Etter at den direkte mannslinje i kapetingerslekten var utdødd, kom en ny linje av kongeslekten, huset Valois (de yngre kapetingere) på tronen. De første Valois-kongene var ikke dyktige nok som politikere, og dertil kom den ødeleggende rekke kriger mellom Frankrike og England som er kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). En tid så det ut til at det engelske kongehus skulle komme til å regjere i Frankrike. De franske ridderhærer led gang på gang nederlag. I 1420 ble det sluttet et forlik, hvor dauphinen Karl 7 ble utelukket fra tronen til fordel for den engelske tronfølger, men dette fremkalte en engelskfiendtlig bevegelse (et av utslagene av denne folkebevegelsen er Jeanne d'Arcs fremtreden 1429), og i løpet av ca. 20 år tapte engelskmennene alt de hadde vunnet, unntatt Calais.

Etter krigene ble det innført faste skatter og en stående hær. I tiden 1300–1500 vokste kronlandet med Dauphiné, Poitou, Guyenne, Bourgogne (hertugdømmet Burgund), Anjou, Provence o.fl. I det indre styret utmerket især Ludvig 11 («borgerkongen») seg ved sin seierrike kamp mot stormannsopposisjonen, sitt arbeid for orden og sterk kongemakt og forbedring av de lavere klassers, borgeres og bønders kår. Ludvigs etterfølgere lot seg dra inn i kampen om Italia, og under de italienske felttog lærte de franske adelsmenn å sette pris på den italienske renessansekultur, men ikke å underordne seg en sterk statsmakt. Skjønt Ludvig 12 og Frans 1 var målbevisste konger som strebet mot enevelde, lyktes deres arbeid bare delvis, fordi de ikke kunne tenke seg et kongedømme bygd på hele folkets medvirkning, men bare på adelens, og adelen var uregjerlig. Hertil kom så den kampen som på 1500-tallet begynte mot den habsburgske overmakt i Europa, som spente folkets økonomiske og militære yteevne til det ytterste, og endelig det mest ødeleggende av alt: religionskrigene i det samme århundre. Disse krigene brakte selve statsenheten i fare, og landet var i politisk, sosial og økonomisk oppløsning da den siste Valois, Henrik 3, ble myrdet 1589. Borgerkrigen varte ennå fire år, inntil Henrik 4 av Bourbon ble alminnelig anerkjent som konge. Fra 1500 til 1600 ble statsområdet utvidet med Auvergne, Bretagne, Metz, Toul, Verdun og Béarn.

På 1600-tallet ble det én gang for alle gjort ende på det middelalderlige stormannsvelde. Som en første betingelse for indre orden og ro ble kongemakten gjort eneveldig og respektert. Henrik 4 og hans førsteminister Sully tok fatt med alvor og kraft; kardinalene Richelieu og Mazarin fortsatte. De begrenset adelens politiske makt ved å stille de høyadelige guvernører og andre adelige embetsmenn under stadig og virksom kontroll fra sentralregjeringens side. Enhver ulydighet mot regjeringen ble straffet som ulydighet mot kongen, dvs. som opprør og høyforræderi. Etter Richelieus død (1642) fulgte et siste forsøk fra de fyrstelige og adelige stormenns side på å vinne sin gamle stilling tilbake (Fronden), men forsøket strandet, og Ludvig 14 førte kongedømmet frem til uomtvistet myndighet i sin lange regjeringstid 1643–1715. Med sin utrettelige arbeidsomhet og ordenssans hadde kongen selv en ikke ringe del i dette, men samtidig var han preget av tidens autoritetsdyrkende oppfatning av kongens person som maktens og myndighetens kilde og av standsforskjellens og adelsprivilegienes selvfølgelighet. I sin regjering benyttet kongen fortrinnsvis uadelige eller lavadelige, som han adlet eller opphøyet, og gjorde det ved deres hjelp fullstendig av med adelens politiske makt, men stender- og privilegiestaten ble opprettholdt. Ludvig 14 drev landet inn i en rekke kriger som viste Frankrikes rikdom og kraft og skaffet det enkelte landevinninger (Alsace 1648, Flandern 1668, Franche-Comté 1678), men utpinte samtidig landet og gjorde fransk utenrikspolitikk forhatt og mistenkt overalt.

Krigene og hoffets luksus slukte enorme summer. Tidens største statsmann og nasjonaløkonom, Jean-Baptiste Colbert, søkte å dempe kongens krigerske ærgjerrighet og påvirke ham til å legge større vekt på vekst i næringslivet. Fransk åndsliv og overklassekultur ble i denne tiden forbilde for andre nasjoner. Eneveldets store og varige fortjeneste, i Frankrike som ellers i Europa, er å ha skapt en ordnet sentraladministrasjon og for alvor å ha tatt opp de nye oppgaver som den begynnende kapitalismen på 1600-tallet stilte til staten (koloni- og handelspolitikk, omsorg for kommunikasjonsvesenet osv.). Men sentraliseringen i Frankrike ble gjennomført med en konsekvens som fikk alvorlige følger for Frankrikes senere utvikling.

Frankrike hadde på slutten av 1700-tallet 25 mill. innbyggere og var Europas rikeste land. Adelen var fri for de fleste skatter, den eide store jordeiendommer, innkrevde føydale avgifter og hadde enerett til de best betalte embeter og til de rike bispedømmer og abbedier. Den mektigste del av adelen var hoffadelen og de 400 familier som var representert ved hoffet i Versailles, embets- og dommeradelen. Landadelen i provinsen var tallrikere, men ofte fattig. Mange adelige var påvirket av opplysningstidens ideer. Borgerskapet var blitt rikere og mer selvbevisst på 1700-tallet, og det krevde politisk innflytelse. De rike borgerne var blitt statens kreditorer, og de krevde kontroll over statsbudsjettet og opphevelse av standsprivilegier og andre hindringer for det frie næringsliv. Litterater og journalister krevde trykkefrihet og ytringsfrihet, og det hadde dannet seg en borgerlig «intelligens». «Filosofene» brukte naturretten som et våpen mot tradisjonen og stendersamfunnet. Den amerikanske uavhengighetskrigen hadde gjort et sterkt inntrykk både på adel og borgerskap. De fleste bønder eide en jordlapp selv, men det var ikke nok, og de forpaktet adelens, kirkens eller kronens jord. Bøndene måtte betale skatter, føydale avgifter og tiende. På 1700-tallet var deres stilling blitt bedret på grunn av stigningen i kornprisene. Gjennom sakførere og prester trengte filosofenes ideer ut i folket. Kongen var teoretisk eneveldig, men statsapparatet var i praksis svakt og korrupt. Statens finanser var det mest kritiske problem, statsgjelden vokste ytterligere under krigene, særlig under den østerrikske arvefølgekrig (1741–48) og sjuårskrigen (1756–63), som kostet Frankrike Canada og helt ødela muligheten for et fransk kolonivelde i India. Den franske deltakelse 1778–83 i den amerikanske uavhengighetskrigen førte endelig til en akutt finanskrise, som ble forverret av en økonomisk depresjon. Alle reformforsøk ble bare halve forholdsregler og støtte på motstand fra de privilegerte, særlig fra dommeradelen. Staten stod foran bankerott, og etter krav fra adel og geistlighet, og med støtte fra tredjestanden, innkalte Ludvig 16 en stenderforsamling i 1788, som var den første siden 1614.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.