Maleri av Frederik 6. med hans kone dronning Marie og prinsessene Caroline og Vilhelmine, malt av maleren Christoffer Wilhelm Eckersberg, tidlig 1800-tall.

Frederik 6. med familie. av Christoffer Wilhelm Eckersberg. Falt i det fri (Public domain)

Frederik 6. Utsnitt av maleri av C. W. Eckersberg.

Nat.hist. Museum, Frederiksborg. begrenset

Frederik 6. var norsk konge i perioden 1808–14 og dansk konge 1808–39. Han var sønn av Christian 7 og Karoline Mathilde.

Som 16-åring var Frederik med i den krets av misfornøyde politikere som i 1784 la planer om å styrte  Ove Høegh-Guldbergs kabinettstyre, og få slutt på enkedronning Juliane Maries og arveprins Frederiks innflytelse. Da Frederik første gang møtte i statsrådet i april 1784, satte han planen ut i livet da han lyktes i å få kongens underskrift på avsettelse av Høegh-Guldberg. Etter dette var han statens egentlige overhode og ledet regjeringen for sin far, som var psykisk syk, fram til 1808.

Fram til slutten av 1790-årene er denne regjering blitt betegnet som de store reformers regjering i det opplyste eneveldes ånd. Dette på bakgrunn av blant annet et forbud mot slavehandel. Frederiks popularitet var stor, og han hadde dyktige rådgivere. Andreas Peter Bernstorff var leder for utenrikspolitikken, Christian D. Reventlow sjef for rentekammeret og Heinrich Ernst Schimmelmann finansminister.

Frederik har sin del av æren for de store landboreformer i årene 1786–99, som Christian Ditlev Reventlow og Christian Colbjørnsen førte i pennen. Etter Andreas Peter Bernstorffs død i 1797 overtok Frederik selv ledelsen av utenrikspolitikken. Det var også han som etter Københavns bombardement og flåtens bortførelse 1807 sluttet forbund med Frankrike, en allianse som i 1813 førte til statsbankerott og i 1814 til tapet av Norge.

De første årene etter tronbestigelsen i 1808 kan nærmest betegnes som et kongelig despoti. Frederik oppholdt seg for det meste i Kiel og avgjorde alle saker personlig eller i samråd med sine adjutanter. Krigen med Storbritannia fra 1807 og Norges vanskelige stilling førte til at han måtte gå med på å utnevne en egen norsk regjeringskommisjon, og i 1811 kom forordningen om opprettelsen av et eget norsk universitet. Ved Kielfreden 14. januar 1814 måtte Danmark gi avkall på Norge.

I 1814 oppgav Frederik det personlige styre han hadde utøvd de senere år, og gjeninnsatte ministrene og statsrådene i deres gamle stillinger. Han gjenvant hurtig en stor del av sin tidligere popularitet på grunn av sin pliktfølelse og nøysomhet i etterkrigsårene, som var en vanskelig tid for Danmark. I 1834 ble det opprettet fire rådgivende provinsialstender for å imøtekomme de nasjonalliberales krav om fri forfatning.

Frederik var gift med Marie Sofie Frederikke av Hessen-Kassel. De fikk åtte døtre, men bare to vokste opp; en av dem var Frederik 7s kone Vilhelmine.

  • Engberg, Jens: Den standhaftige tinsoldat : en biografi om Frederik 6., 2009, isbn 978-87-567-9325-4
  • Feldbæk, Ole: Danmark-Norge : 1380-1814, b. 4: Nærhed og adskillelse 1720-1814, 1998, isbn 87-500-3517-7, Finn boken
  • Møller, Jan: Frederik 6. : træk af en konges liv, 1998, isbn 87-7801-741-6, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.