Fredrik 2 (den store), konge fra 1740, sønn av Fredrik Vilhelm 1. Faren gav ham en meget streng oppdragelse, noe som skapte et motsetningsforhold mellom dem. Etter farens ønske giftet han seg 1733 med Elisabeth Christine av Braunschweig-Bevern (død 1797); ekteskapet ble barnløst og lite lykkelig. Fra 1736 bodde han i fire år på slottet Rheinsberg, og omgav seg med kulturelt og filosofisk interesserte venner, leste fransk, som ble hans dagligspråk, skrev dikt og vekslet brev bl.a. med Voltaire. Fredrik forberedte seg til sin kongegjerning, og sluttet seg til teorien om det opplyste enevelde. Herskeren skulle være samfunnets første tjener, arbeide for å skape lykke og velstand blant borgerne, og praktisere humanitet og religiøs toleranse.

Da han hadde overtatt tronen, var hans første større foretak et militært angrep på Schlesien, som han tok fra Østerrike i den første schlesiske krig (1740–42) og forsvarte i den annen (1744–45). Han gikk inn for å utbygge hæren, som ble fordoblet i hans tid, og utgav Generalprinzipien des Krieges (1748).

Etter 1750 økte motsetningene mellom Europas stater. Fredrik gikk 1756 til krig (Sjuårskrigen) mot en koalisjon av Det tyske rike, Østerrike, Frankrike, Russland og Sverige, mens Preussen ble støttet av Storbritannia. Fredrik ledet hæren til en rekke seirer, men led også nederlaget ved Kunersdorf; regentskiftet i Russland 1762 reddet Preussen, og brakte det i koalisjon med Russland. Preussen ble anerkjent som stormakt. 1772 la han Vest-Preussen under riket, ved Polens første deling, som han planla.

Kongen viet seg fra da av til innenrikspolitikken. Han bygde opp en helt sentralisert administrasjon og traff selv alle viktige avgjørelser. Merkantilismen ble videreført, med vernetoll og statsstøtte til industrivirksomhet. Erobringen av det industrialiserte Schlesien gav gode inntekter. Fredrik frigav de livegne bønder på krongodset, men ellers fortsatte livegenskapet, og stenderstaten ble ytterligere fasttømret, adelens privilegier styrket. Han gjorde en stor innsats for å modernisere rettsvesenet, lovene ble ens for hele riket, den dømmende makt bedre skilt fra den utøvende, og det ble gjennomført prosessreformer.

Kongen hjalp frem vitenskap og kunst, var selv fløytespiller og komponerte mer enn 100 sonater for fløyte og cembalo. Han leste filosofi, bl.a. John Locke, og skrev memoarer og avhandlinger på sitt slott Sanssouci. I den senere del av sitt liv var han ensom og bitter, og hadde svak helse. Han ble snart en legendarisk skikkelse, har ofte vært behandlet i tysk litteratur, og er også vidt forskjellig bedømt av historikerne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.