François Gevaert

Gevaert studerte med Édouard de Sommere og Martin-Joseph Mengal ved konservatoriet i Gent. Etter avsluttede studier ble han organist i jesuitt-kirken i Gent.

Hans tidlige verk ble gjenstand for betydelig oppmerksomhet, og han vant den belgiske Prix de Rome. Prisen gjorde det mulig for ham å reise til både Frankrike, Spania og Italia. I 1867 ble han dirigent for Opéra National de Paris samtidig som han ble «Chef de Chant» ved Academie de Musique, en stilling han overtok etter den berømte operakomponisten Fromental Halévy.

Han vendte tilbake til Brussel ved krigsutbruddet i 1870 og ble året etter direktør for konservatoriet samme sted, etter den berømte François-Joseph Fétis. Gevaert skrev nå flere operaer, kantater, korsanger, solo-sanger samt kirkelige verk.

Mer og mer tok Gevaerts store interesse for musikkhistorien over. Blant hans teoretisk-historiske arbeider kan nevnes Histoire et théorie de la musique de l'antiquité (1875–1881), Les origines du chant liturgique (1890) og La mélopée antique dans le chant de l'église latine (1895). Arbeidene hans møtte til dels sterk kritikk.

François Gevaert skrev også en instrumentasjonslære, Traité général d'instrumentation. Denne boken har blitt sammenlignet med Hector Berlioz' kjente instrumentasjonslære, og den ble oversatt til russisk av Pjotr Tsjajkovskij i 1865. I tillegg skrev Gevaerts også en harmonilære.

• Te Deum (1843)
• Ouverture Flandre au lion (1848)
• Fantasia sobre motivos españoles (1850)
• Requiem (1853)
• Grand' Messe de Noël Puer Natus est Nobis (1907)
• Quartet for clarinet, horn, bassoon and piano
• Kantater:
• België (1847)
• Le roi Léar (1847)
• Évocation patriotique (1856)
• De nationale verjaerdag (1857)
• Le retour de l'armée (1859)
• Jacob van Artevelde (1864)
• Operaer:
• ”Georgett” (1853)
• ”Le Billet de Marguerite (1854)
• ”Quentin Durward” (1858)
• ”Le Capitaine Henriot”(1864/1865)

• Musikk i Belgia