Jacques Chirac

Jacques Chirac var Frankrikes president fra 1995 til 2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Denne artikkelen handler om Frankrike mellom 1980 og 2005.

Politikk og valg

François Mitterrand
François Mitterrand under valgkampen i 1981.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

François Mitterrands første presidentperiode (1981–1988)

Ved presidentvalget i 1981 seiret sosialistene for første gang under den femte republikk, og François Mitterrand ble president (1981–1995). Sosialistene skaffet seg også rent flertall i nasjonalforsamlingen, men tok likevel kommunistene med i regjeringen. Mitterrand innledet sin presidentperiode med en lang rekke dyptgripende reformer. Flere store industriforetak og forretningsbanker ble nasjonalisert. Pensjonsalderen ble senket til 60 år, ferien ble lengre og arbeidstiden kortere. Også store administrative reformer ble gjennomført. Ved en desentraliseringslov ble mye makt ført fra Paris til lokale myndigheter, noe som brøt med en århundregammel fransk tradisjon. Et visst selvstyre ble innført på Korsika. Dette førte imidlertid til økt aktivitet blant separatistene på øya.

Mitterrand og statsminister Pierre Mauroy hadde imidlertid problemer med å løse den økonomiske krisen. Inflasjonen og arbeidsløsheten steg, og francen sank i verdi. Fra 1982 ble det derfor igangsatt en økonomisk innstrammingspolitikk. Dette førte til økende arbeidsløshet i storindustrien. I 1984 besluttet regjeringen at nærmere en tredjedel av arbeidsplassene i stålindustrien skulle nedlegges over en treårsperiode. Lignende tiltak ble foreslått for kullindustrien. Det førte til alvorlige opptøyer, og kommunistene trakk seg ut av regjeringen.

Ved valgene i 1986 ble det flertall for høyresiden i nasjonalforsamlingen. Med et nytt valgsystem med forholdstallsvalg tapte både sosialister og kommunister, mens hele høyresiden inklusive det høyreekstremistiske Nasjonal Front hadde en markert fremgang. Gaullisten Jacques Chirac ble utnevnt til statsminister. Denne samregjeringen (cohabitation) mellom en sosialistisk president og en konservativ regjering ble spådd å utløse en forfatningskrise i den femte republikk, en frykt som viste seg overdreven.

François Mitterrands andre presidentperiode (1988–1995)

Ved presidentvalget i 1988 ble Mitterrand gjenvalgt som president med klar margin. Han kunngjorde sitt kandidatur kun få uker før valget, på et tidspunkt da de andre kandidatenes valgkamp var i ferd med å miste sin kraft. En splittet høyreside nådde ikke opp, og sjansene ble ytterligere svekket ved at et uventet høyt stemmetall tilfløt den høyreekstreme Jean-Marie Le Pen. Etter presidentvalget ble det avholdt nytt parlamentsvalg, som styrket sosialistenes stilling.

Men ved inngangen til 1990-årene falt sosialistenes popularitet dramatisk. Stigende arbeidsløshet kombinert med avdekking av flere korrupsjonsaffærer og andre skandaler førte til at sosialistenes stemmetall ble halvert ved lokalvalget i 1992. Parlamentsvalget i 1993 førte til katastrofe for sosialistene, som gikk tilbake fra 252 til 54 mandater i nasjonalforsamlingen. Mitterrand fikk selv mye av skylden for tilbakegangen, og han måtte på nytt utnevne en konservativ statsminister, gaullisten Edouard Balladur.

Jacques Chiracs første presidentperiode (1995–2002)

President Mitterrand led av kreft og var sterkt svekket mot slutten av sin presidentperiode, men satt til det ordinære presidentvalget i 1995. I presidentvalget vant sosialistenes kandidat Lionel Jospin overraskende i første runde over gaullistpartiet RPRs kandidat Jacques Chirac, mens statsminister Balladur var den store taperen.

I andre valgomgang fikk Chirac 52,6 prosent av stemmene, og den politiske veteranen ble fransk president 21 år etter at han første gang ble statsminister. Chirac utnevnte Alain Juppé til ny statsminister i en koalisjon mellom RPR og sentrumsalliansen UDF. Men ved parlamentsvalgene i 1997 kom sosialistene igjen i flertall, og Jospin ble statsminister. Samarbeidet på borgerlig side gikk dårlig, og gaullistpartiet RPR ble splittet – tidligere innenriksminister Charles Pasqua brøt ut og dannet det nye Rassemblement pour la France (RPF). I begge tilfellene gjaldt striden tempoet i EU-integreringen.

Ved det franske valget til Europaparlamentet i 1999 ble RPF nest største parti, etter sosialistene. Også det «politiske samboerskapet» mellom den konservative presidenten og den sosialistiske statsministeren slo sprekker i perioden etter 1997. Årsaken var blant annet Jospin-regjeringens reformpolitikk med innføring av 35 timers arbeidsuke – og en serie med korrupsjonssaker som rystet fransk politikk.

Jacques Chiracs andre presidentperiode (2002–2007)

Rystelser var det også ved presidentvalget i 2002, da den høyreradikale Nasjonal Front-lederen Jean-Marie Le Pen kom på andreplass i første valgomgang med 16,9 prosent av stemmene, etter Jacques Chiracs 19,8 prosent. Jospin fikk 16,2 prosent, og venstresidens kandidat falt ut i første valgomgang for første gang siden 1969. Men verken for Chirac eller Le Pens del var de prosentvise endringene særlig store fra 1997-valget. Lionel Jospins nederlag reflekterte en økende misnøye på sosialistpartiets venstrefløy mot det man oppfattet som en markedsliberalistisk dreining av partiet; Jospin meldte umiddelbart sin avgang som statsminister. Le Pen hadde mobilisert EU- og innvandringsmotstandere, foruten å kanalisere en generell protest mot makteliten.

Etter en heller søvnig valgkamp fikk nå det politiske engasjementet ny kraft; deltakelsen i en protestmarsj mot Le Pen 1. mai ble anslått til en million mennesker. Presidenten holdt en fjernsynstale der han mante til oppgjør med ekstremismen, og avslo å møte sin rival til debatt. I andre valgomgang mellom Chirac og Le Pen oppnådde Chirac rekordhøye 82,2 prosent. Jean-Pierre Raffarin ble utnevnt til ny statsminister.

Også valget til ny nasjonalforsamling senere i 2002 gav klar fremgang for høyresiden, som dermed fikk solid flertall i begge kamre og unngikk et nytt «politisk samboerskap» med sosialistene frem til 2007 (presidentperioden ble i 2000 vedtatt forkortet fra sju til fem år). Le Pens parti fikk 11 prosent av stemmene, men på grunn av valgsystemet ingen mandater i nasjonalforsamlingen.

Ved regionvalgene i 2004 ble høyrepartiene straffet for regjeringens reform- og nedskjæringspolitikk. Chiracs parti, som var reorganisert under betegnelsen UMP, satt tilbake med makten i bare én av Frankrikes 22 regioner. Venstresiden fikk et kraftig oppsving og passerte 50 prosent-merket, og Nasjonal Front stod omtrent uendret på 17,5 prosent. Den tradisjonelle toblokkdelingen syntes dermed gjenopprettet.

Økonomi

En vedvarende høy arbeidsløshet bidrog gjennom 1980-årene til uro på arbeidsmarkedet og stagnasjon i økonomien. Fra 1994 økte den økonomiske veksten etter flere år med tilbakegang. Likevel var arbeidsløsheten i 1994 på 12,6 prosent. Og på tross av lav inflasjon hadde Frankrike et høyt rentenivå blant annet på grunn av den franske valutaens binding til tyske mark.

De ulike franske regjeringer foretok i flere omganger nedskjæringer i blant annet offentlige pensjonsordninger og i skole- og utdanningssektoren. Høsten 1987 var det omfattende studenturo i landet som følge av forslag til en ny utdanningslov. I 1990 brøt det ut omfattende opptøyer i Paris mot utdanningssystemet, der over 100 000 skoleelever protesterte mot forholdene i skolen. Høsten 1995 opplevde Frankrike de største demonstrasjonene siden 1968, etter at statsminister Juppé hadde foreslått endringer i skattesystemet og innstramninger i helse- og velferdstilbudet.

Langvarige streiker lammet landet flere ganger i 1990-årene og på 2000-tallet, særlig skapte streikene innen transportsektoren kaos. I begynnelsen av det nye århundret kom det også til omfattende demonstrasjoner og aksjoner mot forslagene om endringer i trygdesystemet. Etter regjeringens oppfatning måtte det innstramninger til for å tilpasse systemet til en utvikling med økende eldreandel i befolkningen og svekket økonomisk bæreevne.

En økonomisk vekstperiode kulminerte i 2001, og nedgangen ble forsterket av et internasjonalt tilbakeslag. Arbeidsledigheten og budsjettunderskuddet økte, og 35-timersuken og andre nyere velferdsreformer kom under press. Den omstillingspolitikken regjeringen hadde annonsert, syntes alt i alt å gå tregt – tross høyrepartienes rene flertall i nasjonalforsamlingen.

Korrupsjon

En rekke korrupsjonssaker fra slutten av 1990-årene styrket folks mistro til makteliten. Tidligere utenriksminister Roland Dumas og en rekke andre politikere ble dømt i det som fikk betegnelsen Elf-skandalen, der oljeselskapets ledelse ble dømt for bestikkelser og smøring i milliardklassen. Det bedret ikke klimaet at franske næringslivsledere figurerte på en desidert lønnstopp, i en EU-undersøkelse som ble offentliggjort mens det hele stod på. Den norskfødte dommeren Eva Joly spilte en sentral – og utsatt – rolle som korrupsjonsjeger. Andre saker knyttet seg til byggebransjen og gjaldt blant annet skjult betaling for å skaffe seg oppdrag gjennom den politiske ledelsen i Paris.

Videre ble flere fremtredende politikere dømt for fiktive konsulentoppdrag for sine partier. Saken mot tidligere statsminister Alain Juppé verserte i seks år før han i 2004 ble dømt til 18 måneders ubetinget fengsel. Sammen med 21 partifeller i president Chiracs UMP stod han tiltalt for blant annet å ha mottatt ulovlige pengebidrag til partiet. Chirac bekledde selv toppvervene i partiene i den aktuelle perioden, og måtte ved flere anledninger vitne i retten, men er etter forfatningen immun mot straffeforfølgelser.

Innvandring

Jean-Marie Le Pen
Jean-Marie Le Pen og National Front har markert seg som et parti for innvandringsmotstandere.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Debatten om innvandring har vært sentral i fransk innenrikspolitikk siden 1980-årene. Det høyrenasjonalistiske partiet Nasjonal Front (Front National) under ledelse av Jean-Marie Le Pen har høstet politisk gevinst av et økende fremmedhat i befolkningen, særlig i det sørlige Frankrike, der det bor mange innvandrere med afrikansk bakgrunn. I kjølvannet av rasismen har det også vært økende vold mot innvandrere. I 1991 ble det vedtatt en ny lov mot rasisme og antisemittisme. Men regjeringen Balladur foretok fra 1993 innstramninger i innvandringspolitikken.

De etniske spenningene i det franske samfunnet tiltok i 1990-årene. Også antisemittisme ble et mer synlig element i den fremmedhetsen som gjorde seg gjeldende. De to store franske folkegruppene jøder og arabere gikk i 2002 sammen om en protest mot Le Pens parti og det man opplevde som truende språkbruk og holdninger.

Som et tiltak for å fremme integreringen innførte nasjonalforsamlingen i 2004, med bredt politisk flertall, et forbud mot religiøse symboler og antrekk i den offentlige skolen. Loven ble møtt med protester fra flere innvandrergrupper, og utløste også en gisselaksjon fra islamister i Irak. En annen lov pålegger alle religiøse ledere å lære fransk, samtidig som det ble vedtatt at imamer må være franske statsborgere.

Korsika

I 2000 lanserte regjeringen en ny selvstyreplan for Korsika, etter langvarige forhandlinger med separatistgruppene på øya – og med sikte på å få slutt på de voldshandlingene som hadde pågått siden 1970-årene. Planen innebar en gradvis overgang til indre selvstyre, noe som skulle sikre det franske overherredømmet over denne økonomisk minst utviklede av provinsene. Planen skapte rikspolitiske bølger og ble av mange betraktet som et tegn på ettergivenhet.

I en folkeavstemning i 2003 sa også korsikanerne, med knepent flertall, nei til planen. Bombeaksjoner og annen vold blusset deretter opp igjen, til tross for at den største separatistgruppen erklærte våpenhvile.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg