Frederik 4. Utsnitt av pastell malt 1709 av Rosalba Carriera.

Nat.hist. Museum, Frederiksborg. begrenset

Frederik 4. var dansk-norsk konge i perioden 1699–1730, og sønn av Christian 5.

Etter sin tronbestigelse holdt han fast ved farens beslutning om å gå sammen med Polen og Sachsen i forbund mot Sverige. Krigen i 1700 førte imidlertid til dansk nederlag. I 1709 bestemte han seg atter til å delta sammen med Polen og Russland i krigen mot Sverige, lot danske tropper gjøre landgang i Skåne, hvor de led et knusende nederlag i mars 1710 i slaget ved Hälsingborg. Den dansk-norske flåte hevdet seg godt under de dyktige admiraler Iver Huitfeldt og Tordenskiold, og Karl 12s angrep på Norge i 1716 og i 1718 mislyktes.

Ved freden i Frederiksborg i 1720 måtte Sverige oppgi sin tollfrihet i Øresund og sin støtte til Gottorp, hvor Frederik i 1721 lot seg utrope til arvehertug og derved la hele Sønderjylland under den danske konge.

For å rette opp den fortvilte finansielle stilling krigene hadde brakt landet i, lot han selge over halvparten av det norske kirkegods og størstedelen av det resterende krongods til private. Ved å støtte Hans Egedes utsendelse til Grønland i 1721 la han grunnen til et effektivt dansk herredømme over denne øya. Han viste en viss sympati for den fremvoksende pietisme, noe som resulterte i grunnleggelsen av flere skoler, et kongelig waisenhus i København og innførelsen av en fattiglov.

Frederik ektet i 1695 Louise av Mecklenburg og fikk sønnen Christian 6, men han hadde flere elskerinner og begikk to ganger bigami. Ennå mens Louise levde lot han seg vie til grevinne Helene von Viereck, og etter dennes død til Anna Sofia Reventlow (som ble kronet til dronning i 1721).

Utvalgt litteratur

  • Feldbæk, Ole: Danmark-Norge : 1380-1814, b. 4: Nærhed og adskillelse, 1998, isbn 87-500-3517-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.