François Joseph Gossec

Sin tidligste musikalske utdannelse fikk Gossec i fiolin og harpsikord i Walcourt og Maubeuge samt fra 1741 i sang i Notre-Dame-katedralen i Antwerpen. I 1751 flyttet han til Paris der han ble introdusert for Jean-Philippe Rameau (1683–1764). Rameau skaffet Gossec en stilling som fiolinist og kontrabassist i det berømte orkestret «La Pouplinière» som fra 1754–1755 ble dirigert av Johann Stamitz (1717–1757). Stamitz er fremfor alt kjent som dirigenten for orkestret i Mannheim, et orkester berømt for sin virtuositet, for sitt sterkt utvidede dynamiske uttrykk, ikke minst dets bruk av crescendo og diminuendo. I tillegg introduserte Stamitz nye blåseinstrumenter i orkestret. Viktig var det også at Stamitz utviklet symfoniformen. En rekke av hans orkestertrioer ble publisert i Paris under oppholdet i den franske hovedstad. Det var for «La Pouplinière» som Gossec skrev sine første symfonier, verk som viser tydelig påvirkning fra Stamitz. Gossec publiserte sine første symfonier i 1754, mens hans første strykekvartetter ble utgitt 1759.

De følgende årene tjenestegjorde Gossec hos Louis-Joseph de Bourbon, Prince de Condé, i Chantilly og som «Intendant de la musique» hos Louis-François de Bourbon, Prince de Conti. Foruten å fortsette å komponere symfonier og strykekvartetter skrev Gossec i denne perioden også komiske operaer samt komponerte marsjer og kantater for den nye franske republikkens offentlige seremonier. Marsjene og kantatene fremstår ved siden av symfoniene og strykekvartettene som svært viktig i Gossecs produksjon.

Fra 1725 ble offentlige konserter i Paris gitt i regi av «Concert Spirituel», men i 1769 etablerte Gossec en ny organisasjon, «Concert des Amateurs». Her var Gossec dirigent i fire år. «Concert des Amateurs» eksisterte frem til 1781. Da hadde Gossec i 1773 overtatt som en av dirigentene for «Concert Spirituel», en stilling han hadde frem til 1777. I 1780 ble Gossec underdirektør ved operaen, fire år senere ble han direktør for den nydannede «École Royale de Chant», en institusjon som var underlagt operaen.

I forbindelse med den franske revolusjonen i 1789 brøt Gossec alle bånd med operaen, en institusjon som den nye regjeringen anså for å være en rojalistisk institusjon. Til dette kommer at Gossec for å tjene det nye regimet komponerte populære stykker som hyllet revolusjonen. Blant Gossecs aller fremste verk med denne bakgrunn er hans «Te Deum» fra 1790 komponert til minne om stormingen av Bastillen i 1789. Selv om Gossecs produksjon etter 1800 ble sterkt redusert i antall, så inneholder verklisten flere svært viktige komposisjoner, for eksempel «Symphonie à 17 parties» fra 1809 og «Dernière messe de vivants» fra 1813.

Ettersom Gossec hadde arbeidet så entusiastisk for revolusjonen, møtte han mye motstand etter innføringen av monarkiet igjen. Louis XVIII nedla konservatoriet og Gossec ble arbeidsløs. Han flyttet til Passy og levde de siste årene av sitt liv der.

Gossec tok sterke inntrykk av sitt møte med Johann Stamitz. Mannheim-orkesterets utvidelse av det emosjonelle og orkestrale uttrykk var noe helt nytt og i Gossecs symfonier finner man det samme – det emosjonelle uttrykk er betydelig utvidet i forhold til det en finner i tidligere orkestermusikk.

Gossec tok også inntrykk av Stamitz' omfattende produksjon. Stamitz' orkesterverk omfatter 58 symfonier og 10 orkestertrioer, trioer som egentlig er symfonier for strykere. Gossecs produksjon av symfonier og kammermusikk omfatter over 30 symfonier og omtrent like mange kammermusikkverk.

Både i form og instrumentasjon viser Gossec stor oppfinnsomhet. Det er påfallende likheter mellom elementer i Gossecs «Marche lugubre» komponert 1790 og andre sats – «Marcia funebre» – i Beethovens tredje symfoni fra 1804, et av Beethovens viktigste verk fra hans andre komposisjonsperiode: den punkterte rytmikken, sordinerte trommevirvler (hos Beethoven imitert i kontrabassene), en melodikk avbrutt av «sukk», moll i marsjens hoveddel, dur i triodelen, i moll-delen en rekke melodiske halvtonetrinn samt den iøynefallende anvendelse av blåserne. Gossecs «Aux mânes de la Gironde», et verk besjelet av hymner og kantater sunget som en hyllest til den franske republikks idealer, helter og heltinner, kan ha inspirert Beethoven til trioen i symfoniens andre sats. Mange av Gossecs «musikalske eksperimenter» er forløpere for senere tider. I oratoriet «La Nativité» anvender Gossec for eksempel et «kor av engler» bak scenen, et fenomen som man finner i Hector Berlioz’ oratorium «L'Enfance du Christ» fra 1854.

• musikk i Belgia
• musikk i Frankrike
• musikk i klassisismen