Våpenstillstanden gav Tyskland rett til å besette to tredjedeler av landet, med Paris og hele kysten fra Belgia til Pyreneene. I den frie sonen i sør fikk Frankrike beholde en liten militær vaktstyrke mens hæren ellers skulle bli demobilisert. Frankrike måtte dekke de tyske okkupasjonskostnadene med 400 millioner francs, senere 300 millioner per dag. Ved våpenstillstanden med Italia 24. juni 1940 fikk Italia okkupere Korsika og noen små områder ved grensen.
Storbritannia sikret seg straks kontrollen over de franske flåtestyrkene i britiske og britisk-kontrollerte havner, særlig i Alexandria. 3. juli angrep britene krigshavnen Mars al-Kabir i Algerie og satte de fleste skip i havnen ut av funksjon for å hindre at de ble overlevert til tyskerne. Pétain brøt da den diplomatiske forbindelse med Storbritannia.
Vichy ble sete for regjeringen (fra da kalt Vichy-regjeringen). Her trådte kamrene sammen, og 10. juli vedtok de med stort flertall et forslag fra Pierre Laval om å gi diktatoriske fullmakter til Pétain. Pétain utnevnte seg selv til statssjef, selve begrepet republikken ble avløst av État français. Han utnevnte ministrene, som stod til ansvar for ham enkeltvis, og overtok også hele den lovgivende makt. Laval spilte en ledende rolle som stedfortreder for statssjefen og som visestatsminister i en ny regjering.
Pétain la skylden for nederlaget på demokratiet, de gamle politikere og kaoset i den tredje republikk. Han ville opprette en autoritær stat, bygd på familie, fedreland og arbeid. I Vichy pågikk en stadig tautrekking mellom de eldre reaksjonære og de yngre tyskvennlige aktivistene, som ønsket en forsoningsfred og endog et forbund med Tyskland. Laval gjorde seg til talsmann for den tyskvennlige kurs, og tanken på en forsoningsfred vant frem utover høsten. Møtet mellom Hitler og Pétain i oktober ble imidlertid lite vellykket, særlig fordi Hitler måtte ta hensyn til Italia og Spania, som hadde sine egne krav mot Frankrike, og fryktet en tysk-fransk forsoning. I desember 1940 fikk Laval plutselig avskjed; han ble beskyldt for forsøk på å narre Pétain til å flytte regjeringen til det okkuperte Paris. I februar 1941 ble admiral François Darlan den sterke mann som stedfortreder og arvtager etter Pétain. Darlan ble også visestatsminister og utenriksminister.
I løpet av 1941 ble motsetningen mellom Vichy og Storbritannia skjerpet, blant annet på grunn av den britiske støtten til Charles de Gaulle. Embetsmennene i de fleste kolonier hadde sluttet opp om Pétain, og dette var hans sterkeste kort overfor tyskerne. I september 1940 hadde et britisk-gaullistisk angrep mot Dakar slått feil, men i juni 1941 ble Syria tatt. Samtidig fant Pétain seg i at Indokina faktisk ble et japansk protektorat, og godkjente en avtale med japanerne her.
I april 1942 fikk tyskerne Pétain til å ta Laval til nåde igjen, og han ble stats-, utenriks-, innenriks- og informasjonsminister. Men Darlan var sjef for de væpnede styrkene og ble stående som Pétains stedfortreder. Det tyske presset ble nå sterkere. I november 1942 gikk de allierte i land i Nord-Afrika, og tyskerne rykket inn i den frie sonen i Frankrike. Pétain hadde gitt ordre til motstand i Nord-Afrika, men han protesterte mot den tyske innmarsjen. Han ble ikke avsatt, men Laval overtok hele styret under tysk kontroll.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.