Paris har en rekke ganger vært sentrum for revolusjoner som har hatt betydning for fransk og europeisk historie. – Til venstre: Under julirevolusjonen i Paris, 1830, ble Ludvig Filip konge, og det såkalte borgerkongedømme ble innført. Bildet viser gatekamp i Rue de Rohan.

Le combat de Hollabrunn, 10 juillet 1809 av Hippolyte Lecomte/Musée Carnavalet, Paris. Falt i det fri (Public domain)

Ved fredsslutningen november 1815 måtte Frankrike avstå Saar og betale en stor skadeserstatning. Ludvig 18 førte en forsiktig politikk som støttet seg til godseierne og den rikeste del av borgerskapet. En del av emigrantene og presteskapet, Les Ultras, krevde en mer reaksjonær politikk, mens middelstanden dannet en liberal opposisjon. Broren Karl 10 (1824–30) førte en mer reaksjonær politikk. I juli 1830 utstedte kongen fire ordonnanser, som betegnet et brudd på La Charte og bl.a. avskaffet pressefriheten. Borgerlige politikere og journalister protesterte, og under ledelse av republikanske klubber brøt det ut revolusjon (julirevolusjonen) i Paris. Kongen oppgav kampen, og de moderate liberale satte igjennom at hans slektning, Ludvig Filip av Orléans, ble utropt til konge. La Charte ble stående, og stemmeretten ble en del utvidet.

Under «julikongedømmet» 1830–48 hadde borgerskapet hele den politiske makt. Industrien gikk raskt frem, og jernbanenettet ble utbygd. «Borgerkongen» Ludvig Filip tok, særlig etter 1840, selv den politiske makt, og han kunne som oftest regne med et sikkert flertall i kammeret. Partistriden i parlamentet vakte ikke stor interesse. Den farligste opposisjonen var utenfor parlamentet. Vitenskapsmenn, kunstnere og studenter angrep det rike borgerskap og hyllet demokratiet og den franske revolusjon. Ludvig Filips utenrikspolitikk bygde på fred og samarbeid med Storbritannia (L'Entente cordiale). Det kom imidlertid til strid mellom de to vestmakter om innflytelsen i Belgia, i Midtøsten og på Pyrenéhalvøya, og mot slutten av sin regjeringstid søkte Ludvig Filip å nærme seg de reaksjonære fastlandsstatene. I 1846–47 slo kornhøsten feil, og en økonomisk krise skapte stor arbeidsløshet i byene. Den politiske agitasjon samlet seg om kravet om utvidet stemmerett. Februar 1848 brøt det ut barrikadekamper i Paris, nasjonalgarden gikk over til folket, og Ludvig Filip flyktet (februarrevolusjonen).

Frankrike ble utropt til republikk, og det ble dannet en borgerlig-republikansk regjering. Det brøt ut strid mellom de moderate republikanere og de sosialistiske arbeidere. Regjeringen anerkjente retten til arbeid og satte i gang nødsarbeid, de såkalte nasjonalverksteder. I mai ble det valgt en nasjonalforsamling hvor regjeringen hadde sikkert flertall. Nasjonalverkstedene ble opphevet, og dette førte til et arbeideropprør i Paris som ble slått ned etter blodige barrikadekamper i juni. I november 1848 vedtok nasjonalforsamlingen en ny forfatning. Ved siden av nasjonalforsamlingen skulle det velges en president for fire år. I desember 1848 ble Louis Napoléon Bonaparte, en brorsønn av Napoleon 1, valgt til president. Desember 1851 foretok Bonaparte et statskupp og lot utarbeide en ny forfatning. Den virkelige makt lå hos presidenten, som ble valgt for ti år. Republikanerne ble slått ned med terror og en folkeavstemning gav Bonaparte et overveldende flertall. I 1852 lot han seg utrope til keiser under navnet Napoleon 3.

Under det annet keiserdømme fortsatte den økonomiske fremgang i Frankrike. Keiseren satte i gang store regulerings- og byggearbeider i Paris. I 1860 gjennomførte Napoleon en frihandelstraktat med Storbritannia. Statens utgifter ble finansiert ved lån som ble lagt ut for det store publikum. Men i 1860-årene vokste opposisjonen. Borgerskapet og de intellektuelle ønsket politisk makt, og betraktet Napoleon som en eventyrer. Pressesensuren ble opphevet 1868, foreningsfriheten etablert samme år og streikeretten anerkjent 1864. Mange arbeidere og fattige intellektuelle ble sosialister. I januar 1870 utnevnte Napoleon lederen for den moderate opposisjon til statsminister, og han utstedte samtidig en liberal forfatning.

Den bonapartistiske tradisjon tvang Napoleon til å føre en aggressiv utenrikspolitikk. Krimkrigen mot Russland 1854–56 var populær og økte Napoleons prestisje. Fredskongressen ble holdt i Paris. Under den «italienske krig» mot Østerrike 1859 vant franske tropper seirene ved Solferino og Magenta, og 1860 fikk Frankrike Savoie og Nice. Frankrike etablerte seg også i Midtøsten og Nord-Afrika på denne tiden, foruten at det erobret posisjoner i Asia (Cochin-Kina). I 1860-årene førte Napoleons politikk til en rekke nederlag, og keiserdømmets anseelse sank, særlig etter den mislykte militærekspedisjonen til Mexico 1862–67. Napoleon forsøkte forgjeves å oppnå innrømmelser av Bismarck. I 1870 hadde den spanske regjeringen tilbudt en prins av Hohenzollern den spanske krone. Den franske regjering protesterte, og kongen av Preussen bøyde seg. Den franske regjering stilte imidlertid nye krav som den prøyssiske konge nektet å gå med på, Bismarck sørget for at avslaget fikk en utfordrende form (Emserdepesjen), og under press av keiserinnen og generalene gikk Napoleon med på å erklære Preussen krig 19. juli 1870. I august led de franske tropper en rekke nederlag (se fransk-tyske krig), og etter at keiseren 2. september var tatt til fange i slaget ved Sedan, utbrøt det 4. september revolusjon i Paris. De deputerte fra Paris dannet en «nasjonal forsvarsregjering». Paris ble innesluttet, og en del av regjeringen under Gambetta organiserte nye hærer i Tours. De ble alle beseiret, og 28. januar 1871 måtte Paris overgi seg. Det ble valgt en nasjonalforsamling som trådte sammen i Bordeaux februar 1871. Den valgte Adolphe Thiers til sjef for regjeringen og godtok de tyske fredsbetingelser. Ved freden i Frankfurt mai 1871 måtte Frankrike avstå Alsace-Lorraine med 1,6 mill. innbyggere og betale en krigsskadeerstatning på 5 mrd. francs. Nasjonalforsamlingen, som slo seg ned i Versailles, hadde monarkistisk flertall. Folket i Paris var republikanere og patrioter, og mange var påvirket av sosialistiske ideer. 18. mars utbrøt en oppstand i Paris som først ble slått ned under den «blodige uke» 21.–28. mai (se Pariskommunen). Monarkistene var splittet; legitimistenes tronpretendent var Karl 10s sønnesønn, orléanistenes var en etterkommer av Ludvig Filip. 1875 vedtok nasjonalforsamlingen de lover som dannet Frankrikes nye forfatning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.