Frankrikes historie (merovingertiden 482–751)

Pont du Gard Frankrike. Akvedukten Pont du Gard ved Nîmes, fra den tiden da størstedelen av Frankrike var under romersk herredømme.

av SCODE. begrenset

Karl Martell seiret over araberne ved Poitiers 732, et slag som fikk stor betydning for Europas historie. 

Senere miniatyrmaleri som viser Karl Martell i et slag av ukjent opphavsperson/SCODE / Biblioteca nazionale, Torino. Falt i det fri (Public domain)

Germanernes langvarige forsøk på å trenge mot sør inn i Romerriket lyktes endelig ca. 400 e.Kr. (de store germanske folkevandringer). En langsom germanisering av Gallia og enkelte andre romerske provinser hadde da alt pågått gjennom lang tid. De fleste av de germanske stammer var imidlertid for fåtallige til å holde seg. Varigere betydning fikk bare burgunderne, som grunnla Det burgundiske rike, vestgoterne, som på sitt tog fra Italia grunnla et rike omkring Tolosa, og frankerne, som under høvdinger av Merovechs ætt, merovingerne, satte seg fast i det nordlige Gallia. Frankerne fikk til slutt overtaket under sin konge Chlodvig (frankisk Clovis, Ludvig, fr. Louis), som 486 tilintetgjorde den siste rest av romersk herredømme i Gallia (Syagrius' rike omkring Paris). Chlodvig og hans etterfølgere undertvang også de andre germanske stammer som hadde bosatt seg i Gallia og på germansk grunn, bayerne, thüringerne og alemannerne. Slik ble det store merovingiske eller frankiske rike dannet; dette omfattet ikke bare Gallia, men også Tyskland vest for Elbe (unntatt det gamle Sachsen mot nordvest, som først ble erobret av Karl den store), og det var det eneste av folkevandringsrikene som fikk varighet. På 700-tallet oppslukte det også langobardenes rike i Italia. I den følgende tiden ble imidlertid de deler av Frankerriket som ligger utenfor Frankrike, dvs. de tyske og italienske deler, utskilt.

Så godt det lot seg gjøre, fortsatte germanerne det romerske styresett. Alt på Chlodvigs tid hadde frankerne antatt kristendommen i dens romersk-katolske form. Kongen trådte nå i keiserens sted; de fornemste krigere ble embetsmenn. De romerske statsdomener og mange private godser tilfalt kongen. En mengde romerske herregårder (villae) ble overdratt til høvdinger og fornemme krigere, mens de menige krigere fikk mindre jordstykker. For øvrig fortsatte hovedmengden av befolkningen å være den gamle galloromanske, som etter hvert ble oppblandet. De forholdsvis fåtallige germanerne lærte etter hvert språket og ektet deres kvinner, og språket i Gallia fortsatte derfor å være romersk eller rettere en dialekt av latinen («romansk»), mens den romerske kulturs oppløsningsprosess ellers fortsatte.

Alle germanere var krigere, mens den romerske befolkning i århundrer hadde levd i fred; derfor ble frankerne en herskende klasse. Germanerne var hjemmefra ikke vant til byliv, mens byene i Romerriket hadde vært sentra for regjering, selskapsliv, åndelig og materiell kultur. Alt i romersk tid var imidlertid en økonomisk omdanning av samfunnet begynt, og den fortsatte nå med stigende fart. Storgodset ble den økonomiske enhet, som forsynte seg selv med alle fornødenheter. Bylivets handel og industri forfalt, men uten helt å opphøre. Denne økonomiske utviklingen i forbindelse med riksoppløsningen, som tok fart på 800- og 900-tallet, gjorde dernest også godset til en politisk enhet; godsherren utøvde juridisk og administrativ myndighet over sine undergivne, drev jorden dels med ufrie og halvfrie arbeidere, dels med leilendinger, og forsvarte dem mot overgrep og overfall.

De frankiske kongene anså seg for arvtakere etter den romerske keiser, og store deler av den romerske administrasjon vedble å bestå langt ned i merovingisk tid. Kirken bevarte viktige ledd i den romerske tradisjon, og romersk rett fortsatte å gjelde for den romerske befolkning. Godsenes økonomiske og politiske selvstendighet gjorde imidlertid statens oppgave mindre og mindre vesentlig for samfunnet. Kirken overtok en rekke tidligere statsoppgaver, og staten ble vesentlig innskrenket til en militær og judisiell organisasjon. Følgen ble en sterk desentralisering. De lokale embetsmenn var utrustet med en overordentlig utstrakt myndighet, hver innen sitt område. De skulle f.eks. oppkreve skatter, forestå rettspleien, sammenkalle de hærpliktige til krigstog osv. Men da den kontroll som i det romerske samfunn hadde holdt regjeringsmaskineriet i gang, nå glapp, ble embetsmennene etter hvert småtyranner innenfor sine områder. De innbetalte ikke skattene til statskassen og brukte dem heller ikke til allmennyttige formål, men til å holde tjenere og hærfolk for seg selv; veier, broer, kanaler forfalt; de hærpliktige krigere førtes ikke til kongens hær, men ble brukt i grevens personlige tjeneste; rettspleien ble en kilde til pengeinntekt for embetsmenn, særlig etter at det bøtesystem som var nedarvet fra innvandringstiden, hadde fortrengt romerrettens straffesystem. Men oppløsningen gikk langt videre. Greven møtte nedad den samme uvilje mot underordning som han selv viste kongen. Resultatet ble en fullstendig statsoppløsning. I århundrene etter folkevandringene smuldret Frankrike opp i flere tusen større og mindre så godt som selvstendige maktområder, idet hver enkelt krigergodseier etter hvert på sitt gods tilegnet seg nesten all den myndighet som i romertiden tilkom staten, keiseren og embetsmennene. Denne utviklingen er til dels den samme som i alminnelighet var forbundet med lensvesenets utvikling, men den er særlig skarpt fremtredende i Frankrike på grunn av motsetningen til den gamle romerske statskultur, og det er først med denne oppløsningstilstand som bakgrunn at den langsomme nybyggingen av stat og samfunnsliv i Frankrike blir historisk forståelig.

De første merovingerkonger, og da særlig Chlodvig selv, holdt ennå riket noenlunde sammen, idet de romerske tradisjoner og vaner ennå var sterke og levende. Under Chlodvigs etterfølgere ble riket delt flere ganger, men kongeslekten fortsatte å nyte en viss anseelse. I kongeslektens liv (skildret av biskop Gregor av Tours) avspeiler tidens barbari og moralske forfall seg. Enhver høyere forestilling om stat, regjering og samfunn syntes utslokt, og krigergodseierne gjorde som de ville. En enkelt stormannsslekt, karolingerne, inntok fra 600-tallet en særlig fremragende stilling som merovingerkongens hushovmester (major domus). Pipin av Herstal (død 714) og hans sønn Karl Martell satt i virkeligheten inne med den rest av kongemakt som ennå var tilbake, og vant ved sin krigerske og politiske dyktighet en fremtredende myndighet (Karl Martells seier over araberne i slagene ved Poitiers og Tours 732).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.