Frankrikes utenrikspolitikk

I Ny-Caledonia var det i 1980-årene store opptøyer blant urbefolkningen, som krevde selvstendighet. I 1985 ble øya delt i fire regioner, og en prosess mot uavhengighet ble innledet. Frankrike gav aktiv våpenhjelp til Irak under den første Golfkrigen og forsøkte i det lengste å megle i Kuwait-krisen i 1990–1991. Da den andre Golfkrigen brøt ut, deltok Frankrike på alliert side. Franskmennene hadde også en viktig meglerrolle under Balkan-konflikten i 1990-årene, især foran Kosovo-krigen. Under luftkrigen mot Jugoslavia (Serbia og Montenegro) i 1998–1999 deltok Frankrike med store styrker. Den sterke støtten til militærregimet i Algerie gjorde landet utsatt for terrorhandlinger. I 2003 foretok president Jacques Chirac det første franske statsbesøket i Algerie siden uavhengighetskrigens slutt 41 år tidligere; et besøk begge land fremholdt som et viktig forsoningstiltak.

Den største belastningen på forholdet til utlandet har dreid seg om fransk atompolitikk. De franske prøvesprengningene i Stillehavet har ført til skarpe protester fra hele verden, særlig fra Australia og New Zealand. I 1985 stod franske etterretningsagenter bak sabotasje mot båten «Rainbow Warrior» i New Zealand. Båten tilhørte miljøorganisasjonen Greenpeace og skulle brukes i arbeidet for å stanse prøvesprengningene. Episoden førte blant annet til at den franske forsvarsministeren måtte gå av. I 1992 stanset Frankrike prøvesprengningene. Men like etter at president Chirac tiltrådte i 1995, kunngjorde han en gjenopptakelse av prøvesprengningene. På tross av massive internasjonale protester gjennomførte Frankrike i 1995 og 1996 i alt seks atomsprengninger i Mururoa-atollen og ved Fangataufa i Fransk Polynesia, noe som blant annet utløste opptøyer blant befolkningen på Tahiti.

Det viktigste enkeltelement i fransk utenrikspolitikk er forholdet til Tyskland. Mange franskmenn var av historiske årsaker skeptiske til Tysklands samling, og myndighetene har forholdt seg til denne skepsisen ved å inngå en rekke avtaler med Tyskland om gjensidig bistand, ikke minst på det militære området. Fra 1995 deltar også Frankrike igjen i NATOs integrerte fellesforsvar.

Et viktig ledd i forholdet til Tyskland har vært å bygge ut samarbeidet innen EU. Samarbeidet mellom president François Mitterrand og den tyske forbundskansler Helmut Kohl var svært nært, og den dynamiske presidenten i EF-kommisjonen i 1985–1994, Jacques Delors, var selv franskmann og den viktigste pådriveren for den prosessen som omdannet EF til EU. Mitterrand avholdt folkeavstemning om Maastricht-avtalen i 1992, da det ble et overrraskende knapt ja-flertall på 51 prosent. Resultatet ble imidlertid tolket mer som en protest mot Mitterrand selv enn som uttrykk for motstand mot unionen. De franske valgene til Europaparlamentet i de påfølgende årene gav rom for en tilsvarende tolkning. I en strid om landbrukspolitikken innen EU på 2000-tallet havnet Frankrike og Tyskland – i en mellomfase – i hver sin leir. En overenskomst mellom president Chirac og forbundskansler Gerhard Schröder løste floken og fjernet dermed et siste hinder for den store medlemsutvidelsen i 2004.

Frankrike kom med i den europeiske valutaunionen (eurosonen) fra starten i 1999, og franc ble erstattet med euro i 2002. I flere år på rad brøt man imidlertid den såkalte «stabilitetspakten» som forbyr et budsjettunderskudd større enn 3 prosent av bruttonasjonalinntekten, noe som bidro til en viss oppmyking av bestemmelsen.

Under Irak-krigen i 2003 utgjorde «aksen Berlin–Paris», forsterket med Moskva, tyngdepunktet i motstanden mot USAs politikk. Kravet om å forankre Irak-politikken i FN, og kritikken mot president George W. Bushs doktrine om «forkjøpsangrep», forårsaket en isfront i det atlantiske samarbeidet. Den franske regjeringens linje var mer nyansert enn slagordene under massedemonstrasjonene i Paris, de største på mange år. Men det var Frankrike som særlig fikk unngjelde i den amerikanske retorikken. Begge sider viste imidlertid vilje til en snarlig opptining av forbindelsene, og allerede samme høst var normaliseringen i god gjenge.

• Frankrike
• Frankrikes politiske system
• Frankrikes samtidshistorie