilje for en mer rettferdig verden gjennom lederopplæring, kompetansebygging og internasjonal eksponering.

Til forskjell fra Fredskorpsmodellen der deltakelsen var i prioriterte samarbeidsland for norsk bistand, er Fredskorpset nå engasjert i langt flere land med til sammen rundt 60 deltakere i Afrika, Asia og Latin-Amerika samt i Serbia. Blant de land med størst aktivitet hører tidligere samarbeidsland for Fredskorpset som Kenya, Tanzania og Uganda. Fredskorpsdeltakere arbeider innen en rekke fagområder, blant annet helse, utdanning, landbruk, media, kultur, menneskerettigheter og idrett. Gjennom gjensidighet og utveksling er Fredskorpset også i større utstrekning enn før engasjert i Norge, herunder finner vi fredskorpsere fra sør som arbeider ved norske bedrifter og organisasjoner. Om lag 600 fredskorps- deltakere deltar årlig på utvekslings mellom Norge og land i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Fredskorpsets aktivitet i Norge skjer vesentlig gjennom nettverket av partnere, videre i forbindelse med ulike typer faglige og kulturelle tiltak.  Fredskorpset avholder en årlig aktivitetsuke «Der mennesker møtes», og Fredskorpset utdeler i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund (KS) hederstegnet «Internasjonal Kommune». I 2009/10 utviklet Fredskorpset en ny plattform for digital samhandling mellom deltakere, partnere og øvrige nettverk, FK World. I en uavhengig evaluering utført 2006 ble særlig sør/sør-programmets partnerskap fremholdt som svært vellykket. Rent generelt ble Fredskorpset ansett for å være en relevant og relativt effektiv mekanisme for å nå de overordnede mål for norsk bistandsinnsats. Forvaltningen av sør/sør-programmet har hatt base i henholdsvis Bangkok og Kampala, men har fra 1. januar 2015 hatt sitt tilhold i Oslo.

Fredskorpsets drift, inkludert prosjektanalyser, evaluering, forberedelses- og hjemkomstkurs, partner- og nettverkssamlinger med videre finansieres over statsbudsjettet. Fredskorpsets driftsutgifter i hhv. 2015 og 2016 utgjorde 44.1 og 45.1 millioner kroner. For 2017 er det bevilget 45,9 millioner kroner til driften, mens utvekslingsordningen gjennom Fredskorpset samme år har en ramme på 142 millioner kroner.

I 2015 ble Fredskorpset evaluert av Christian Michelsens Institutt (CMI) og Nordic Consulting Group (NCG) etter oppdrag fra Norad, om lag 10 år etter den forrige evalueringen. I rapporten som ble fremlagt i januar 2016 fastslo evalueringsteamet at Fredskorpset gir betydelig personlig utbytte for dem som deltar i deres virksomhet, og det gis kompliment for utviklingen av nettverk og ungdomsledere. Samtidig mente imidlertid evalueringsteamet som en hovedkonklusjon å kunne dokumentere at Fredskorpset i liten grad bidrar til å styrke sivilsamfunn i land hvor de har utviklingsprosjekter. Fredskorpsets administrasjon i Oslo var delvis uenig i teamets hovedkonklusjon. Særlig  kritiserte man evalueringen for bare å ha fokus på sivilsamfunnskomponenten, og således neglisjere den innsats Fredskorpset utfører i samarbeid med næringsliv og ulike typer institusjoner.

Fredskorpsets hovedadministrasjon har siden starten holdt til i Oslo, men som ledd i utflyttingen av statlige arbeidsplasser fra Oslo vedtok regjeringen i juni 2017 å flytte administrasjonen til Førde, med virkning fra 2018. De alternative plasseringene som ble vurdert var Stavanger og Trondheim. Flyttingen er anslått til å omfatte 35 årsverk. Fredskorpsets direktør siden 2009, Nita Kapoor, slutter i stillingen i august 2017. Hege Hertzberg, som fram til sommeren 2017 var Norges ambassadør i Ghana, er konstituert i direktørstillingen for seks måneder. 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.